ocd i graviditet

[boffi]

 

Hei NHD

Jeg skriver for å få råd til håndtering av tvangstankene mine. 

Tidligere i livet har jeg nok i perioder vært plaget med angst og til tider OCD, sjekking etc, men ikke så ille at det har krevd behandling. Jeg er høyt utdannet, resurssterk, med fulltidsjobb i helsevesenet. Jeg vil påstå at jeg har ganske god innsikt i dette, og det hjelper jo selvsagt. Samboeren min blir av og til litt oppgitt, men han er generelt veldig støttende og vi snakker godt sammen, kan også le av meg sammen. Han er stødig og god og vi har vært sammen i 5 år.

Nå er det slik at jeg er gravid med vårt første barn. Ikke planlagt, men ønsket! Siden vi fant ut at jeg er gravid har jeg stresset over flere ting, bla at vi har katt - toxoplasmose, at jeg drakk alkohol før visste at var gravid - alkoholskader etc. 

Det værste er en tanke som har dukket opp de siste dagene, at det ikke er samboeren min som er faren til barent. Det er en grusom tanke, og bunner i litt av det samme som denne skrekken for alkoholskader. Jeg er litt usikker på eggløsning/unnfangelse, men relativt sikker på at det må ha vært 9. eller 17. juni. Har også vært på tidlig UL som stemmer omtrent med dette. 16.juni var vi på en fest der det ble mye alkohol, og jeg husker ikke slutten av kvelden. Jeg vet at det var en vi kjenner som flørtet med meg, og som ga meg en klem. Det var folk rundt oss hele tiden. Jeg husker også at han gjorde et framstøt/klåing som jeg ikke satte pris på og som jeg fortalte om til kjæresten min og andre som var tilstede. 

Neste dag snakket vi om dette, det var noe irritasjon over at jeg hadde blitt så beruset, men også over at denne bekjente opptrådte på en usmakelig måte. Møtte igjen denne bekjente dagen etter festen og han oppførte seg som ingenting hadde skjedd. 

Tankene mine går ut på om det kan ha skjedd noe mer som jeg ikke husker. Jeg tror det egentlig ikke, men det er så vondt å gå å kjenne på. 

Det er heller ingen som var tilstede som jeg kan betro meg til for å få bedre oversikt, det var samboeren min sin familie og venner som var der.

Vanligvis er dette noe jeg ville tatt opp med kjæresten min, men har så lite lyst til å ødelegge gleden hans over graviditeten. Det hører med til historien at jeg ikke er så flik til å kontrollere alkoholinntaket mitt, men at jeg nå drikker svært sjelden (og selvfølgelig ingenting nå når jeg vet at jeg er gravid). Kan du gi meg noen råd om hvordan jeg kan håndtere dette på egen hånd, hvordan jeg kan komme meg ut av dette tankespinnet? 

Jeg skulle ønske jeg bare kunne glede meg over graviditeten, dette er jo noe jeg har ønsket meg lenge. 

På forhånd takk, B.

 

 

 

 

 

 

[ISW]

Jeg er ikke NHD men jeg har lest innlegget ditt noen ganger nå.

Det er jo ikke uvanlig for en med OCD å spinne rundt temaer i fravær av en 100% garanti. Det er jo ingen her på forumet som kan gi deg en 100% garanti for hva som skjedde og ikke skjedde, men det er ganske lett å komme med noen råd.

Det pragmatiske svaret ville selvsagt vært å spørre vedkommende, bare for å få saken lagt død en gang for alle. I så tilfelle må du veie ubehaget ved dette opp mot ubehaget ved å gå rundt sånn som nå. Dessverre er det for en med OCD, ikke en 100% garanti for å bli kvitt tankene. Lidelsen vil alltid kunne komme opp med alternativer, f.eks "hva om han ikke snakket sant" så det er slett ikke gitt at dette er det beste alternativet. Det blir som håndvasking, du vet egentlig at du ikke er skitten men du tenker at "en gang til skader ikke, for sikkerhets skyld". 

Kanskje er det bedre å øve seg på å tåle den bitte lille sjansen det er for at "faenskap" har skjedd eller kan skje. Mange gravide har katt, og lever godt med den lille risikoen. På samme måte er det mange som opplever en kveld med litt for mye alkohol, og tåler godt usikkerheten rundt hva som kan ha skjedd. Du må i alle fall ikke engasjere deg aktivt i tankene dine, granske hukommelsen, osv. Det fører ikke til noe annet enn økt angst. 

[boffi]

Tusen takk for fint svar, jeg setter pris på at du svarer meg på en så seriøs og ordentlig måte. Kjenner meg godt igjen i det med 100 %, og ergrer meg over at jeg ikke har fått gjort dette 'perfekt' fra begynnelsen av. Samtidig tror jeg at jeg noen ganger driver med 'selv-sabotasje' og at det nå også er slik at dette på en måte er for godt til å være sant. Jeg kan ikke spørre han det gjelder, og hadde uansett ikke stolt på minnet hans fra kvelden. Har lurt på å spørre søstra til samboeren min, men det er ikke så kult når hun da om litt får vite at jeg er  gravid og sikkert legger to og to sammen mtp hvorfor jeg er så bekymra.. Men det kan hende jeg gjør det likevel. Kan jo bare spørre om vi var der sammen hele tida, at jeg syns det er litt ekkelt siden jeg husker at han prøvde å klå, og han et kjent for å bli grisete i fylla. Det at han det gjelder er i slekt med samboeren min gir jo hele tankerekka mi enda en dimensjon med tanke på farskkapstest etc. Fot et tankekaos. Jeg trodde at disse tankene hadde roet seg, det et lenge siden de har vært så plagsomme som nå. Tidligere har det helst dukket opp under stressende perioder på studiet o.l. Jeg har det jo egentlig bedre enn noen gang. 

[ISW]

Min erfaring med OCD er at det gjerne topper seg når det skjer endringer i livet. En graviditet er jo en stor endring, selv om den er av positiv karakter. OCD er vel det nærmeste jeg kommer karakteristikken av "styggen på ryggen" som alltid vil hviske dritt i øret ditt og forsøke å ødelegge det som er positivt. 

Jeg ser det som ekstremt usannsynlig at noe kan ha skjedd mellom deg og mannen du snakker om. Hvis du så på han som ekkel og grisete er det ingen grunn til at du skal ha gått til sengs med han, man har en rasjonell tankeevne også fra perioder man ikke husker når man drikker, selv om man selvsagt kan ha mindre hemninger. Det hele høres så usannsynlig ut at jeg tror de færreste ville tenkt på det, men igjen, OCD prøver alltid å ødelegge noe positivt ved å så tvil. Sykdommen kan til og med i alvorligere tilfeller gi falske minner. Da er det skikkelig ekkelt. 

Så vi er nok tilbake til utgangspunktet. Farskapstester er nok lite hensiktsmessig, det blir som en med sykdomsangst som tar en HIV-test hver gang man teoretisk sett kan ha utsatt seg for det man tror er smitte. Det handler om å skille ekte bekymringer fra innbilte bekymringer og akseptere den ørlille risikoen for at noe galt kan ha skjedd eller skje. 

[boffi]

Jeg syntes ikke han var grisete og ekkel den kvelden, jeg har vel syntes at han er attraktiv igrunn. Det var søstra til samboeren min som var flau på han sine vegne dagen derpå. Flere i familien var vel det. De unnskyldte at de ikke hadde tatt det opp med han samme kveld etter at jeg hadde fortalt at han hadde vært upassende, fortalte at det ikke er første gangen han er slik i fylla. 

Jeg husker at da han klemte meg så sa svigermor fra at han måtte slutte å legge seg etter meg. 

Samboeren min var vel mildt sagt misfornøyd med hele situasjonen, men vi snakket om det dagen etter og ble enige om å ikke ta det opp noe videre. Jeg tok vel på meg skylda, det var jo min feil at jeg var så beruset. 

Det er jo lite sannsynlig at jeg hadde laget en "scene" av at han kneip meg i puppen hvis vi nettopp hadde vært og hatt oss. Hele greia er jo helt usannsynlig. Jeg har så lyst til å droppe hele tanken. Har ikke lyst til å utsette kjæresten min for denne tankerekka. Tenk om han hadde blitt usikker også. Det hører med til historien at jeg har rotet det til på fylla tidligere i forholdet, så akkurat slike ting er vel det eneste vi har mellom oss som er litt betent. Men da har jeg jo visst mer eller mindre hva som har skjedd etterpå.. 

Det er som to stemmer inne i meg, en rasjonell, og en angst som har satt seg i brystet. 

Tenker bla at samboeren min og han ande ser jo ganske like ut, så ingen hadde nok sett noe på barnet etc. 

 

 

[ISW]

Nå er OCD gjerne preget av denne indre samtalen, en rasjonell "stemme" (når jeg sier "stemme" så mener jeg selvsagt tanke, ikke hallusinasjon) som egentlig representerer deg, som krangler med en annen "stemme" som representerer tvangstankene dine.

OCD rammer der det rammer hardest. Altså din største frykt oppi en ellers hyggelig tid. At samboer ikke er far til barnet ditt, at du får sykdommer i svangerskapet, osv. 

Jeg har tidligere hatt en blanding av tvangstanker og helseangst (disse griper veldig i hverandre og helseangst er vurdert til å være en "OCD-spektrumlidelse" - pr i dag er det noe uklart hva som egentlig var hovedproblemet mitt). Behandling av slike tilstander er litt brutal. Jeg tror at man trenger LITT beroligelse, men dernest å lære seg å akseptere usikkerhet. Jeg mener - jeg kunne skrevet 50 innlegg her som fortalte om hvor usannsynlig det er at noe skulle ha skjedd mellom dere to denne kvelden, og du ville sannsynligvis blitt glad i 5 minutter, før tvilen igjen kom tilbake. Akkurat som at jeg kunne dra til legen, ta et EKG som var normalt, bli glad i en kort tid og så kom tvilen tilbake. 

Det hele handler om en aksept for at man aldri kan bli 100% sikker. Jeg tenker at du bør forsøke å velge hva du skal tro (som Ingvard Wilhelmsen har som et hovedpoeng). Du kan velge å tvile, og du kan velge å (under bittelitt tvil) tro at samboeren din er faren til barnet ditt og glede deg over en fin tid. Når du har tatt dette valget, så er det lettere å avfeie tvangstankene uten å gå aktivt inn i dem.