Ekspertsvar Redd for fremtiden

[florista]

Hei. 

Jeg sliter med mange tanker. Med tanker og følelser om fremtiden. Timene snegler seg avgårde. Og jeg kjenner på en redsel på at det aldri vil snu. At jeg alltid vil streve med disse tankene og følelsene. At livet alltid vil være som dette. Det er en redsel jeg begynner å tenke løsninger på - som jeg ikke ønsker å ha. 

Jeg kjenner jeg er redd for at jeg ikke skal holde dette ut. Hvis dette er livet, hvordan klare det? 

Mennesker rundt meg sier de ser positiv fremgang. Når skal denne fremgangen føles i kroppen? Gjøre det lettere å puste? 

Jeg savner et liv jeg aldri har hatt. Jeg lengter etter å smøre matpakke til lunsj på jobben, som jeg aldri har opplevd. Jeg ønsker å kjenne på følelsen av hvordan det er å skulle ha ferie fra jobb. Jeg ønsker å kjenne på tidsklemmen, slik andre folk snakker om den på. Jeg ønsker å glede meg til fredagslunsj med kollegaer med en utdannelse i bunn. Men jeg har aldri vært der. Og kjenner mer og mer på at jeg er redd jeg aldri vil komme dit. 

Jeg ønsker å slippe å føle mareritt. Jeg ønsker å ha en time eller til og med en hel dag med ro. Tenk å kunne leve en hel uke og bare leve? 

Men jeg innser mer og mer at jeg ikke kommer dit. Det har tatt så lang tid. 

Så hva nå? Hvor går veien nå? 

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Børge Ousland gikk alene over Nordpolen fra Sibir til Canada. En lang vei å gå. Han motiverte seg ved å tenke at dersom han satte den ene foten foran den andre mange nok ganger i riktig retning, ville han nå målet.

Det hele handler om å begynne med de første skrittene i dag.

[florista]

Han visste kanskje ca hvor lenge han trengte å gå før han ville nå frem? 

De første skrittene har jeg tatt. Vært ærlig med behandlere, spiser mat, har et godt team med spesialister på traumer og spiseforstyrrelse. Men jeg kjenner ikke bedringen de sier de ser. Jeg herjer og kaver i angsten fortsatt. Og jeg vet ikke hva et liv er. Et "vanlig" liv. Jeg trenger ikke A4. Men bare noe som gjør det mulig å holde ut? Slippe å måtte holde ut? 

Jeg vet ikke hva som ligger der fremme eller hvor lenge jeg må gå. 

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

5 minutter siden, florista skrev:

Jeg vet ikke hva som ligger der fremme eller hvor lenge jeg må gå. 

Det vet en ikke alltid. Uansett må en sette den ene foten foran den andre gjentatte ganger, helst hver dag, om en skal komme dit/frem.

[florista]

Jeg skal fortsette å prøve å sette den ene foten foran den andre. Kanskje jeg må slutte å "drømme og håpe". 

Men jeg er redd for realiteten. Redd for at det ikke er noe for meg der fremme. At mitt barnslige håp og ønske, om en bedre fremtid - ikke finnes. Men jeg fortsetter. En for foran den andre. 

[XbellaX]

20 minutter siden, florista skrev:

Jeg skal fortsette å prøve å sette den ene foten foran den andre. Kanskje jeg må slutte å "drømme og håpe". 

Men jeg er redd for realiteten. Redd for at det ikke er noe for meg der fremme. At mitt barnslige håp og ønske, om en bedre fremtid - ikke finnes. Men jeg fortsetter. En for foran den andre. 

 

Klart det finnes, hvorfor skulle det ikke det? Du har allerede vært så tøff og modig at du har erkjent problemområdene dine, søkt hjelp, og ikke bare det men du klarer å ta i mot hjelpen og bruke den til å gå skritt for skritt fremover. Det er helt vanlig i psykiatrien at "alle andre" ser fremgangen lenge før en selv. Jeg synes ikke det er så rart med tanke på hvor lenge du har strevd og vært fastlåst, det tar tid å venne seg til alt som er nytt, også fremgang. 

Tvihold på drømmen om å smøre matpakke, se for deg hvordan dette vil føles og hva den skal bestå av, hvor du skal spise den, hvordan opplevelsen av den lunchen vil føles,  -det du gir næring vil vokse og gro. 

[florista]

Det føles bare så surrealistisk. Jeg føler meg så "gammel". Jeg kjenner at tiden løper i fra meg. Jeg klarer kanskje ikke å gi min mann det han ønsker og har behov for. Jeg har ikke tenkt så mye på det før, men stadig oftere tenker jeg at dette er faktisk livet jeg har fått utdelt også klarer jeg ikke å komme lenger. Livet sluttet da det vonde begynte og jeg er skuffet og sint på meg selv for at jeg ikke klarte å reise meg eller gi beskjed til noen som kunne løfte meg bort fra det. Og det triste er at jeg nesten ikke husker livet før det vonde startet. Så jeg vet ikke hva et liv innebærer. 

Er det jeg som har for store forhåpninger? Er det lov å kjenne at angsten griper meg, angsten for livet som jeg ikke klarer å være en del av, som jeg så gjerne ønsker å være en del av? Redselen for at tiden går og at jeg står igjen her? Og at jeg attpåtil drar med meg mine kjære inn i mitt kaos? 

Er det lov å sørge over livet som har vært som jeg ikke har vært deltaker i? 

 

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Ja, det er lov å kjenne angsten og sorgen, men det bringer deg ikke fremover.

Lar en det bli det eneste, kan det lett gå slik:

http://www.nettavisen.no/nyheter/etterlatte-mdre-uten-jobb-etter-22-juli/3423245479.html

 

[AnonymBruker]

4 minutter siden, florista skrev:

Det føles bare så surrealistisk. Jeg føler meg så "gammel". Jeg kjenner at tiden løper i fra meg. Jeg klarer kanskje ikke å gi min mann det han ønsker og har behov for. Jeg har ikke tenkt så mye på det før, men stadig oftere tenker jeg at dette er faktisk livet jeg har fått utdelt også klarer jeg ikke å komme lenger. Livet sluttet da det vonde begynte og jeg er skuffet og sint på meg selv for at jeg ikke klarte å reise meg eller gi beskjed til noen som kunne løfte meg bort fra det. Og det triste er at jeg nesten ikke husker livet før det vonde startet. Så jeg vet ikke hva et liv innebærer. 

Er det jeg som har for store forhåpninger? Er det lov å kjenne at angsten griper meg, angsten for livet som jeg ikke klarer å være en del av, som jeg så gjerne ønsker å være en del av? Redselen for at tiden går og at jeg står igjen her? Og at jeg attpåtil drar med meg mine kjære inn i mitt kaos? 

Er det lov å sørge over livet som har vært som jeg ikke har vært deltaker i? 

 

Kjenner meg igjen i noen av tankene dine. Jeg har også gått glipp av "halve livet" og føler meg gammel. Mens mine jevnaldrende har levd livet og vokst, har jeg stått på stedet hvil og fortsatt vært "jentunge". Jeg bor langt unna de jeg vokste opp med, og når jeg har møtt noen eller sett bilder av de på fb så har jeg fått "sjokk" over at de ser annerledes ut (voksne) enn da jeg så dem for 25 år siden sist gang - i mitt hode var de fortsatt ungdommer. Årene har gått uten at jeg har fått dem med meg. Heldigvis har jeg fått god behandling/terapi og kommet meg over dette "stadiet" og videre i livet. Jeg lever her og nå og har akseptert at jeg har gått glipp av store deler av livet. Jeg håper du også klarer det. Bare se  bort fra dette hvis dette er helt annet enn det du skriver om og har misforstått deg. 

 

 

Anonymkode: 30013...14e

[florista]

10 minutter siden, Nils Håvard Dahl, psykiater skrev:

Ja, det er lov å kjenne angsten og sorgen, men det bringer deg ikke fremover.

Lar en det bli det eneste, kan det lett gå slik:

http://www.nettavisen.no/nyheter/etterlatte-mdre-uten-jobb-etter-22-juli/3423245479.html

 

Jeg har lest artikkelen. Men klarer ikke helt å sammenligne det med meg. Disse har vært i jobb. Jeg har aldri vært i ordentlig jobb. Fra jeg var 7 år ble jeg utsatt for overgrep. Jeg kjenner ikke livet slik mange andre kjenner det. Jeg vet ikke hva som ligger der fremme, men herrefred som jeg ønsker å oppleve tidsklemmen. Våkne sliten om morgenen pga våkne barn om natten og ikke pga mareritt. Å kunne dra på jobb med faglig utdannelse i bunn. Å kunne ha kollegaer jeg føler meg trygge på. Bidra og hjelpe. Ikke bare få. Ikke bare motta. Å kunne oppleve en hel dag eller til og med en hel uke med det mennesker sier er livet. Oppleve at tiden har gått uten å ha smertet seg gjennom tiden. 

Jeg forstår jeg ikke kan dyrke sorgen over det som ikke er blitt.