Hva kan jeg forvente nå?

22. juli 2016

Jeg er samboer og har baby(4mnd) pluss en gutt fra før på 7 år som er her 50%(pappaen og jeg samarbeider veldig godt) Samboer kommer og går som han vil, uten å fortelle meg om eller når han kommer tilbake. Han har en historie med rus og mye alkohol. Holdt på da vi møttes, men jeg forstod ikke hvor alvorlig det var før godt inn i forholdet. Jeg satte da grenser og ba han slutte hvis han ønsket å leve livet sitt med meg og min sønn. Han sa han ville gjøre endringer, men det skjedde ikke særlig mye. Vi har hatt mange samtaler og krangler siden da. Og jeg har gjentatte ganger gjort slutt på forholdet da jeg ser at jeg ikke når frem. Jeg mistor jo troen da...og akkurat da klarer han å få meg inn i varmen igjen med smiger og tomme løfter(som jeg har forstått nå)

Samboer legger all skyld på meg for at forholdet har gått galt, det er sårende å høre og jeg spør han hvordan han i så fall orker å være sammen med meg. Responsen er at han håper at jeg skal innse at jeg har et stort problem som jeg må gjøre noe med.

Når jeg hører det blir jeg veldig fortvila og lurer på om det vi har jobbet med til nå kanskje ikke har noen verdi for han...

Vi har vært sammen i 3 år, det har vært en berg- og dalbane, flere tillitsbrudd og vi har vært i parterapi, mye pga hans upålitelighet i alle former, også overfor barna. Jeg har vært i egen terapi for 2 år siden og jobbet meg oppover, går fortsatt i samtaler når jeg har behov for det, men de første måneden med baby har jeg fokusert mest på å ta vare på den lille, og sønnen min.

Rundt meg har jeg gode evnner og en støttende familie som jeg også kan prate med.

Samboer har hatt depresjoner(også før vi møttes)men har ikke fått hjelp til å håndtere livet når det blir motstand. Han har vært på DPS, men kun for en kort stund, han ble tilbudt medisiner, men ville ikke ta de, redd for bivirkninger. Selv mener han at det er jeg som har gjort han deprimert og jeg har blitt "fanget" i dette mentale spillet min samboer driver på med. Jeg sier spillet, fordi han har i noen diskusjoner sagt at han leker med meg med sin oppførsel. Uten at det er noen form for spøkfull tone over det hele. Jeg synes dette er skummelt.

Jeg prøver nå, igjen, å avslutte forholdet på en ordentlig måte. Prøver å snakke rolig om det.

Jeg får trusler om at han har mye på meg, at han har fortalt både politiet og andre fagfolk at jeg er manipulerende, at han har gjort alt han kunne men får ingen ting tilbake, at jeg hverken elsker, viser han respekt eller empati, at jeg bare bryr meg om babyen vår og ikke han. Han har til og med lydopptak av meg når vi har krangla. Dette har han gjort i hemmelighet, men som han senere har fortalt meg, da han brukte det imot meg som et bevis på at jeg er syk, som han sier, og som han evnt kan gå til politiet med.

Etter hvert ble jeg obs på når det var han tok opp lyd. Slik som at han etter at kranglene våre hadde eskalert, vendte seg til meg som et offer for vår krangel, han ble ydmyk i stemmen mens han fortalte at han prøver å gjøre alt riktig, mens jeg driver med psykisk terror, ikke viser respekt og alt det som jeg har nevnt ovenfor.

Altså, prøver han å få meg til å fremstå som noe jeg ikke er? Hvorfor i så fall? Og hva vil han med dette? Og hvorfor er han i forholdet? Som nevnt i starten har han et håp om at jeg skal endre meg. At han har endret seg og gjør alt han kan for meg, barna og forholdet.

Å konstant høre hva jeg er gjør meg matt, trist og rådvill. Vi er jo to i et forhold! Vi er TOOOOOO

Og man må se innover i seg selv hva det er man bidrar med når forholdet fungerer og når det ikke gjør det.

For all del, det er lov til å feile, men det som foregår her er ikke sunt og jeg vil at han skal ut.

Begge står på kontrakten. Vi leier og jeg skal ta en prat med huseier, at vi evnt sier opp og at jeg fortsetter leieforholdet etter det. Jeg har rådført meg med terapauten vår, har fått noen innspill og sagt dette videre til samboer, men han svarer ikke på det, men kommer med innvendinger og andre ting...jeg skal i samtale med lege til mandag, håper jeg kan få veiledning.

Uansett hvordan jeg prøver å nå han så når jeg han ikke og det gjør så vondt, men nå har han spurt meg flere ganger om jeg mener at jeg vil avslutte, jeg har svart ja, og begrunnet med hvorfor.

Han sier at han ikke ønsker det skal være over, vi er jo en familie og han elsker meg innerst inne...

Jeg blir så uklok av dette og samtidig litt klokere...men hjelpes, hvordan har andre løst sine liv i slike situasjoner?? Og dette jeg har skrevet om her er bare noen eksempler.

Anonymkode: a1292...832

22. juli 2016

Du må utholde hans bebreidelser, og la det bare prelle av. Samtidig må du flytte/be han flytte - nå. Ring krisesenter eller ta kontakt med familiekontoret, alt etter hva behovet ditt er. Familievernkontoret må uansett inn ettersom dere har et felles barn, og du har behov for megleravtale. Ring dem i dag, ikke tenk mer på dette.

Lykke til, dette greier du!

Endret 22. juli 2016 av Kayia

22. juli 2016

Det høres ut som din samboer er alvorlig psykisk syk.

Du MÅ ut av dette forholdet så raskt som mulig. Her er "alt" til stede, paranoia, projisering av egne problemer over på deg, psykisk terror, sjalusi, falsk sjarm, osv. +++

Tipper han er en del eldre enn deg, og kanskje også har en brukbar jobb?

Du trenger sannsynligvis hjelp til å komme deg ut av det, og jeg ville absolutt gjort som Kayia sier, den dagen du gjør det slutt trenger du hjelp i prosessen. Han kommer til å true med det ene og det andre (sikkert si at det er din skyld at livet hans går til helvete, true med å hoppe fra balkongen, true med død og fordervelse, si at alt er din skyld) og i denne fasen må du bare være sterk.

Det er ikke du som skal forandre deg. Det er dessverre han som er klin gæren. Og sånne mennesker fortjener å leve et liv i ensomhet og ikke utsette andre for dette.

Om jeg hadde fått en hundrelapp for hver gang jeg har hørt bekjente, venninner, osv. rote seg bort i sånne menn, så hadde jeg vært en rik mann. Det er noe med slike folk som tiltaler mange jenter i starten. Får deg til å tro at du er alt for de, og så viser man sine fæle sider etter noe tid.

Endret 22. juli 2016 av issomethingwrong

22. juli 2016

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er samboer og har baby(4mnd) pluss en gutt fra før på 7 år som er her 50%(pappaen og jeg samarbeider veldig godt) Samboer kommer og går som han vil, uten å fortelle meg om eller når han kommer tilbake. Han har en historie med rus og mye alkohol. Holdt på da vi møttes, men jeg forstod ikke hvor alvorlig det var før godt inn i forholdet. Jeg satte da grenser og ba han slutte hvis han ønsket å leve livet sitt med meg og min sønn. Han sa han ville gjøre endringer, men det skjedde ikke særlig mye. Vi har hatt mange samtaler og krangler siden da. Og jeg har gjentatte ganger gjort slutt på forholdet da jeg ser at jeg ikke når frem. Jeg mistor jo troen da...og akkurat da klarer han å få meg inn i varmen igjen med smiger og tomme løfter(som jeg har forstått nå)

Samboer legger all skyld på meg for at forholdet har gått galt, det er sårende å høre og jeg spør han hvordan han i så fall orker å være sammen med meg. Responsen er at han håper at jeg skal innse at jeg har et stort problem som jeg må gjøre noe med.

Når jeg hører det blir jeg veldig fortvila og lurer på om det vi har jobbet med til nå kanskje ikke har noen verdi for han...

Vi har vært sammen i 3 år, det har vært en berg- og dalbane, flere tillitsbrudd og vi har vært i parterapi, mye pga hans upålitelighet i alle former, også overfor barna. Jeg har vært i egen terapi for 2 år siden og jobbet meg oppover, går fortsatt i samtaler når jeg har behov for det, men de første måneden med baby har jeg fokusert mest på å ta vare på den lille, og sønnen min.

Rundt meg har jeg gode evnner og en støttende familie som jeg også kan prate med.

Samboer har hatt depresjoner(også før vi møttes)men har ikke fått hjelp til å håndtere livet når det blir motstand. Han har vært på DPS, men kun for en kort stund, han ble tilbudt medisiner, men ville ikke ta de, redd for bivirkninger. Selv mener han at det er jeg som har gjort han deprimert og jeg har blitt "fanget" i dette mentale spillet min samboer driver på med. Jeg sier spillet, fordi han har i noen diskusjoner sagt at han leker med meg med sin oppførsel. Uten at det er noen form for spøkfull tone over det hele. Jeg synes dette er skummelt.

Jeg prøver nå, igjen, å avslutte forholdet på en ordentlig måte. Prøver å snakke rolig om det.

Jeg får trusler om at han har mye på meg, at han har fortalt både politiet og andre fagfolk at jeg er manipulerende, at han har gjort alt han kunne men får ingen ting tilbake, at jeg hverken elsker, viser han respekt eller empati, at jeg bare bryr meg om babyen vår og ikke han. Han har til og med lydopptak av meg når vi har krangla. Dette har han gjort i hemmelighet, men som han senere har fortalt meg, da han brukte det imot meg som et bevis på at jeg er syk, som han sier, og som han evnt kan gå til politiet med.

Etter hvert ble jeg obs på når det var han tok opp lyd. Slik som at han etter at kranglene våre hadde eskalert, vendte seg til meg som et offer for vår krangel, han ble ydmyk i stemmen mens han fortalte at han prøver å gjøre alt riktig, mens jeg driver med psykisk terror, ikke viser respekt og alt det som jeg har nevnt ovenfor.

Altså, prøver han å få meg til å fremstå som noe jeg ikke er? Hvorfor i så fall? Og hva vil han med dette? Og hvorfor er han i forholdet? Som nevnt i starten har han et håp om at jeg skal endre meg. At han har endret seg og gjør alt han kan for meg, barna og forholdet.

Å konstant høre hva jeg er gjør meg matt, trist og rådvill. Vi er jo to i et forhold! Vi er TOOOOOO

Og man må se innover i seg selv hva det er man bidrar med når forholdet fungerer og når det ikke gjør det.

For all del, det er lov til å feile, men det som foregår her er ikke sunt og jeg vil at han skal ut.

Begge står på kontrakten. Vi leier og jeg skal ta en prat med huseier, at vi evnt sier opp og at jeg fortsetter leieforholdet etter det. Jeg har rådført meg med terapauten vår, har fått noen innspill og sagt dette videre til samboer, men han svarer ikke på det, men kommer med innvendinger og andre ting...jeg skal i samtale med lege til mandag, håper jeg kan få veiledning.

Uansett hvordan jeg prøver å nå han så når jeg han ikke og det gjør så vondt, men nå har han spurt meg flere ganger om jeg mener at jeg vil avslutte, jeg har svart ja, og begrunnet med hvorfor.

Han sier at han ikke ønsker det skal være over, vi er jo en familie og han elsker meg innerst inne...

Jeg blir så uklok av dette og samtidig litt klokere...men hjelpes, hvordan har andre løst sine liv i slike situasjoner?? Og dette jeg har skrevet om her er bare noen eksempler.

Anonymkode: a1292...832

Det virker som om dette er en person som sliter en del på deg. Svaret på om hvordan andre har løst slike utfordringer som dette er vel at det krever jobbing med parforholdet, mest sannsynlig sammen med en terapeut.Jobbing over lengre tid sikkert Så spørs det hvor mye dere må jobbe for å få det til å fungere og om hvor vanskelig det blir. Det er vel egentlig bare dere som er involverte som vet om det vil ordne seg.

Det er vanskelig å komme med råd i en slik situasjon. En setning du skriver som jeg reagerer litt på er:

"....Han har til og med lydopptak av meg når vi har krangla. Dette har han gjort i hemmelighet, men som han senere har fortalt meg, da han brukte det imot meg som et bevis på at jeg er syk, som han sier, og som han evnt kan gå til politiet med...."

Hvis han ønsker at dere skal ha et forhold som skal fungere så burde han vel ha fokuset på noe annet enn å prøve å bevise at du er syk og at han tenker å gå til politiet med lydopptaket?