Hva er galt med meg?

22. juli 2016

Da jeg var 14 år gammel ble jeg forsøkt voldtatt av en voksen mann. Han holdt meg og min venninne fanger i sin leilighet. Heldigvis klarte venninnen min hoppe ut vinduet og tilkalle hjelp, så mannen blir dømt for voldtektsforsøk. I ettertid har jeg ikke snakket så mye om det. Jeg var glad jeg slapp unna det værste og ingen nevnte noenting i senere tid. De ville sikkert spare meg for alt det vonde og mente at jeg ikke hadde godt av å snakke om det, og jeg ville egentlig bare glemme det også så det var like greit at ingen prøvde å si noe.

Da jeg fylte 17 år begynte problemene for min del. Jeg slet med angst følelse og uro følelse som jeg ikke klarte å sette ord på. Jeg tok ikke det opp med noen, tenkte det ville gå over av seg selv, jeg var jo ung og frisk.

Da jeg traff min første samboer i en alder av 18 år, flyttet vi raskt sammen. Han var en ganske streng og dominerende type, vi kranglet ofte og jeg var ofte redd han. Sex måtte jeg tvinge meg selv til, hadde ikke lyst på han i det hele tatt. Til slutt voldtok han meg på fylla og jeg flyttet ut.

Jeg fant en ny mann og ny jobb. Vi kjøpte hus og jeg ble fort gravid. Livet er egentlig perfekt nå. Men. Det er ting som jeg ikke helt klarer å sette ord på om plager meg. Jeg er redd fremmende menn. Jeg jobber i dagligvare butikk og der er det selvsagt mange kunder innom. Hver gang jeg gjør meg klar til å gå på jobb blir jeg trist og redd. Jeg er direkte nervøs for å treffe mennesker. Menn takler jeg ikke. Hver gang en mannlig kunde ser ekstra mye på meg blir jeg sint og uvel. Jeg tenker det værste med engang og vil bare vekk. Føler hele tiden at de vil meg noe vondt, at de vil voldta meg eller skade meg. Blir så sint at jeg ser stygt tilbake til de snur seg. De tror sikkert at jeg er den dritt kjerringen!

Jeg er også veldig sjenert, synes det er flaut å gå og vise at man er gravid, føler folk glor og det er ubehagelig. Ender med å glo stygt tilbake. Jeg har ikke venner engang. Ingen å snakke med bortsett fra samboeren min som er så klart den snilleste mannen på denne jorden.

Men jeg har følelse av utrygghet hele tiden. Hver gang jeg planlegger noe, så blir jeg så redd for at NOE kan skje. Tenker det værste om folk jeg ikke kjenner og hater mennesker generelt.

Er det virkelig så gale at jeg MÅ til psykolog ? Jeg orker ikke det engang. Vil bare ha svar på hva som feiler meg og jobbe med meg selv til å bli et bedre menneske. Finnes det noen gode bøker til selvhjelp?

Takker for alle svar.

Anonymkode: 498b1...75a

22. juli 2016

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Da jeg var 14 år gammel ble jeg forsøkt voldtatt av en voksen mann. Han holdt meg og min venninne fanger i sin leilighet. Heldigvis klarte venninnen min hoppe ut vinduet og tilkalle hjelp, så mannen blir dømt for voldtektsforsøk. I ettertid har jeg ikke snakket så mye om det. Jeg var glad jeg slapp unna det værste og ingen nevnte noenting i senere tid. De ville sikkert spare meg for alt det vonde og mente at jeg ikke hadde godt av å snakke om det, og jeg ville egentlig bare glemme det også så det var like greit at ingen prøvde å si noe.

Da jeg fylte 17 år begynte problemene for min del. Jeg slet med angst følelse og uro følelse som jeg ikke klarte å sette ord på. Jeg tok ikke det opp med noen, tenkte det ville gå over av seg selv, jeg var jo ung og frisk.

Da jeg traff min første samboer i en alder av 18 år, flyttet vi raskt sammen. Han var en ganske streng og dominerende type, vi kranglet ofte og jeg var ofte redd han. Sex måtte jeg tvinge meg selv til, hadde ikke lyst på han i det hele tatt. Til slutt voldtok han meg på fylla og jeg flyttet ut.

Jeg fant en ny mann og ny jobb. Vi kjøpte hus og jeg ble fort gravid. Livet er egentlig perfekt nå. Men. Det er ting som jeg ikke helt klarer å sette ord på om plager meg. Jeg er redd fremmende menn. Jeg jobber i dagligvare butikk og der er det selvsagt mange kunder innom. Hver gang jeg gjør meg klar til å gå på jobb blir jeg trist og redd. Jeg er direkte nervøs for å treffe mennesker. Menn takler jeg ikke. Hver gang en mannlig kunde ser ekstra mye på meg blir jeg sint og uvel. Jeg tenker det værste med engang og vil bare vekk. Føler hele tiden at de vil meg noe vondt, at de vil voldta meg eller skade meg. Blir så sint at jeg ser stygt tilbake til de snur seg. De tror sikkert at jeg er den dritt kjerringen!

Jeg er også veldig sjenert, synes det er flaut å gå og vise at man er gravid, føler folk glor og det er ubehagelig. Ender med å glo stygt tilbake. Jeg har ikke venner engang. Ingen å snakke med bortsett fra samboeren min som er så klart den snilleste mannen på denne jorden.

Men jeg har følelse av utrygghet hele tiden. Hver gang jeg planlegger noe, så blir jeg så redd for at NOE kan skje. Tenker det værste om folk jeg ikke kjenner og hater mennesker generelt.

Er det virkelig så gale at jeg MÅ til psykolog ? Jeg orker ikke det engang. Vil bare ha svar på hva som feiler meg og jobbe med meg selv til å bli et bedre menneske. Finnes det noen gode bøker til selvhjelp?

Takker for alle svar.

Anonymkode: 498b1...75a

Jeg tror absolutt du ville hatt godt av å ha kontakt med en psykolog for en periode. Det føles kanskje som et ork, men tenk på det som noe som kan hjelpe deg til å senke skuldrene mer i hverdagen din. Du har nok ikke fått bearbeidet det som skjedde med deg, og nå er tiden kommet til å gjøre noe med det. Jeg synes du skal gå til fastlegen din å fortelle litt om din forhistorie, og be han hjelpe deg til å komme i kontakt med en psykolog. Det er ikke bare et ork eller vanskelig å gå til en psykolog. Det kan også føles som en veldig god ting. Lykke til! Du fortjener å ha en lettere hverdag.

22. juli 2016

Kjære deg. Du har ikke hatt det lett. Det er ikke noe rart at du ikke stoler på menn. Jeg har hatt det sånn selv. Behandleren min har trygget meg og veiledet meg, det jeg har opplevd hører fortiden til. Jeg håper at du oppsøker psykolog som kan hjelpe deg med dette, det kan faktisk bli veldig godt for deg også å snakke med en profesjonell som forstår hva du har vært gjennom og som kan hjelpe deg videre. For min del har det å ha en mannlig terapeut hatt mye å si, nå har jeg kommet så langt at jeg også kan snakke med han om sex uten å få negative reaksjoner på det. Gjennom han har jeg lært meg å stole på menn og at menn ikke er ute etter bare en ting osv. Jeg håper at du får like god hjelp som meg. Jeg ønsker deg masse lykke til.

Anonymkode: 95199...d2d