Jeg tror kanskje jeg ønsker nærmere relasjoner

[umakenverdt]

Jeg synes relasjoner er komplisert og tar veldig mye krefter fra meg fordi jeg ikke får dem til. Jeg synes også nærmere/tette relasjoner virker veldig skremmende, og er redd jeg ikke hadde klart det. Jeg er imponert over dem som klarer å ha andre mennesker tett på seg over tid, og jeg ser ikke for meg at jeg noen gang skal kunne klare det.

Likevel ser jeg jo at det har sine positive sider også. Jeg mister jo en del ting som jeg ikke har når jeg ikke har så tette forhold til noen andre. Jeg tror det er en del sider jeg savner, for eksempel det å vite hvem at man skal fortelle en positiv ting som har skjedd med. Det var en tråd her for en stund siden om at man ikke trenger å dele alt, og det er jeg enig i, men å vite hvem man vil dele en god hverdagsnyhet med tenker jeg hadde vært fint. Hvis det skjer drastiske positive ting, har jeg jo enkelte venner jeg ville delt det med etterhvert, men ikke noen jeg hadde kontaktet med nyheten med det første.

Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, kanskje en diskusjon på om det finnes håp. Når man aldri har klart å ha et nært forhold til noen, utenom at man bodde sammen med sine foreldre da man var ung, kan det da være et håp? Pr. nå så kjennes det helt umulig å skulle tenke seg at noen var nær meg eller skulle ha noe ønske om det. Likevel oppleves det på en måte også som et savn om det gir mening. Det er rart å ønske seg noe man er sikker på at man ikke hadde taklet. 

Jeg er klar over at slik situasjonen min er vil jeg ikke trenge meg på andre, så jeg vet ikke om noe av dette gir mening.

 

[AnonymBruker]

Jeg har nære relasjoner, men jeg slipper ikke noen inn på meg. Det er bare behandleren min som får komme inn på meg. 

Anonymkode: 7ec48...f0c

[Wretch]

Tror det er få voksne som har nære relasjoner. Hvorfor etterstreber da psykiatrien at man skal ha det?

[umakenverdt]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har nære relasjoner, men jeg slipper ikke noen inn på meg. Det er bare behandleren min som får komme inn på meg. 

Anonymkode: 7ec48...f0c

Men opplever du at du får noe av å oppleve disse nære relasjonene selv om du ikke slipper dem innpå deg? 

[umakenverdt]

5 minutter siden, Wretch skrev:

Tror det er få voksne som har nære relasjoner. Hvorfor etterstreber da psykiatrien at man skal ha det?

Det spørs selvsagt hvordan man skal definere nære relasjoner. Mitt inntrykk (kan godt være at det er uriktig, dette kan jeg ikke mye om) er at mange har noen nære som de diskuterer større og mindre ting med, ikke bare akkurat det som gjelder den jobben eller akkurat en enkelt aktivitet. At de vet hvem de ønsker å fortelle en positiv hverdagsnyhet til. Jeg vet ikke om dette er riktig, men en rekke mennesker har kanskje minst en person i livet sitt som de er trygg på. Kanskje ikke nødvendigvis slipper helt inn på en, men som er der og som de ikke er usikre på om de kan kontakte.

Nei, jeg vet ikke jeg. Kanskje det er varmen som gjør at jeg ikke tenker godt nok, men jeg skulle ønske jeg hadde noe å relatere andres samtaler om nære relasjoner til.

[slabbedask]

21 minutter siden, umakenverdt skrev:

Jeg synes relasjoner er komplisert og tar veldig mye krefter fra meg fordi jeg ikke får dem til. Jeg synes også nærmere/tette relasjoner virker veldig skremmende, og er redd jeg ikke hadde klart det. Jeg er imponert over dem som klarer å ha andre mennesker tett på seg over tid, og jeg ser ikke for meg at jeg noen gang skal kunne klare det.

Likevel ser jeg jo at det har sine positive sider også. Jeg mister jo en del ting som jeg ikke har når jeg ikke har så tette forhold til noen andre. Jeg tror det er en del sider jeg savner, for eksempel det å vite hvem at man skal fortelle en positiv ting som har skjedd med. Det var en tråd her for en stund siden om at man ikke trenger å dele alt, og det er jeg enig i, men å vite hvem man vil dele en god hverdagsnyhet med tenker jeg hadde vært fint. Hvis det skjer drastiske positive ting, har jeg jo enkelte venner jeg ville delt det med etterhvert, men ikke noen jeg hadde kontaktet med nyheten med det første.

Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, kanskje en diskusjon på om det finnes håp. Når man aldri har klart å ha et nært forhold til noen, utenom at man bodde sammen med sine foreldre da man var ung, kan det da være et håp? 

 

Nei.

[Wretch]

1 minute ago, umakenverdt said:

Det spørs selvsagt hvordan man skal definere nære relasjoner. Mitt inntrykk (kan godt være at det er uriktig, dette kan jeg ikke mye om) er at mange har noen nære som de diskuterer større og mindre ting med, ikke bare akkurat det som gjelder den jobben eller akkurat en enkelt aktivitet. At de vet hvem de ønsker å fortelle en positiv hverdagsnyhet til. Jeg vet ikke om dette er riktig, men en rekke mennesker har kanskje minst en person i livet sitt som de er trygg på. Kanskje ikke nødvendigvis slipper helt inn på en, men som er der og som de ikke er usikre på om de kan kontakte.

Nei, jeg vet ikke jeg. Kanskje det er varmen som gjør at jeg ikke tenker godt nok, men jeg skulle ønske jeg hadde noe å relatere andres samtaler om nære relasjoner til.

Tror det er noe annet, det finnes jo f.eks. mange personer som ikke er redde for å ta opp ting med andre, kontakte de, eller spørre om ting, uten at de har noen som helst nært forhold med de. Mange av de som er mest utadvendte, uredde og ukompliserte kan ofte ha problemer med å være personlige og vise sårbare sider.

[Trine]

8 minutter siden, umakenverdt skrev:

Det spørs selvsagt hvordan man skal definere nære relasjoner. Mitt inntrykk (kan godt være at det er uriktig, dette kan jeg ikke mye om) er at mange har noen nære som de diskuterer større og mindre ting med, ikke bare akkurat det som gjelder den jobben eller akkurat en enkelt aktivitet. At de vet hvem de ønsker å fortelle en positiv hverdagsnyhet til. Jeg vet ikke om dette er riktig, men en rekke mennesker har kanskje minst en person i livet sitt som de er trygg på. Kanskje ikke nødvendigvis slipper helt inn på en, men som er der og som de ikke er usikre på om de kan kontakte.

Nei, jeg vet ikke jeg. Kanskje det er varmen som gjør at jeg ikke tenker godt nok, men jeg skulle ønske jeg hadde noe å relatere andres samtaler om nære relasjoner til.

Hva med foreldrene dine eller søsken (dersom du har det), kan ikke de være de nære relasjonene?

[AnonymBruker]

38 minutter siden, umakenverdt skrev:

Men opplever du at du får noe av å oppleve disse nære relasjonene selv om du ikke slipper dem innpå deg? 

Tja. Det blir jo mer overfladisk da, og jeg holder følelser for meg selv. Har heldigvis en behandler jeg kan vise mine følelser til, men det vil jo ikke vare evig, en dag må jeg stå på egne bein, og da blir jeg også alene om mine følelser. 

Anonymkode: 7ec48...f0c

[Madelenemie]

8 timer siden, umakenverdt skrev:

Jeg synes relasjoner er komplisert og tar veldig mye krefter fra meg fordi jeg ikke får dem til. Jeg synes også nærmere/tette relasjoner virker veldig skremmende, og er redd jeg ikke hadde klart det. Jeg er imponert over dem som klarer å ha andre mennesker tett på seg over tid, og jeg ser ikke for meg at jeg noen gang skal kunne klare det.

Likevel ser jeg jo at det har sine positive sider også. Jeg mister jo en del ting som jeg ikke har når jeg ikke har så tette forhold til noen andre. Jeg tror det er en del sider jeg savner, for eksempel det å vite hvem at man skal fortelle en positiv ting som har skjedd med. Det var en tråd her for en stund siden om at man ikke trenger å dele alt, og det er jeg enig i, men å vite hvem man vil dele en god hverdagsnyhet med tenker jeg hadde vært fint. Hvis det skjer drastiske positive ting, har jeg jo enkelte venner jeg ville delt det med etterhvert, men ikke noen jeg hadde kontaktet med nyheten med det første.

Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, kanskje en diskusjon på om det finnes håp. Når man aldri har klart å ha et nært forhold til noen, utenom at man bodde sammen med sine foreldre da man var ung, kan det da være et håp? Pr. nå så kjennes det helt umulig å skulle tenke seg at noen var nær meg eller skulle ha noe ønske om det. Likevel oppleves det på en måte også som et savn om det gir mening. Det er rart å ønske seg noe man er sikker på at man ikke hadde taklet. 

Jeg er klar over at slik situasjonen min er vil jeg ikke trenge meg på andre, så jeg vet ikke om noe av dette gir mening.

 

Hei!

Ja det du skriver gir mening. Jeg skal forklare hva jeg mener, men vil bare først si at, som jeg har skrevet til deg før, jeg leser gjennom det du skriver at du har mye usikkerhet inni deg, det må du nok få ryddet mer opp i først, men så er det absolutt håp om at du kan få en nær rellasjon. Du er en real person der inni deg, når man bare får spadd vekk noen tonn med den dårlige selvtilliten din og får øye på deg.

Men som jeg opplever deg gjennom det du skriver, kronisk lav selvtillit, føler deg til bry, redd du trenger deg på, sier noe feil, tar for stor plass, plager andre, osv osv... Det er ikke lett med et sånt utgangspunkt for deg å få nære rellasjoner, eller å bli din venn. For meg er du for eksempel et menneske jeg liker, flere grunner, men det jeg kommer først på nå, er at du er ærlig, jeg kunne godt tenkt meg og vært din venn, men jeg hadde ikke holdt ut hvis du ikke trodde meg når jeg sa at jeg setter pris på deg. ( håper du skjønner)

Det er fult mulig å ønske seg noe man er sikker på at man ikke hadde taklet. Har man edderkoppfobi vil man gjerne slippe ha dette, samtidig er de fleste sikre på at de ikke ville taklet å ta på eller ha en edderkopp nær seg.

Man er ofte sikker på mye man ikke kan være sikker på. Man er sikker fordi følelsene er så sterke, og kanskje redselen din for å bli avvist, for ikke å være bra nok, for ikke å fortjene, gjør deg sikker på at du ikke vil takle nære rellasjoner. 

Derfor har nok det du er så sikker på, sin årsak i en redsel du enda har en lang vei å erkjenne, tørre ta tak i, jobbe med, og slik litt etter litt, kjenne på at du har like mye rett på å synes som alle andre, du er bra nok der inne, og du er en som har forutsetninger for å være en god venn, tror jeg, fordi du rett og slett er noe så enkelt som snill og omtenksom.

Håper du får hjelp med usikkerheten din.

Å ha en nær rellasjon, i det minste en å dele spontane gleder med, det liker jeg. Jeg har faktisk med dol fått noen riktige nære venner, og jeg har faktisk sendt både sms og ringt (sjelden ringt da) fordi jeg ville dele noe som jeg var veldig glad for. Jeg likte før Ibsens, "Sterkest er den mann som står alene", men jeg syns ikke det er så gyldig for mitt liv lenger, jeg har erfart at også for min egen utvikling og modning har jeg trengt nettopp andre mennesker, for man deler en tanke, ide, noe man har lest, får tilbakemeldinger, positive, kritiske, utfordrende, det er nødvendig både for å få nye perspektiver og ikke minst ikke gå i ring med seg selv og ens egne tanker.

 

 

[umakenverdt]

Takk for svarene alle sammen  Det ble tøffere enn jeg trodde å diskutere dette, så måtte ta en pause i går.

Det overrasket meg hvor sterkt jeg reagerte på det tydelige nei til håp. Jeg trodde kanskje ikke jeg trodde det var noe særlig håp om å oppnå nærmere relasjoner, men nå tror jeg kanskje jeg i alle fall har et lite håp om det langt fremme, hvis ikke hadde jeg vel ikke reagert slik jeg gjorde på det tydelige nei. Jeg er takknemlig for det, selv om det var tøft å lese der og da.

Jeg har foreldre, men jeg opplever at relasjonen til dem er mindre sterk som voksen, og jeg vil på en måte ikke pålegge dem disse tingene. De er fine foreldre og jeg er glad i dem, men føler ikke for å pålegge dem mer enn jeg allerede har gjort.

Tusen takk også til Madelenemie for et fint svar. Jeg tror kanskje det var her det var noen som skrev en gang at når det gjelder nære relasjoner så må man også tenke igjennom hva man har å gi til andre. Pr. nå tror jeg ikke jeg har særlig mye å gi i en nær relasjon, det tror jeg krever mye mer. Men jeg vil likevel holde fast ved et lite håp om en gang i fremtiden å klare det.

[Trine]

2 timer siden, umakenverdt skrev:

Takk for svarene alle sammen  Det ble tøffere enn jeg trodde å diskutere dette, så måtte ta en pause i går.

Det overrasket meg hvor sterkt jeg reagerte på det tydelige nei til håp. Jeg trodde kanskje ikke jeg trodde det var noe særlig håp om å oppnå nærmere relasjoner, men nå tror jeg kanskje jeg i alle fall har et lite håp om det langt fremme, hvis ikke hadde jeg vel ikke reagert slik jeg gjorde på det tydelige nei. Jeg er takknemlig for det, selv om det var tøft å lese der og da.

Jeg har foreldre, men jeg opplever at relasjonen til dem er mindre sterk som voksen, og jeg vil på en måte ikke pålegge dem disse tingene. De er fine foreldre og jeg er glad i dem, men føler ikke for å pålegge dem mer enn jeg allerede har gjort.

Tusen takk også til Madelenemie for et fint svar. Jeg tror kanskje det var her det var noen som skrev en gang at når det gjelder nære relasjoner så må man også tenke igjennom hva man har å gi til andre. Pr. nå tror jeg ikke jeg har særlig mye å gi i en nær relasjon, det tror jeg krever mye mer. Men jeg vil likevel holde fast ved et lite håp om en gang i fremtiden å klare det.

Tror du ikke at det kan hende at foreldrene dine setter pris på om du deler gleder og sorger med dem? Jeg tror absolutt ikke det er en belastning for foreldre å være nær sine barn selv etter at de har blitt voksne. Jeg tenker at det kan være fint for deg å "øve" deg på dem.

[umakenverdt]

2 timer siden, Trine skrev:

Tror du ikke at det kan hende at foreldrene dine setter pris på om du deler gleder og sorger med dem? Jeg tror absolutt ikke det er en belastning for foreldre å være nær sine barn selv etter at de har blitt voksne. Jeg tenker at det kan være fint for deg å "øve" deg på dem.

Jeg er glad jeg har dem, jeg vet at jeg er heldig slik  De bor også på en annen kant av landet. Jeg kan nok dele en del med dem det har du rett i. Jeg vet ikke om det å ha en relasjon til mine foreldre, som på sett og vis er forpliktet til å stå ved meg på en måte, hjelper i å bygge eventuelle andre nærmere relasjoner. Men takk

[Trine]

23 minutter siden, umakenverdt skrev:

Jeg er glad jeg har dem, jeg vet at jeg er heldig slik  De bor også på en annen kant av landet. Jeg kan nok dele en del med dem det har du rett i. Jeg vet ikke om det å ha en relasjon til mine foreldre, som på sett og vis er forpliktet til å stå ved meg på en måte, hjelper i å bygge eventuelle andre nærmere relasjoner. Men takk

De er ikke forplikta til en dritt, kan du ikke bare akseptere at de er glad i deg og bryr seg om deg? Det spiller jo heller ingen rolle hvor de bor, man har da telefon og sms og mail. Når du ikke engang klarer å stole på at dine egne foreldre er interessert i å høre hvordan du har det og hva du bedriver tiden med, så tror jeg det blir ganske vanskelig for deg å ha nære relasjoner med noen utefor familien.

Jeg syns jeg merker en tendens til en hel masse unnskyldninger for tiden. Enten må du være villig til å tørre ellerså kan du like godt la være

[umakenverdt]

1 time siden, Trine skrev:

De er ikke forplikta til en dritt, kan du ikke bare akseptere at de er glad i deg og bryr seg om deg? Det spiller jo heller ingen rolle hvor de bor, man har da telefon og sms og mail. Når du ikke engang klarer å stole på at dine egne foreldre er interessert i å høre hvordan du har det og hva du bedriver tiden med, så tror jeg det blir ganske vanskelig for deg å ha nære relasjoner med noen utefor familien.

Jeg syns jeg merker en tendens til en hel masse unnskyldninger for tiden. Enten må du være villig til å tørre ellerså kan du like godt la være

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal svare på dette. Det er nok mye rett i det du skriver. Jeg synes det er veldig skummelt å skulle akseptere at noen faktisk skulle kunne være glad i meg. Det er da jeg bare får trang til å lukke meg helt inne og unngå alle andre mennesker, men jeg vil jo ikke det heller. 

Takk for kloke ord. Kanskje jeg bare må akseptere at jeg er feig, det er i alle fall en egenskap som har fulgt med meg alltid.

[Trine]

23 minutter siden, umakenverdt skrev:

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal svare på dette. Det er nok mye rett i det du skriver. Jeg synes det er veldig skummelt å skulle akseptere at noen faktisk skulle kunne være glad i meg. Det er da jeg bare får trang til å lukke meg helt inne og unngå alle andre mennesker, men jeg vil jo ikke det heller. 

Takk for kloke ord. Kanskje jeg bare må akseptere at jeg er feig, det er i alle fall en egenskap som har fulgt med meg alltid.

Nja, du er vel ikke feig. Du har bare absolutt ingen tro på at noen faktisk kan like deg. Kanskje det ikke er tida enda for de voldsomme nære relasjonene. Kanskje du først må lære deg å syns at du selv er ok

[umakenverdt]

15 minutter siden, Trine skrev:

Nja, du er vel ikke feig. Du har bare absolutt ingen tro på at noen faktisk kan like deg. Kanskje det ikke er tida enda for de voldsomme nære relasjonene. Kanskje du først må lære deg å syns at du selv er ok

Jeg er helt enig i at det ikke er tida for de voldsomme nære relasjonene. Det ville jeg ikke taklet. Men jeg er redd det er lite håp for det også i fremtiden, når jeg er så langt fra å klare å håndtere slike relasjoner. Men jeg ønsker det skal være et håp eller i alle fall en liten mulighet i fremtiden en gang, at det ikke er helt utenkelig, og at jeg har ødelagt mulighetene for nære relasjoner når jeg ikke har klart å ha det til andre enn mine foreldre på en måte. Jeg vet at jeg skriver litt frem og tilbake om dette, litt ambivalent, men det er vel fordi jeg ikke helt forstår hva jeg selv tenker og føler om dette.

[XbellaX]

20 timer siden, Wretch skrev:

Tror det er få voksne som har nære relasjoner. Hvorfor etterstreber da psykiatrien at man skal ha det?

Du tror og antar feil. De aller fleste voksne mennesker har nytte av nære relasjoner.

Om man ikke ønsker eller har behov for nære relasjoner er selvsagt dette også helt ok, valget er ditt. 

 

19 timer siden, slabbedask skrev:

Nei.

Hva begrunner du det med? Kjenner du hennes historie? 

[Wretch]

34 minutes ago, XbellaX said:

Du tror og antar feil. De aller fleste voksne mennesker har nytte av nære relasjoner.

For å "åpne seg"? Skulle tatt seg ut om jeg "åpnet meg" for noen i RL.

[XbellaX]

Et øyeblikk siden, Wretch skrev:

For å "åpne seg"? Skulle tatt seg ut om jeg "åpnet meg" for noen i RL.

Tror du det kan være andre grunner til at mennesker ønsker seg nære relasjoner i livet sitt, annet enn å sitte å "åpne seg" hele tiden?