Andre bipolare som roter til livet sitt?

[Frøkenbekymra]

Når jeg er oppe eller nede (særlig på vei ned) så roter jeg det til. Jeg har sagt takk og farvel til kjærester flere ganger fordi jeg tror eller tenker ting som bare er rør. Det kommer man etterhvert over. For ca et halvt år siden  sa jeg opp jobben på dagen. Sa bare takk for meg og gikk hjem. Årsak: bare surr! Bad selvfølgelig om å slippe oppsigelsestiden, noe jeg fikk til. Så måtte jeg leve på luft, kjærlighet og oppsparte midler til jeg fikk meg ny jobb. Heldigvis ordnet det seg og jeg har jobbet og tjent mer enn jeg noen gang før har gjort. Jeg har jobbet alt for mye. Nå er jeg på vei ned igjen og føler at kjæresten er lei meg og mitt surr (noe han sannsynligvis også er). Andre som driver med sånt?

[AnonymBruker]

Ja jeg har drevet med mye sånt. Fulgt dårlige idèer ang yrkesvalg og utdanning, avsluttet et studie som ville ført meg i en retning etter en uke, vært særdeles ukritisk til hvem jeg slipper innpå livet mitt ang det annet kjønn, brent mange broer ang vennskap, brukt penger totalt ukritisk, og mye mye mer.

Anonymkode: 2d52d...516

[Gjest franklyscarlet]

Ja, jeg har også gjort det samme. Gjerne i en depresjon, eller når jeg har vært veeeldig irritabel. Har sluttet på studier, sagt opp jobber, villet gjøre det slutt med kjærester. Mange nye starter, mao. 

[Frøkenbekymra]

Okay. Men sier dere til nye kjærester, arbeidsgivere osv. at dere har bp?

[Annkarin]

Syns dere er flinke som jobber!

[Frøkenbekymra]

Ja, du seier noe ... Men hvordan forsørger man seg hvis man ikke jobber? 

[Janus30]

55 minutter siden, Frøkenbekymra skrev:

Okay. Men sier dere til nye kjærester, arbeidsgivere osv. at dere har bp?

Ja, jeg er åpen overfor arbeidsgiver, kollegaer, samboer og nære venner. Dette er folk som uansett skjønner i perioder at det er noe galt, og da ønsker jeg at de skal vite hva det er fremfor å spekulere. 

Hodet mitt streiker fullstendig under en nedtur, så da er det viktig for meg at andre vet at jeg ikke er ukonsentrert, apatisk, giddaløs og irritabel fordi jeg gir blaffen i jobben min. Det gjør jeg ikke. 

For meg er dette som å "stå frem" med et beinbrudd etter at jeg har fått gips på foten. Alle skjønner det uansett. 

Har ikke angret et sekund. 

[Frøkenbekymra]

Jeg har aldri gjort det. Samboeren min vet at jeg har bp, men jeg har baggateleisert og pyntet på det fordi han tidligere har vært sammen med ei som ble innlagt, og han har gitt tydelig uttrykk for at han ikke orker noe sånt en gang til 

[ISW]

35 minutter siden, Janus30 skrev:

Ja, jeg er åpen overfor arbeidsgiver, kollegaer, samboer og nære venner. Dette er folk som uansett skjønner i perioder at det er noe galt, og da ønsker jeg at de skal vite hva det er fremfor å spekulere. 

Hodet mitt streiker fullstendig under en nedtur, så da er det viktig for meg at andre vet at jeg ikke er ukonsentrert, apatisk, giddaløs og irritabel fordi jeg gir blaffen i jobben min. Det gjør jeg ikke. 

For meg er dette som å "stå frem" med et beinbrudd etter at jeg har fått gips på foten. Alle skjønner det uansett. 

Har ikke angret et sekund. 

Jeg synes du har en fantastisk måte å takle sykdommen din på. Du er åpen, du jobber og trener mye, du er pragmatisk ifm medisiner og du hjelper mange på forumet her. 

I sum synes jeg du viser godt at bipolar lidelse ikke nødvendigvis er verdens undergang!

[XbellaX]

56 minutter siden, Janus30 skrev:

Ja, jeg er åpen overfor arbeidsgiver, kollegaer, samboer og nære venner. Dette er folk som uansett skjønner i perioder at det er noe galt, og da ønsker jeg at de skal vite hva det er fremfor å spekulere. 

Hodet mitt streiker fullstendig under en nedtur, så da er det viktig for meg at andre vet at jeg ikke er ukonsentrert, apatisk, giddaløs og irritabel fordi jeg gir blaffen i jobben min. Det gjør jeg ikke. 

For meg er dette som å "stå frem" med et beinbrudd etter at jeg har fått gips på foten. Alle skjønner det uansett. 

Har ikke angret et sekund. 

 

Applaus.

[Annkarin]

Jeg har blamert meg så mye på Facebook under manier at alle har skjønt det uansett , var ikke åpen om det til arbeidsgiver da jeg jobbet 

[Janus30]

Den 30.7.2016 at 11.42, issomethingwrong skrev:

Jeg synes du har en fantastisk måte å takle sykdommen din på. Du er åpen, du jobber og trener mye, du er pragmatisk ifm medisiner og du hjelper mange på forumet her. 

I sum synes jeg du viser godt at bipolar lidelse ikke nødvendigvis er verdens undergang!

Det var umåtelig hyggelig å høre og en oppmuntring i en stressende tid som kommer på jobben.

Jeg tror at jeg fikk diagnosen sent fordi jeg ikke har en historie med usedvanlig dumme avgjørelser, økonomiske anmerkninger, uopprettelige skader og andre fuck ups å vise til. Den første psykologen jeg kom til brukte dette som et avgjørende argument for at jeg ikke er bipolar, noe flere leger senere har ristet på hodet av.

De første vennene jeg fortalte om diagnosen til, svarte alle sammen ordrett "det har jeg skjønt lenge". I praksis stod jeg altså fram med sykdommen for lenge siden, det eneste jeg gjorde nå var å gi den et navn. Jeg har gitt disse vennene streng beskjed om å tulle med diagnosen min, noe de følger opp til gagns. De behandler meg akkurat som før, og det er utrolig viktig for meg. Jeg håper de aldri begynner å liste seg på tå rundt meg, redde for å krenke og håne. 

Jeg har også lært meg at det er en vesentlig forskjell mellom å være åpen og å være privat. Jeg er åpen med mange og privat med få. Jeg kan fortelle kolleger at jeg kan bli deprimert av vedvarende stress, men ikke om mine depressive tanker, søvnløse netter og elendige selvtillit. Jeg er åpen, ikke privat. 

Åpenheten har ført med seg flere fordeler jeg ikke ville ha oppnådd om jeg holdt munn. Mine pårørende ser ofte signalene før jeg gjør det selv, og slik har jeg avverget flere episoder. Ingen medisiner har gitt meg disse beskjedene. Jeg har også en fantastisk kommende kone som har stått meg bi gjennom tykt og tynt og holdt fast i håpet når jeg ikke har klart det alene. Her står jeg allerede i evig gjeld. 

Og så skal det sies at jeg jobber svært hardt for å mestre sykdommen og holde den i sjakk. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har latt meg selv gi opp. Jeg har lært gjennom selvdisiplin, tålmodighet og humor at selv de mørkeste rommene blir lyse igjen.

Jeg vil ikke si at jeg er glad i diagnosen min, men den har gitt meg innsikt, erfaringer og forståelse jeg ikke ville ha vært foruten. Om dette kan være til hjelp for andre, er de mørke dagene lettere å møte.

[ISW]

2 minutter siden, Janus30 skrev:

Det var umåtelig hyggelig å høre og en oppmuntring i en stressende tid som kommer på jobben.

Jeg tror at jeg fikk diagnosen sent fordi jeg ikke har en historie med usedvanlig dumme avgjørelser, økonomiske anmerkninger, uopprettelige skader og andre fuck ups å vise til. Den første psykologen jeg kom til brukte dette som et avgjørende argument for at jeg ikke er bipolar, noe flere leger senere har ristet på hodet av.

De første vennene jeg fortalte om diagnosen til, svarte alle sammen ordrett "det har jeg skjønt lenge". I praksis stod jeg altså fram med sykdommen for lenge siden, det eneste jeg gjorde nå var å gi den et navn. Jeg har gitt disse vennene streng beskjed om å tulle med diagnosen min, noe de følger opp til gagns. De behandler meg akkurat som før, og det er utrolig viktig for meg. Jeg håper de aldri begynner å liste seg på tå rundt meg, redde for å krenke og håne. 

Jeg har også lært meg at det er en vesentlig forskjell mellom å være åpen og å være privat. Jeg er åpen med mange og privat med få. Jeg kan fortelle kolleger at jeg kan bli deprimert av vedvarende stress, men ikke om mine depressive tanker, søvnløse netter og elendige selvtillit. Jeg er åpen, ikke privat. 

Åpenheten har ført med seg flere fordeler jeg ikke ville ha oppnådd om jeg holdt munn. Mine pårørende ser ofte signalene før jeg gjør det selv, og slik har jeg avverget flere episoder. Ingen medisiner har gitt meg disse beskjedene. Jeg har også en fantastisk kommende kone som har stått meg bi gjennom tykt og tynt og holdt fast i håpet når jeg ikke har klart det alene. Her står jeg allerede i evig gjeld. 

Og så skal det sies at jeg jobber svært hardt for å mestre sykdommen og holde den i sjakk. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har latt meg selv gi opp. Jeg har lært gjennom selvdisiplin, tålmodighet og humor at selv de mørkeste rommene blir lyse igjen.

Jeg vil ikke si at jeg er glad i diagnosen min, men den har gitt meg innsikt, erfaringer og forståelse jeg ikke ville ha vært foruten. Om dette kan være til hjelp for andre, er de mørke dagene lettere å møte.

Jeg er litt sånn jeg også - alltid vært veldig åpen. Selv om jeg nok har plaget livet av mine omgivelser til tider da jeg var på det verste, om det nå var at jeg var redd for at hjertet skulle stanse eller at jeg skulle bli gal. 

Jeg bruker også dette med psykisk lidelse i jobben min, som en oppmuntring til andre som har det vanskelig at det går an å jobbe seg gjennom det og at det går an å bli frisk. 

Nå er jo bipolar lidelse en del mer alvorlig enn det jeg har vært gjennom, men som du skriver, med hardt arbeid lar det seg gjøre. Ser at det er flere her på forumet som gjør som deg, og det er veldig oppløftende å se. 

Vi er jo forsåvidt heldige i den forstand at vi har jobb, venner, familie, osv. Men det er ikke helt så enkelt som å si at "på grunn av det så lykkes vi" - det er jo noe man på en måte jobber hardt for, det også. Det kan tidvis være et slit å ivareta jobb og sosiale relasjoner. Man gjør jo et valg utfra forutsetningene, enten "opp og fram" eller alternativet, som så godt som alltid er verre.

[FjellOgDalar]

Jeg tror dessverre det er langt mer vanlig enn uvanlig å rote det til når den bipolare lidelsen rører på seg. Jeg kan bare føye meg inn blant de som er åpen om det hele. Det er viktig for meg at pårørende og evt. medarbeidere/arbeidsgiver (er arbeidsløs nå) vet når det er sykdommen som snakker og ikke jeg. At vi samarbeider om å finne gode løsninger når det røyner på.

[Annkarin]

Jeg er ufør og har verge, betyr det at jeg har rotet til livet mitt? Men skal få meg vta jobb tenker jeg

kjærester har jeg aldri surret med

[Annkarin]

Men jeg forlot utdannelsen min pga en gutt i syden jeg måtte glo på da

[FjellOgDalar]

Det at du har uføretrygd og verge er vel tiltak som følge av nedsatt arbeidsevne og behov for hjelp med å administrere økonomien. Tiltak som kan være til god hjelp for å unngå at man roter til livet sitt.

[Annkarin]

1 minutt siden, FjellOgDalar skrev:

Det at du har uføretrygd og verge er vel tiltak som følge av nedsatt arbeidsevne og behov for hjelp med å administrere økonomien. Tiltak som kan være til god hjelp for å unngå at man roter til livet sitt.

Jeg kunne fint styrt økonomien min selv idag, men da hadde familien fått panikk pga 800.000kr jeg satte over styr i manier dessverre. Men deilig slippe betale regninger selv

[Annkarin]

De er vel redd det ikke er arv igjen til de om jeg skulle stryke med

[FjellOgDalar]

Det er jo der risikoen ligger. Hva man kan finne på når man f.eks. blir manisk og ukritisk til hva man driver med. Når man er i friske perioder, vil jo ikke problemet være der. Det kommer med sykdommen, og den er ikke alltid så lett å forutse. Dermed er det et bedre føre var tiltak, tenker jeg. Slik unngår man å svi av kopiøse mengder penger f.eks.