Ekspertsvar Er dette normalt?

[AnonymBruker]

Er det "normalt" eller vanlig at man etter en innleggelse hvor man fikk omsorg og oppmerksomhet, lengter etter dette igjen? Og at man på en måte ikke helt ønsker å bli frisk, bare for å ha den muligheten til å komme tilbake til dette fredfulle stedet (avdelingen) for å igjen oppleve omsorg? 

Når jeg leser hva jeg selv har skrevet nå, så ser jeg at det må være sykt og ikke normalt. Men kanskje er det vanlig?

 

Anonymkode: de800...c01

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke det høres rart ut i det hele tatt. Jeg kjenner ofte på den følelsen, selv lenge etter innleggelse. Noen ganger kjenner jeg at jeg har lyst til å bli fysisk syk sånn at jeg må på sykehus. Når man ikke har fått den trøst og omsorg man burde ha hatt tidlig i livet er det ikke rart at man søker det på andre måter.

Anonymkode: 47b28...336

[Tandorini]

47 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er det "normalt" eller vanlig at man etter en innleggelse hvor man fikk omsorg og oppmerksomhet, lengter etter dette igjen? Og at man på en måte ikke helt ønsker å bli frisk, bare for å ha den muligheten til å komme tilbake til dette fredfulle stedet (avdelingen) for å igjen oppleve omsorg? 

Når jeg leser hva jeg selv har skrevet nå, så ser jeg at det må være sykt og ikke normalt. Men kanskje er det vanlig?

 

Anonymkode: de800...c01

Jeg tror det er veldig vanlig. Det er én av grunnene til at innleggelser bør være kortest mulig, og også at reinnleggelser innen kort tid bør unngås.

Jeg tar meg selv i å "mimre" om noen av situasjonene eller samtalene jeg har hatt under innleggelser, spesielt når jeg er ordentlig dårlig (men ikke trenger innleggelse). Når jeg har det litt bedre ser jeg for meg hvordan jeg egentlig har hatt det under innleggeser. Jeg har vært ekstremt langt nede og suicidal, og dagene på psykiatrisk avdeling har derfor vært preget av sterk fortvilelse, uro, håpløshet og en slags angst. Trøstende ord og støttesamtaler i en akutt fase oppleves ofte bra, men når jeg ser situasjonen som helhet (med all mulig slags omsorg fra personalet), så er livet hjemme langt bedre. For meg er det kun når de suicidale tankene tar overhånd at en innleggelse kan være nødvendig for å bryte ut av det. Få hjelp over kneika.

Rett etter en utskrivelse har man det ikke bedre enn det man hadde de siste dagene på psykiatrisk, og det oppleves derfor kanskje verre å være hjemme, uten den samme støtten. Og man vet at for å få en ny innleggelse må man bli litt sykere, og da er det vanskelig å jobbe mot å bli frisk. Men i det man blir litt friskere, så vil også dette behovet for omsorg ved en sykehusavdeling bli mindre.

I tiden etter en innleggelse kan det være en fordel å ha litt mer folk rundt seg enn ellers. For eksempel mer oppfølging poliklinisk (fastlege eller annen behandler), flere avtaler med venner og eventuelt familie.

 

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Ja, det er normalt ( i betydningen vanlig).

[AnonymBruker]

Første gangen jeg var innlagt, så var det så koselig på psykiatriavdelingen, jeg ble til og med forelsket. Men så når tvangsgrunnlaget var klart, ble jeg skippet på sykehjem, da var det ikke koselig lengre. Men hadde hele greia vært som på avdelingen, så hadde jeg nok ønsket meg tilbake.

Anonymkode: 1913c...0f8

[Annkarin]

Som regel har det gått helt fint å bli skrevet ut for meg, har vært så lei av å være innlagt at jeg har skrevet meg ut før anbefalt osv og klaget til kontrollkommisjonen osv for å prøve slippe ut da jeg syns det var for jævlig å være innlagt etter seks uker på skjerma dopa på cisordinol ... Men nå sist!! Var så bra opplevelse, skulle gjerne vært manisk og innlagt igjen! Sykt men sant!!

[AnonymBruker]

Ja det er veldig vanlig tror jeg, pga man sliter gjerne med angst og da vil psykiatrisk fremstå som tryggere enn livet på utsiden, fordi da skal man jo klare seg på egen hånd, møte opp til avtaler, ta store valg med livet sitt og stå på egne bein. Det er jo uhyre skremmende og usikkert prosjekt etter at man først har vært såpass syk at man må på sykehus for å ivaretaes. Der er man jo litt mer skjermet, men på en akuttavdeling er man jo ikke skjermet fra andre pasienter, så man kan jo prøve å fokusere på det kanskje? Er vel vanlig at man er utsultet på trygger rammer og rutiner som psykisk syk, spesielt om man har angst og vrangforestillinger. Tror det heter å bli instutisjonalisert. Mange som sitter i fengsler kan tom få samme følelser rundt det har jeg hørt. Utrolig nok. Livet på utsiden er så uvant og skremmende.

Anonymkode: 85d74...826