BED, Binge Eating Disorder

[AnonymBruker]

https://www.nrk.no/hordaland/flere-ber-om-hjelp-til-a-takle-overspising-1.13068455

Jeg skjønner ikke helt hva dette går ut på "under panseret", så jeg lurer på om noen her kan forklare. Jeg har noen spørsmål.

1. Det står at "episodene" etterfølges av skam, vemmelse eller depressive tanker. Jeg ser for meg at det må være en gradering her, siden så godt som alle mennesker ikke trives med overvekt, og vil føle at de har gjort noe dumt om de har spist veldig mye. Det med hva slags vekt man syns er best for seg selv er også veldig subjektivt, noen som er veldig slanke kan jo se på det som "katatrofe" å gå opp 3 kg - uten at det er sykelig/anoreksi. Da vil jeg anta det er normalt å føle det som et nederlag om man har lesset innpå med mat. Så da ser jeg for meg at det må være en gradering av "ubehag" etter å ha spist slike store måltider. Men det er dette jeg ikke helt forstår, for hvordan skal man måle dette? Det blir jo bare hva man selv tror at man føler? Men man kan ta feil av hvor stort ubehag man har.

2. Hvordan, helt konkret, er behandlingen? Det står mye om behandlinger som skal ha effekt, og med ulike navn, men nøyaktig hva er det det går ut på? Ta f.eks. kognitiv terapi, det dreier seg om å reflektere omkring hvorvidt ens tanker er hensiktsmessige. Blir det noe samme med BED? At man må begynne å reflektere omkring hvorvidt det er hensiktsmessig å spise store måltider? Men hvis så, hva skiller dette fra "vanlig" fedmebehandling (som artikkelen snakker om), er ikke målet der også å tenke at det ikke er hensiktsmessig å spise for mye?

3. Må si jeg ikke helt har sansen for det med at enkelte har en "grunn" til å være overvektige, mens andre bare har seg selv å takke. Er det noen argumenter for at denne tankegangen er feil?

Anonymkode: 7a2aa...77b

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

https://www.nrk.no/hordaland/flere-ber-om-hjelp-til-a-takle-overspising-1.13068455

Jeg skjønner ikke helt hva dette går ut på "under panseret", så jeg lurer på om noen her kan forklare. Jeg har noen spørsmål.

1. Det står at "episodene" etterfølges av skam, vemmelse eller depressive tanker. Jeg ser for meg at det må være en gradering her, siden så godt som alle mennesker ikke trives med overvekt, og vil føle at de har gjort noe dumt om de har spist veldig mye. Det med hva slags vekt man syns er best for seg selv er også veldig subjektivt, noen som er veldig slanke kan jo se på det som "katatrofe" å gå opp 3 kg - uten at det er sykelig/anoreksi. Da vil jeg anta det er normalt å føle det som et nederlag om man har lesset innpå med mat. Så da ser jeg for meg at det må være en gradering av "ubehag" etter å ha spist slike store måltider. Men det er dette jeg ikke helt forstår, for hvordan skal man måle dette? Det blir jo bare hva man selv tror at man føler? Men man kan ta feil av hvor stort ubehag man har.

2. Hvordan, helt konkret, er behandlingen? Det står mye om behandlinger som skal ha effekt, og med ulike navn, men nøyaktig hva er det det går ut på? Ta f.eks. kognitiv terapi, det dreier seg om å reflektere omkring hvorvidt ens tanker er hensiktsmessige. Blir det noe samme med BED? At man må begynne å reflektere omkring hvorvidt det er hensiktsmessig å spise store måltider? Men hvis så, hva skiller dette fra "vanlig" fedmebehandling (som artikkelen snakker om), er ikke målet der også å tenke at det ikke er hensiktsmessig å spise for mye?

3. Må si jeg ikke helt har sansen for det med at enkelte har en "grunn" til å være overvektige, mens andre bare har seg selv å takke. Er det noen argumenter for at denne tankegangen er feil?

Anonymkode: 7a2aa...77b

Måling av subjektivt ubehag er sjelden mulig, det gjelder også for mange andre psykiske problemer. Hvor går grensen mellom det å være opptatt av sin helse og helseangst? Hva med grensen mellom ikke å like å treffe andre mennesker og det å ha sosial fobi? Eller grensen mellom å være nedstemt og deprimert?

Slik er det vel også med spiseforstyrrelser av ulike typer. Svært mange i vår kultur er opptatt av vekt, sunt kosthold og trening. For noen tar dette mer og mer over livet, enten de tar til seg for lite næring eller for mye, enten de kaster opp, faster eller overdriver trening. Når livet primært handler om vanskelige tanker og følelser knyttet til matinntak og kropp, når kampen mot maten og kroppen blir hovedinnholdet i livet, så vil det være rimelig å klassifisere dette som en spiseforstyrrelse. For folk som sliter med sf, er det ofte mye sannhet i at enhver bulimiker eller person med BED er en mislykket anorektiker.

Anonymkode: 0d709...5fc

[AnonymBruker]

"Når livet primært handler om vanskelige tanker og følelser knyttet til matinntak og kropp, når kampen mot maten og kroppen blir hovedinnholdet i livet, så vil det være rimelig å klassifisere dette som en spiseforstyrrelse."

Dette er kanskje noe som gjelder generelt for psykiske lidelser? Hvis man i stedet skriver:

"Når livet primært handler om vanskelige tanker og følelser (knyttet til X), når kampen (mot/med X) blir hovedinnholdet i livet, så vil det være rimelig å klassifisere dette som en psykdom."

?

Anonymkode: 7a2aa...77b

[XbellaX]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

https://www.nrk.no/hordaland/flere-ber-om-hjelp-til-a-takle-overspising-1.13068455

Jeg skjønner ikke helt hva dette går ut på "under panseret", så jeg lurer på om noen her kan forklare. Jeg har noen spørsmål.

1. Det står at "episodene" etterfølges av skam, vemmelse eller depressive tanker. Jeg ser for meg at det må være en gradering her, siden så godt som alle mennesker ikke trives med overvekt, og vil føle at de har gjort noe dumt om de har spist veldig mye. Det med hva slags vekt man syns er best for seg selv er også veldig subjektivt, noen som er veldig slanke kan jo se på det som "katatrofe" å gå opp 3 kg - uten at det er sykelig/anoreksi. Da vil jeg anta det er normalt å føle det som et nederlag om man har lesset innpå med mat. Så da ser jeg for meg at det må være en gradering av "ubehag" etter å ha spist slike store måltider. Men det er dette jeg ikke helt forstår, for hvordan skal man måle dette? Det blir jo bare hva man selv tror at man føler? Men man kan ta feil av hvor stort ubehag man har.

2. Hvordan, helt konkret, er behandlingen? Det står mye om behandlinger som skal ha effekt, og med ulike navn, men nøyaktig hva er det det går ut på? Ta f.eks. kognitiv terapi, det dreier seg om å reflektere omkring hvorvidt ens tanker er hensiktsmessige. Blir det noe samme med BED? At man må begynne å reflektere omkring hvorvidt det er hensiktsmessig å spise store måltider? Men hvis så, hva skiller dette fra "vanlig" fedmebehandling (som artikkelen snakker om), er ikke målet der også å tenke at det ikke er hensiktsmessig å spise for mye?

3. Må si jeg ikke helt har sansen for det med at enkelte har en "grunn" til å være overvektige, mens andre bare har seg selv å takke. Er det noen argumenter for at denne tankegangen er feil?

Anonymkode: 7a2aa...77b

 

Kort om punkt 1. ) du kan måle dette ut fra diagnosekriteriene, det er en lidelse som er langt mer omfattende og alvorlig enn å spise litt for mye middag en gang i blant, for videre å angre på det. 

Overspisingslidelse/tvangsspising: http://spiseforstyrrelser.no/disorders/diagnoser/

[AnonymBruker]

Jeg drikker mye brus. Brus med sukker. Jeg bare "må" ha det, ellers blir jeg "deprimert". Når alle disse kaloriene kommer i tillegg til et kosthold som vil innebære at man er "velfødd", så blir det fett på kroppen.

Men det var vel snakk om at sukkeravhengighet var en diagnose og...

Anonymkode: 7a2aa...77b

[umakenverdt]

Jeg må innrømme at jeg selv synes dette er vanskelig for min egen del. Jeg er fullstendig klar over at jeg spiser på en svært uhensiktsmessig måte i lange perioder, men det henger vel kanskje sammen med annen problematikk. Jeg kan jo heller ikke vite hvordan min viljestyrke og følelser knyttet til mat er sammenlignet med hvordan andre opplever mat. Men en ting er i alle fall sikkert; mat er fryktelig vanskelig 

[AnonymBruker]

Jeg syns ikke mat er vanskelig i seg selv, selv om jeg ikke liker å spise med andre mennesker. Jeg koser meg aldri med mat om jeg spiser med de fleste andre, f.eks. på kafè eller familieselskap. Det er bare stress. Men det handler nok ikke om spiseforstyrrelser, det er nok "bare" angst.

Anonymkode: 7a2aa...77b