Blir altfor lett såret

[AnonymBruker]

Hei,

Jeg er en voksen kvinne. Har slitt mye med depresjoner, men er nå i en stort sett god periode. Er i full jobb og mestrer familielivet greit. Noe som stadig skjer med meg er imidlertid at jeg blir så lett såret over ting. Det skal veldig lite til, av og til nesten ingenting. For eksempel kan jeg bli lei meg i flere timer over at stesønnen min ikke vil spise middag hvis jeg også sitter ved bordet, og faren hans så sier det er helt ok (så må jeg spise noe ute). Jeg vet med hodet mitt at dette bare er en liten syv år gammel gutt som akkurat da får noe for seg (han er ellers veldig glad i meg), men likevel blir jeg kjempelei meg. Andre eksempler er om samboeren min kommer til å si noe som indikerer at jeg er for stor (jeg har noen kilo for mye) - da blir jeg superlei meg for det i flere timer, selv om jeg jo vet han har rett! (jeg er absolutt ikke noe pen) Jeg prøver å ikke vise at jeg blir såret til familien min, fordi jeg selv ser at jeg blir altfor såret for småting! Det er derfor mest noe jeg sliter med selv.

Jeg har sett på artikler om de som er skalt høysensitive, og kjenner meg igjen i mye der. Samtidig har jeg jobbet aktivt med en del av personlighetstrekkene mine, og synes jeg har kommet god vei med en del. Men dette med at jeg blir så såret over ting plager meg. Det er ikke godt å ha det slik. 

Er det noen som har noen råd om hvordan jeg kan bli mer robust? Og gjerne også noe jeg kan tenke eller gjøre i øyeblikket, slik at jeg kan komme meg ut av den tristheten som plutselig rammer meg når jeg blir såret fortest mulig? 

Anonymkode: f79ed...437

[AnonymBruker]

34 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei,

Jeg er en voksen kvinne. Har slitt mye med depresjoner, men er nå i en stort sett god periode. Er i full jobb og mestrer familielivet greit. Noe som stadig skjer med meg er imidlertid at jeg blir så lett såret over ting. Det skal veldig lite til, av og til nesten ingenting. For eksempel kan jeg bli lei meg i flere timer over at stesønnen min ikke vil spise middag hvis jeg også sitter ved bordet, og faren hans så sier det er helt ok (så må jeg spise noe ute). Jeg vet med hodet mitt at dette bare er en liten syv år gammel gutt som akkurat da får noe for seg (han er ellers veldig glad i meg), men likevel blir jeg kjempelei meg. Andre eksempler er om samboeren min kommer til å si noe som indikerer at jeg er for stor (jeg har noen kilo for mye) - da blir jeg superlei meg for det i flere timer, selv om jeg jo vet han har rett! (jeg er absolutt ikke noe pen) Jeg prøver å ikke vise at jeg blir såret til familien min, fordi jeg selv ser at jeg blir altfor såret for småting! Det er derfor mest noe jeg sliter med selv.

Jeg har sett på artikler om de som er skalt høysensitive, og kjenner meg igjen i mye der. Samtidig har jeg jobbet aktivt med en del av personlighetstrekkene mine, og synes jeg har kommet god vei med en del. Men dette med at jeg blir så såret over ting plager meg. Det er ikke godt å ha det slik. 

Er det noen som har noen råd om hvordan jeg kan bli mer robust? Og gjerne også noe jeg kan tenke eller gjøre i øyeblikket, slik at jeg kan komme meg ut av den tristheten som plutselig rammer meg når jeg blir såret fortest mulig? 

Anonymkode: f79ed...437

Øv deg på å la slike tanker passere og ikke henge deg opp i dem. 

Anonymkode: 562bf...449

[Gjest Xtra]

39 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei,

Jeg er en voksen kvinne. Har slitt mye med depresjoner, men er nå i en stort sett god periode. Er i full jobb og mestrer familielivet greit. Noe som stadig skjer med meg er imidlertid at jeg blir så lett såret over ting. Det skal veldig lite til, av og til nesten ingenting. For eksempel kan jeg bli lei meg i flere timer over at stesønnen min ikke vil spise middag hvis jeg også sitter ved bordet, og faren hans så sier det er helt ok (så må jeg spise noe ute). Jeg vet med hodet mitt at dette bare er en liten syv år gammel gutt som akkurat da får noe for seg (han er ellers veldig glad i meg), men likevel blir jeg kjempelei meg. Andre eksempler er om samboeren min kommer til å si noe som indikerer at jeg er for stor (jeg har noen kilo for mye) - da blir jeg superlei meg for det i flere timer, selv om jeg jo vet han har rett! (jeg er absolutt ikke noe pen) Jeg prøver å ikke vise at jeg blir såret til familien min, fordi jeg selv ser at jeg blir altfor såret for småting! Det er derfor mest noe jeg sliter med selv.

Jeg har sett på artikler om de som er skalt høysensitive, og kjenner meg igjen i mye der. Samtidig har jeg jobbet aktivt med en del av personlighetstrekkene mine, og synes jeg har kommet god vei med en del. Men dette med at jeg blir så såret over ting plager meg. Det er ikke godt å ha det slik. 

Er det noen som har noen råd om hvordan jeg kan bli mer robust? Og gjerne også noe jeg kan tenke eller gjøre i øyeblikket, slik at jeg kan komme meg ut av den tristheten som plutselig rammer meg når jeg blir såret fortest mulig? 

Anonymkode: f79ed...437

Her er det så vidt jeg kan se flere ulike problemstillinger. 

Men ting er at du sikkert kunne ha nytte av å lære deg teknikker for å unngå å bli såret/støtt over småting.

En annen ting er forholdene i familien; deg høres ikke på noen måte riktig ut at syvåringen skal bestemme at du ikke skal sitte ved bordet (om jeg forstod det rett?). Høres ut til at din samboer, evt dere, har en jobb å gjøre ift rolleavklaringer.

 

Ser ikke hva dette skulle ha med evt høysensitivitet å gjøre.

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Øv deg på å la slike tanker passere og ikke henge deg opp i dem. 

Anonymkode: 562bf...449

Ja, jeg prøver på det. Men får det ikke helt til. Trenger noen helt praktiske tips til hvordan man "ikke skal henge seg opp i det". 

Anonymkode: f79ed...437

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, jeg prøver på det. Men får det ikke helt til. Trenger noen helt praktiske tips til hvordan man "ikke skal henge seg opp i det". 

Anonymkode: f79ed...437

Du merker når tankene/ følelsene kommer. Du aksepterer så at de er er, men du bryr deg ikke om dem.  

Anonymkode: 562bf...449

[Trine]

38 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du merker når tankene/ følelsene kommer. Du aksepterer så at de er er, men du bryr deg ikke om dem.  

Anonymkode: 562bf...449

Man kan ikke bare ikke bry seg om tankene uten å vite hvordan man skal gjøre det.

[Gjest Gargamel]

Jeg vil råde deg til å sette noen grenser. Si at du ikke liker kommentarer på vekta di f.eks. Det er godt mulig kommentarene ikke er vondt ment, men da må samboeren din nesten få vite at det er et sårt punkt.

Det med 7-åringen skjønte jeg ikke. Faren kan vel si det er ok at han ikke spiser, men *du* må få lov til å spise ved bordet, og ikke bli sendt vekk som en hund. Du får ikke noe respekt hvis du finner deg i sånt.

[AnonymBruker]

51 minutter siden, Gargamel skrev:

Jeg vil råde deg til å sette noen grenser. Si at du ikke liker kommentarer på vekta di f.eks. Det er godt mulig kommentarene ikke er vondt ment, men da må samboeren din nesten få vite at det er et sårt punkt.

Det med 7-åringen skjønte jeg ikke. Faren kan vel si det er ok at han ikke spiser, men *du* må få lov til å spise ved bordet, og ikke bli sendt vekk som en hund. Du får ikke noe respekt hvis du finner deg i sånt.

Jeg er enig i det du skriver. Men det var kanskje noen dårlige eksempler.

Hovedtanken min var å få fram at jeg ofte blir såret av ting som egentlig er ganske små, men som jeg overreagerer på.

Anonymkode: f79ed...437

[Gjest Liten40]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei,

Jeg er en voksen kvinne. Har slitt mye med depresjoner, men er nå i en stort sett god periode. Er i full jobb og mestrer familielivet greit. Noe som stadig skjer med meg er imidlertid at jeg blir så lett såret over ting. Det skal veldig lite til, av og til nesten ingenting. For eksempel kan jeg bli lei meg i flere timer over at stesønnen min ikke vil spise middag hvis jeg også sitter ved bordet, og faren hans så sier det er helt ok (så må jeg spise noe ute). Jeg vet med hodet mitt at dette bare er en liten syv år gammel gutt som akkurat da får noe for seg (han er ellers veldig glad i meg), men likevel blir jeg kjempelei meg. Andre eksempler er om samboeren min kommer til å si noe som indikerer at jeg er for stor (jeg har noen kilo for mye) - da blir jeg superlei meg for det i flere timer, selv om jeg jo vet han har rett! (jeg er absolutt ikke noe pen) Jeg prøver å ikke vise at jeg blir såret til familien min, fordi jeg selv ser at jeg blir altfor såret for småting! Det er derfor mest noe jeg sliter med selv.

Jeg har sett på artikler om de som er skalt høysensitive, og kjenner meg igjen i mye der. Samtidig har jeg jobbet aktivt med en del av personlighetstrekkene mine, og synes jeg har kommet god vei med en del. Men dette med at jeg blir så såret over ting plager meg. Det er ikke godt å ha det slik. 

Er det noen som har noen råd om hvordan jeg kan bli mer robust? Og gjerne også noe jeg kan tenke eller gjøre i øyeblikket, slik at jeg kan komme meg ut av den tristheten som plutselig rammer meg når jeg blir såret fortest mulig? 

Anonymkode: f79ed...437

Du blir IKKE altfor lett såret. Vanlig folk blir såret når andre oppfører seg dårlig mot de. Det er vel en slags forsvarsmetode at man tar på seg ansvaret selv og tror det er ens egen skyld. Stå i følelsene og si tydelig fra til de rundt deg at de ikke kan behandle deg sånn. Det går også an (på en årleit og voksen måte) å gi sjuåringen beskjed om at det ikke er grei oppførsel. Men først og fremst ser det ut til at det er mannen din som må skjerpe seg.

[Lillemus]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er det noen som har noen råd om hvordan jeg kan bli mer robust? Og gjerne også noe jeg kan tenke eller gjøre i øyeblikket, slik at jeg kan komme meg ut av den tristheten som plutselig rammer meg når jeg blir såret fortest mulig? 

Anonymkode: f79ed...437

De eksemplene du kommer med er IKKE eksempler på at du blir for lett såret. På ingen måte. Om guttungen får for seg at han ikke vil spise ved samme bord som deg så får HAN flytte seg, enkelt og greit. Og om samboeren din kommenterer vekta di på negativ måte så si til ham at du jobber med saken og at du ikke vil at han skal kommentere det.

Jo mer jeg tenker over det du skriver jo mer kjennes det ut som om det er samboeren din som er problemet? Hvis han synes det er greit (kanskje morsomt til og med?) å sende deg fra bordet fordi 7-åringen tester ut grenser ("gjør pappa som jeg vil nå?") på den måten og synes det er passende å kommentere vekta di - hva annet gjør han som er like "festlig" mot deg?

[Gjest Gargamel]

Noen tåler mer enn andre, så mye vet jeg. Å tåle lite kan være et personlighetstrekk (nevrotisme /hypersensitivitet) , og kanskje noen fagpersoner her har metoder her for å bli mer robust.

For min del tåler jeg grov spøk hvis det kommer fra noen jeg tror er glad i meg og respekterer meg. Jeg kan bli såret av "bagateller" hvis jeg føler på at det ligger reell forakt i bunnen og relasjonen er viktig ("venner", familie, sjef)

*Hvis* du går og føler på en generell mangel på respekt fra samboeren er det skjønner jeg at du reagerer sterkt på bagateller. Hvis han også viser at han respekterer deg og er glad i deg, kan det være du burde overse litt klumsete humor.( Når det er sagt tror jeg det er en grei regel for alle menn å aldri spøke med sånt.)

Jeg vet ikke helt hva jeg skal tro om det med middagen. Det er kanskje først og fremt dårlig barneoppdragelse. Jeg vet det kan være fristende å ta snarveier for at ungen skal få i seg mat. Uansett står jeg fast ved at du bør sette en stopper for den praksisen.  Det undergraver din verdighet og autoritet i forhold til gutten, selv om det ikke er intensjonen til mannen din.

[FGT]

Følsomhet og sårbarhet kan gi deg også mange gleder i forholdt til de som ikke er slik. Men dessverre, så  er det mange selvopptatte, egoistiske mennesker som vet å utnytte dette hos noen. Hold deg i tilfelle langt borte fra dem og plei omgang med de som bygger deg opp.  

Endret 4. august 2016 av FGT

[AnonymBruker]

3 timer siden, Gargamel skrev:

Noen tåler mer enn andre, så mye vet jeg. Å tåle lite kan være et personlighetstrekk (nevrotisme /hypersensitivitet) , og kanskje noen fagpersoner her har metoder her for å bli mer robust.

For min del tåler jeg grov spøk hvis det kommer fra noen jeg tror er glad i meg og respekterer meg. Jeg kan bli såret av "bagateller" hvis jeg føler på at det ligger reell forakt i bunnen og relasjonen er viktig ("venner", familie, sjef)

*Hvis* du går og føler på en generell mangel på respekt fra samboeren er det skjønner jeg at du reagerer sterkt på bagateller. Hvis han også viser at han respekterer deg og er glad i deg, kan det være du burde overse litt klumsete humor.( Når det er sagt tror jeg det er en grei regel for alle menn å aldri spøke med sånt.)

Jeg vet ikke helt hva jeg skal tro om det med middagen. Det er kanskje først og fremt dårlig barneoppdragelse. Jeg vet det kan være fristende å ta snarveier for at ungen skal få i seg mat. Uansett står jeg fast ved at du bør sette en stopper for den praksisen.  Det undergraver din verdighet og autoritet i forhold til gutten, selv om det ikke er intensjonen til mannen din.

Hei. Tusen takk for dette svaret, det fikk meg til å tenke. Det er først og fremst samboeren min som mener jeg blir såret for bagateller, eller det han mener er bagateller. Han mener jeg er ekstremt hårsår. Men kanskje vil andre også bli lei seg over en del av det jeg blir lei meg for. Jeg kan i alle fall jobbe både med å bli mer robust, samtidig som jeg kan tillate meg å bli lei meg av og til og tenke det kan være en grunn for det.

Anonymkode: f79ed...437

[AnonymBruker]

2 timer siden, FGT skrev:

Følsomhet og sårbarhet kan gi deg også mange gleder i forholdt til de som ikke er slik. Men dessverre, så  er det mange selvopptatte, egoistiske mennesker som vet å utnytte dette hos noen. Hold deg i tilfelle langt borte fra dem og plei omgang med de som bygger deg opp.  

Tusen takk for fint svar. Jeg tror du har mye rett i dette :-) 

Anonymkode: f79ed...437

[AnonymBruker]

3 timer siden, Lillemus skrev:

De eksemplene du kommer med er IKKE eksempler på at du blir for lett såret. På ingen måte. Om guttungen får for seg at han ikke vil spise ved samme bord som deg så får HAN flytte seg, enkelt og greit. Og om samboeren din kommenterer vekta di på negativ måte så si til ham at du jobber med saken og at du ikke vil at han skal kommentere det.

Jo mer jeg tenker over det du skriver jo mer kjennes det ut som om det er samboeren din som er problemet? Hvis han synes det er greit (kanskje morsomt til og med?) å sende deg fra bordet fordi 7-åringen tester ut grenser ("gjør pappa som jeg vil nå?") på den måten og synes det er passende å kommentere vekta di - hva annet gjør han som er like "festlig" mot deg?

Tusen takk! Du gav meg også noe å tenke på.  Jeg tror kanskje det ikke bare er jeg som er problemet, selv om det ofte føles slik. Jeg er i ferd med å få veldig dårlig selvtillit, tror jeg.

Anonymkode: f79ed...437

[Lillemus]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk! Du gav meg også noe å tenke på.  Jeg tror kanskje det ikke bare er jeg som er problemet, selv om det ofte føles slik. Jeg er i ferd med å få veldig dårlig selvtillit, tror jeg.

Anonymkode: f79ed...437

Ikke helt uvanlig i forhold med en viss type menn det der... Hm. Tenk deg godt om, om du er villig til å ha det sånn eller om det er bedre å stå på egne bein.

[Trine]

57 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei. Tusen takk for dette svaret, det fikk meg til å tenke. Det er først og fremst samboeren min som mener jeg blir såret for bagateller, eller det han mener er bagateller. Han mener jeg er ekstremt hårsår. Men kanskje vil andre også bli lei seg over en del av det jeg blir lei meg for. Jeg kan i alle fall jobbe både med å bli mer robust, samtidig som jeg kan tillate meg å bli lei meg av og til og tenke det kan være en grunn for det.

Anonymkode: f79ed...437

Det du burde jobbe med er å stå opp for deg selv. Om du blir sendt fra bordet så er det ikke værre enn å si "Glem det, jeg skal spise her". Så kan du så klart få bli lei deg fordi noen er frekke nok til å prøve å sende deg bort, men du har rett til å sitte ved bordet og spise og du må begynne å stå på krava dine og si ifra når det er noe du ikke syns er greit.