I skammekroken konstant

[AnonymBruker]

Føler meg skamfert  og utstilt negativt på de fleste livsområder. Det er ikke bare å velge og tre ut av denne vonde følelsen. Tror den skyggelegger og stenger for mine muligheter for å leve livet  og jeg har forårsaket mye av den selv og kan derved skylde meg selv . Det er som om hjernen min har bestemt jeg ikke fortjener å ha det godt lenger .  Skamtriggende å være ute , orker nesten ikke gå tur  eller delta blant andre lenger . Får beskjed om at skammen min  er ødeleggende , skjønner dette selv og jeg er blitt unnskyldt , tilgitt og " renvasket "Vanskelig å ta inn,er som jeg vil la skammen ødelegge meg. En vilje jeg ikke rår over Tror jeg er veldig sint på meg selv , samtidig kjenner jeg dessverre også en bitterhet .Det er vondt .

 Burde kanskje hatt tanke - blokk tabletter eller er det bedre og forsøke å lære seg å håndtere hvordan livet har blitt?

 Hvordan takler andre sin (e) skam(mer)?

 

Anonymkode: 9faca...a03

[Pallida]

Jeg kjenner meg igjen. Har ingen gode løsninger utover at jeg forsøker å romme hele meg - tåle at jeg er som jeg er, med mine tanker, følelser og strategier. Minner meg på at jeg nok ikke er stort bedre eller verre enn andre mennesker, sånn egentlig.

Har du lest denne? Synes den gir et godt bilde av det grepet ubegrunnet skam kan ha på en. Og når jeg er fanget i "tåken" - mater skammen - hjelper det iblant å minne meg på at jeg egentlig bare stenger hodet i veggen. Å møte seg selv med aksept og medfølelse derimot... Er veien ut. Og inn. 

http://psykologisk.no/2016/07/matildas-metode-om-forholdet-mellom-skyld-skam-og-selvfolelse/

 

[AnonymBruker]

Hei Mari

Jeg leste linken og den berører . 

Bare så inderlig vanskelig .

Blitt oppfordret til litt selvmedfølelse , fremfor å stå fast  i min selvanklagende posisjon . Ved å definere seg selv som offer for skammen kommer en jo helt på defensiven , det har stoppet opp - selvrespekten hvor ble det av den underveis . Vært på krigsstien med " verden" etter meg ( slik det kjennes)Det som er med min skam er at jeg tenker jeg har grunn for den , da blir den ikke lett å frigjøre seg fra. Ikke lett å tro på empati heller , tenker jeg fortjener å lide .  Er ikke lenger " like god" og " dårlig " som andre -har så mange tanker om hva folk " egentlig " tenker .Og jeg kjenner meg så blottlagt . 

 

Anonymkode: 9faca...a03

[Pallida]

Det er vondt å føle det sånn. Kan du prøve å gi deg selv medfølelse for nettopp dét? Prøve å ikke tenke hvorvidt det er "fortjent" eller ikke? Selvforakt fører deg bare lenger ned i grumset. 

Vet det ikke er lett. Sender deg en klem, hvis du vil ha💕

[AnonymBruker]

Takk:)

Om du er intressert ligger det en link om offer - rollen ( se szisofreni dagene ) vel og merke beregnet for helse vesen. Kjenner meg truffet når jeg tenker meg selv som skamfert , bidro til skammingen selv . 

Kanskje er det bedre å gi seg selv lov å sørge ( det gjør jeg visst også i strie strømmer ) og mobilisere livskraft . Empowermentet ...men skammen er slik jeg opplever ikke bare knyttet til de indre  prosesser -jeg er dessverre opptatt ( overdrevent trolig ) av andres tanker også, og er nok litt slik at jeg tenker det aller verste . Min skam vil liksom ikke ta i mot noe annet..,

Anonymkode: 9faca...a03

[cathlin]

Hvorfor vil du ikke ta i mot noe annet?