Når man har fortalt sine foreldre? ( selvmord)

[AnonymBruker]

Viss en 19-20 åring forteller sine foreldre at en ønsker å ta selvmord og at det er noe en tenker mye på, hva tenker du ville vært normalt for en forelder å gjøre/si da, ikke bare der og da, men også i ettertid? Er det normalt at de bare spør deg hvorfor for så å aldri ta opp temaet igjen?

 

Anonymkode: fe833...362

[Gjest Kanuttius]

Det er jo et skummelt tema å snakke om du tar opp. Som mor hadde jeg nok vert litt på alert og sett til at h*n fikk hjelp. En 19 åring er regnet som voksen så som mor blir man da en slags tilskuer, man kan ikke tvinge sitt barn til å ta imot hjelp lengre. Jeg eier mine egne opplevelser og tanker omkring selvmord men det er slett ikke det samme som at det er på noen måte enkelt å snakke med andre om det. Man er redd for å vippe dem over feil vei, presser man for mye eller for lite når man tar opp temaet?  Hva og hvordan  det ble formidlet har  og noe å si. Ble det oppfattet feil kanskje?  Jeg har luftet mine tanker (dette ligger mange mange år tilbake) uten at noen tok det på alvor og ei heller spurte senere om hvordan det gikk.

[AnonymBruker]

22 timer siden, BamseLiten skrev:

Det er jo et skummelt tema å snakke om du tar opp. Som mor hadde jeg nok vert litt på alert og sett til at h*n fikk hjelp. En 19 åring er regnet som voksen så som mor blir man da en slags tilskuer, man kan ikke tvinge sitt barn til å ta imot hjelp lengre. Jeg eier mine egne opplevelser og tanker omkring selvmord men det er slett ikke det samme som at det er på noen måte enkelt å snakke med andre om det. Man er redd for å vippe dem over feil vei, presser man for mye eller for lite når man tar opp temaet?  Hva og hvordan  det ble formidlet har  og noe å si. Ble det oppfattet feil kanskje?  Jeg har luftet mine tanker (dette ligger mange mange år tilbake) uten at noen tok det på alvor og ei heller spurte senere om hvordan det gikk.

Ok forstår jeg det rett at du tenker at det egentlig ikke er så mye en forelder bør gjøre når de får vite hva "barnet" deres sliter med?

Dersom jeg var mor og mitt barn på 20 hadde fortalt at h*n tenkte på selvmord hadde jeg gjort allt mulig i  min makt for å prøve å hjelpe. Men det at jeg fprtalte mine foreldre at jeg hadde disse tankene og at de da, etter min mening, ikke brydde seg mer enn at de bare spurte, "hvorfor ønsker du det?" - Får meg til å seriøst tenke at de ønsker at jeg skal ta selvmord.

Men det hadde vært fint om flere hadde noen synspunkter på hva en normal forelder ville gjort?

Anonymkode: fe833...362

[aa-k-j]

Er vel egentlig ingen fasit på sånt. Kan ofte virke som de ikke tar det seriøst, men hva vet man hva de egentlig tenker? Kanskje usikker på hvordan de skal reagere eller hva de skal si? 

[umakenverdt]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ok forstår jeg det rett at du tenker at det egentlig ikke er så mye en forelder bør gjøre når de får vite hva "barnet" deres sliter med?

Dersom jeg var mor og mitt barn på 20 hadde fortalt at h*n tenkte på selvmord hadde jeg gjort allt mulig i  min makt for å prøve å hjelpe. Men det at jeg fprtalte mine foreldre at jeg hadde disse tankene og at de da, etter min mening, ikke brydde seg mer enn at de bare spurte, "hvorfor ønsker du det?" - Får meg til å seriøst tenke at de ønsker at jeg skal ta selvmord.

Men det hadde vært fint om flere hadde noen synspunkter på hva en normal forelder ville gjort?

Anonymkode: fe833...362

Jeg tenker det er umulig å si hva en normal forelder ville gjort, jeg tror det ville kommet an på relasjonen og situasjonen ellers. I noen tilfeller vil det kanskje være mest naturlig ikke å gjøre så mye. Hvis noen hadde fortalt noe slik til meg (jeg er ikke forelder) hadde jeg syntes det var veldig vanskelig å vite hva jeg skulle si eller gjøre. Jeg hadde vært redd for å tråkke feil, og det tenker jeg foreldre også vil kunne være. Det kan gjøre noen litt handlingslammet kanskje.

Jeg synes også det har en del å si om en har mottatt/mottar hjelp og om en har slitt lenge, eller om dette er første gangen en forteller at en har det vanskelig når det gjelder reaksjoner.

Jeg forstår svært godt at det å fortelle sine foreldre om slike tanker må være en svært sårbar handling, og at man da er redd for at de ikke bryr seg nok om deg. Jeg kjenner ikke din situasjon, men jeg tror virkelig at det er andre årsaker til deres reaksjon enn at de ikke bryr seg. Jeg ville prøvd å la være å tolke det på den måten, for jeg tror det på generelt grunnlag er svært liten sannsynlighet for akkurat det at de ikke bryr seg eller enda verre.

Håper du får hjelp og ønsker deg alt godt.

 

[Gjest Kanuttius]

56 minutter siden, umakenverdt skrev:

Jeg tenker det er umulig å si hva en normal forelder ville gjort, jeg tror det ville kommet an på relasjonen og situasjonen ellers. I noen tilfeller vil det kanskje være mest naturlig ikke å gjøre så mye. Hvis noen hadde fortalt noe slik til meg (jeg er ikke forelder) hadde jeg syntes det var veldig vanskelig å vite hva jeg skulle si eller gjøre. Jeg hadde vært redd for å tråkke feil, og det tenker jeg foreldre også vil kunne være. Det kan gjøre noen litt handlingslammet kanskje.

Jeg synes også det har en del å si om en har mottatt/mottar hjelp og om en har slitt lenge, eller om dette er første gangen en forteller at en har det vanskelig når det gjelder reaksjoner.

Jeg forstår svært godt at det å fortelle sine foreldre om slike tanker må være en svært sårbar handling, og at man da er redd for at de ikke bryr seg nok om deg. Jeg kjenner ikke din situasjon, men jeg tror virkelig at det er andre årsaker til deres reaksjon enn at de ikke bryr seg. Jeg ville prøvd å la være å tolke det på den måten, for jeg tror det på generelt grunnlag er svært liten sannsynlighet for akkurat det at de ikke bryr seg eller enda verre.

Håper du får hjelp og ønsker deg alt godt.

 

Takk, det var ett godt svar som jeg kan stille meg bak. Som mor selv ville jeg selvsagt gjort alt for mitt barn men som sagt, noen ting er vanskeligere å håndtere enn andre mtp faren for å gjøre vondt verre. Samtidig er det en historie rundt foreldre og barn i forkant av psykisk sykdom som spiller inn. Mitt barn kan være I overkant glad i å fortelle alt til mamma. Vi har vert gjennom mye bla spiseforstyrrelser. I dag opplever jeg et barn (som er "voksent") som svinger veldig, hva som er sannheten I utsagn som kommer er ikke alltid lett å vite. Min omsorg er viktig ene øyeblikket mens I neste rettes hele verdens vrede mot meg og ingenting jeg gjør eller sier hjelper på,-tvert imot. Jeg har selv psykisk sykdom og vet godt hvor vanskelig det er å styre humøret på viljen og hvor lite som skal til for å velte dagen over ende. Jeg vet og hvor vanskelig det er å gi pårørende råd om hva som er best for meg. Jeg kan ikke gi TS et godt svar men, jeg vil iallefall ikke mene at foreldrene ikke bryr seg for det er jeg sikker på at de gjør. Hva slags hjelp ønskes fra foreldrene? Hvis TS klarer å sette noen ord på hva ett papir evt ved hjelp av en psykolog og formidle dette til foreldrene er jeg nokså sikker på at det vil kunne være til stor hjelp her.

Og, jo man skal gjøre noe som forelder når man vet at barnet sliter. 

[umakenverdt]

11 timer siden, BamseLiten skrev:

Takk, det var ett godt svar som jeg kan stille meg bak. Som mor selv ville jeg selvsagt gjort alt for mitt barn men som sagt, noen ting er vanskeligere å håndtere enn andre mtp faren for å gjøre vondt verre. Samtidig er det en historie rundt foreldre og barn i forkant av psykisk sykdom som spiller inn. Mitt barn kan være I overkant glad i å fortelle alt til mamma. Vi har vert gjennom mye bla spiseforstyrrelser. I dag opplever jeg et barn (som er "voksent") som svinger veldig, hva som er sannheten I utsagn som kommer er ikke alltid lett å vite. Min omsorg er viktig ene øyeblikket mens I neste rettes hele verdens vrede mot meg og ingenting jeg gjør eller sier hjelper på,-tvert imot. Jeg har selv psykisk sykdom og vet godt hvor vanskelig det er å styre humøret på viljen og hvor lite som skal til for å velte dagen over ende. Jeg vet og hvor vanskelig det er å gi pårørende råd om hva som er best for meg. Jeg kan ikke gi TS et godt svar men, jeg vil iallefall ikke mene at foreldrene ikke bryr seg for det er jeg sikker på at de gjør. Hva slags hjelp ønskes fra foreldrene? Hvis TS klarer å sette noen ord på hva ett papir evt ved hjelp av en psykolog og formidle dette til foreldrene er jeg nokså sikker på at det vil kunne være til stor hjelp her.

Og, jo man skal gjøre noe som forelder når man vet at barnet sliter. 

Jeg tenker også historikken mellom foreldre og barn kan ha mye å si. Det er vel også av betydning hvordan og i hvilken situasjon man forteller noe så vanskelig. 

Jeg tenker hvis man forteller om dette at man har det veldig vanskelig for første gang så vil man kanskje ha støtte og hjelp til å ta tak i situasjonen/ få hjelp. 

Jeg tror dette må være veldig vanskelig for både foreldre og den som forteller.