Nhd

[Bocelli]

Hei

Jeg lurer litt på noe, om du har tid å svare.

Jeg går nå i samtaler for å få bearbeidet en voldtekt. Den skjedde for mange år siden,hadde det veldig tungt i tiden etterpå og trengte hjelp.

Når jeg kom til den psykologen klarte jeg ikke å åpne meg i starten, og snakket om alt mulig annet. (Dette var for flere år siden) 

Greide etterhvert å komme med stikkord, men det tok ikke psykologen tak i.

Resultatet ble en ganske alvorlig diagnose, satt på feil grunnlag. Den diagnosen gikk jeg med i flere år,men ble ikke hørt på når jeg klaget.

Nå er den slettet av ny terapaut, h*n skjønte ikke hvorfor jeg hadde fått en slik diagnose.

Dette har igjen ført til at jeg sliter med å stole på ny terapaut, er vanskelig å sette ord på egne følelser rundt det som har skjedd.

Etter den behandlingen føler jeg at jeg har "utslettet" meg selv, siden hovedfokuset i behandlingen var at jeg hadde adferd som var til belastning for andre. Og ikke en reaksjon på en fæl opplevelse.

Jeg opplever terapeuten som forsiktig og vag når jeg vil snakke om behandlingen jeg fikk.

Er det vanskelig som terapaut å snakke om feil som er begått av en kollega?

Jeg opplever det litt som en bombe som ingen i helsevesenet tør å snakke om, det blir glattet over.

Har du noen tips til hvordan man kan åpne seg mer,og ha tillit til seg selv at det er lov til å ha egne meninger? 

Takknemlig for svar

[stjernestøv]

8 minutter siden, Bocelli skrev:

Hei

Jeg lurer litt på noe, om du har tid å svare.

Jeg går nå i samtaler for å få bearbeidet en voldtekt. Den skjedde for mange år siden,hadde det veldig tungt i tiden etterpå og trengte hjelp.

Når jeg kom til den psykologen klarte jeg ikke å åpne meg i starten, og snakket om alt mulig annet. (Dette var for flere år siden) 

Greide etterhvert å komme med stikkord, men det tok ikke psykologen tak i.

Resultatet ble en ganske alvorlig diagnose, satt på feil grunnlag. Den diagnosen gikk jeg med i flere år,men ble ikke hørt på når jeg klaget.

Nå er den slettet av ny terapaut, h*n skjønte ikke hvorfor jeg hadde fått en slik diagnose.

Dette har igjen ført til at jeg sliter med å stole på ny terapaut, er vanskelig å sette ord på egne følelser rundt det som har skjedd.

Etter den behandlingen føler jeg at jeg har "utslettet" meg selv, siden hovedfokuset i behandlingen var at jeg hadde adferd som var til belastning for andre. Og ikke en reaksjon på en fæl opplevelse.

Jeg opplever terapeuten som forsiktig og vag når jeg vil snakke om behandlingen jeg fikk.

Er det vanskelig som terapaut å snakke om feil som er begått av en kollega?

Jeg opplever det litt som en bombe som ingen i helsevesenet tør å snakke om, det blir glattet over.

Har du noen tips til hvordan man kan åpne seg mer,og ha tillit til seg selv at det er lov til å ha egne meninger? 

Takknemlig for svar

Vel, jeg har vært til mange terapeuter. Tre av dem så på mine problemer som naturlig reaksjoner på vanskelige ting i livet mitt, i min oppvekst. Men enkelte så på det som grensepsykose osv, og plutselig hadde jeg schizofreni og schizoaffektiv og reaksjoner fra barndommen ble glemt. Men nå har jeg jo vært mer voksen enn barn da, men lett å stille feil diagnose virker det som. Og på modum fikk jeg ptsd. Men de ville jo gi meg trilafon.

Endret 15. august 2016 av stjernestøv