Panikkangst eller GAD?

[Lene_S]

Først litt historie:
Jeg er 40, og har slitt med det jeg kaller min hovedangst i 25 år. Den går veldig spesifikt på at jeg er redd for å være uten umiddelbar tilgang til do, har IBS. Har kommet meg et stykke på vei her de siste 3 årene etter at jeg fikk hund, og kommer meg mer ut, etter å ha vært veldig isolert hjemme. For ca 12 år siden hadde jeg et neste-uhell i forhold til do, og utviklet panikkanfall og det jeg har kalt dødsangst i etterkant. Jeg fikk fullt utblåste panikkanfall, spesielt dersom jeg hadde vondt i magen, men fordi jeg hadde en kompis som tidligere slet med slike anfall, skjønte jeg at det var det som skjedde, og ble derfor ikke ekstra redd for at noe var galt. Dødsangsten gikk spesielt på soving, jeg var livredd for å ikke våkne igjen. Jeg begynte på Zoloft, som nevnte kompis hadde fått god hjelp av, og fikk etter hvert dødsangsten nogenlunde under kontroll. Jeg husker helt ærlig ikke så mye fra denne perioden, så jeg kan ikke forklare hvilke kroppslige symptomer den dødsangsten ga meg. Jeg har siden det fått små innfall hvor en katastrofetanke kommer, f.eks. et skrekkscenario om hunden min, hvor jeg har fått en kroppslig reaksjon, men har klart å styre vekk fra det igjen innen et par minutter.
Panikkanfallene kom med ujevne mellomrom, sjelden oftere enn hver 14. dag, og jeg følte jeg hadde kontroll på dem, visste hvordan jeg skulle håndtere dem osv. Selv om de avtok i frekvens, ned til ca 2 ganger i året til jeg hadde mitt siste før nå for 3 1/2 år siden, så innser jeg nå at jeg kanskje ikke hadde så tak på dem som jeg trodde. Jeg trappet svært sakte ned på Zoloft, brukte fem år, og den siste året tok jeg en halv tablett hver tredje dag, til jeg sluttet nå ved nyttår.

Så, til det som har skjedd nå:
Mandag kveld for 2 uker siden hadde jeg vært ute med hunden, og satte meg ved PC'n. Så fikk jeg det som føltes som masse ujevn og hard banking i brystet. Jeg ble livredd, men kjente dessverre ikke dette igjen som en angstreaksjon, jeg trodde helt ærlig at noe var skikkelig galt. Hadde likevel et snev av fornuft, tydeligvis, siden jeg ikke ringte sykebil. Var hos fastlegen dagen etter, da pulsen gikk jevnt på over 100 hele formiddagen. Jeg sjekket stadig pulsen, og kjente også godt utenom det at det kjentes ut som om jeg hoppet over slag. Jeg leste på nettet, og fant ut at det handlet om dobbeltslag, men ramlet selvfølgelig over informasjon om alvorligere ting, som nøret opp under frykten. Hos legen ble det tatt EKG to ganger, og alt var i orden, selv om pulsen var høy. Jeg fikk skrevet ut en liten dose betablokkere, en halv tablett om dagen, som jeg fortsatt tar. I følge legen er det altså ikke noe galt med hjertet mitt. Eller, det var i hvert fall ikke det forrige tirsdag, som hjernen min sier. Så sa legen noe veldig direkte: "Kanskje du skal ta dette som en oppvekker for det hjerteinfarktet du kommer til å få snart". Jeg er i risikogruppen, jeg er overvektig, røyker alt for mye, og trimmer ikke så voldsomt, bortsett fra turer med hunden.

Siden dette skjedde, så har det gått nedover. Dvs, jeg hadde det ikke så verst forrige torsdag og fredag, uten at jeg kan forklare hvorfor det gikk bra da. Mulig det hadde fortsatt å gå bra, hvis ikke det var for at jeg fikk en ny runde med ekstremt tydelige dobbeltslag på lørdag morgen. Derfra har det bare gått nedover, og uka har vært særdeles ubehagelig. Jeg har ligget mye på sofaen med TV'n på, mens angsten har rast i kroppen. Jeg veksler stort sett mellom å brenninger i armene, mest den venstre, følelsen av dirring/vibrering i mage eller bryst, klarer ikke alltid å plassere, vondt i brystet, kraftig hjertebank og økt puls. Jeg fryser mye også mye, og har nesten konstant klump i halsen. Sånn er det omtrent hele tiden, det er normalnivået nå, og jeg sliter med å konsentrere meg hardt nok om noe annet. I tillegg får jeg ikke i meg mat. Jeg har ikke lyst til å spise noe, og har den siste uken mest levd på næringsdrikker fra apoteket, en eller to om dagen, 400 kalorier i hver. Klarte å spise noen kjeks på onsdag og torsdag, og en loffskive i går. Alt er ubehagelig å få i seg, selv drikkene, og jeg aner ikke hvorfor jeg har fått denne blokkasjen.
Så sliter jeg med tankene, masse negative tanker om jeg alltid skal måtte ha det sånn, at ingen vil hjelp meg på den måte jeg mener jeg trenger det, og tanker om at det likevel er noe galt med hjertet. Da øker angstnivået til strålinger og de andre symptomene forsterkes. Mesteparten av tiden skjønner jeg at dette er angst, og i de fleste tilfeller så klarer jeg å tenke meg ned på "normalnivået", men jeg hadde et fullt panikkanfall på torsdag, som jeg kom meg greit gjennom, føler jeg. Og jeg har hatt flere nesten fulle anfall, bl.a. tre tett på hverandre på fredag da jeg gikk litt rundt i huset og plutselig la merke til at jeg ble veldig andpusten. Tanken smalt inn før jeg rakk å gjøre noe, om at så dårlig form er jeg ikke i at jeg skal bli så fort andpusten --> hjerteproblemer.

Jeg er vært veldig usikker på hvordan jeg skal håndtere dette. Jeg vet jo at jo tidligere jeg kommer i gang, jo bedre sjanse har jeg. Har startet opp igjen på Zoloft, fra torsdag kveld. Det er dessverre ventetider for behandling hos private, men skal få legen til å sende søknader i morgen. Aner ikke hva ventetiden er i DPS. Jeg fikk snakket med akutteamet til DPS på fredag, men de har stengt i helgen. Jeg føler at jeg trenger en hjelp som enten kan komme til meg eller tas på telefon, fordi hovedproblemet er å bli trygg med meg selv. Pga den tidligere nevnte hovedsangsten er jeg veldig skeptisk til å skulle måtte dra noe steder. Den angsten er ikke knyttet til panikk eller disse andre symptomene jeg nå har, den sitter kun som et sterkt ubehag i magen, og jeg føler det både blir for mye å gape over på en gang, i tillegg til at jeg ikke vil forsterke den. Men jeg er livredd for at ingen vil gi meg den hjelpen, og tvinge meg til å måtte velge mellom ingen hjelp og det jeg mener er feil hjelp.

Ok, lang greie, nå kommer ting lurer på. Jeg har lest en del de siste dagene, og sliter litt med å plassere meg selv i spekteret. Jeg passer jo inn både i GAD og i panikklidelse. Har vel sikkert snev av helseangst også, hva vet jeg. Uansett, ut fra det jeg har lest, så går behandling for GAD ut på anerkjenne tankene, men ikke vie dem for mye oppmerksomhet, annet enn ved oppsatte tidspunkter. Ved panikk skal man utfordre og stå i panikken. Ofte når angstnivået mitt stiger, så merker jeg først kroppslige reaksjoner, og så kommer tankene. Men jeg vil helt sikkert kunne tenke frem et panikkanfall. Problemet mitt er hva skal jeg fokusere på. Skal jeg følge rådene for å mestre tankene, eller skal jeg mane dem frem for å fremprovosere panikk? Eller skal jeg prøve å fremprovosere panikk på andre måter, ved f.eks. å bli andpusten?
Hvis jeg skal fokusere på de kroppslige symptomene, altså angsten og panikken, så sliter jeg litt med å forstå akkurat hva jeg skal gjøre mens jeg står i det. Jeg har skjønt at jeg skal unngå sikringstiltak, og allerede der får jeg et problem. Tidligere har jeg fått veldig løs mage under panikkanfall, og har derfor satt meg på do når de kommer. Både av praktiske årsaker, og for å ikke provosere hovedangsten (er redd for at et uhell bare vil gjøre meg mer redd for uhell utenfor huset, har aldri hatt panikkanfall hjemmefra). Hvordan skal jeg håndtere denne veldig reelle muligheten? Jeg lurer også på hva jeg skal bruke hjernen til under anfallet. Tidligere har jeg lært en pusteteknikk, men leser nå at det regnes som sikringstiltak. Teknikken har holdt hjernen min fokusert under anfallet, så hva skal jeg gjøre med tankene? Rent instinktivt vil jeg jo helt sikkert forsøke å kontrollere pusten, tenke "det er bare angst, det er ikke farlig" og andre ting for å holde ut. Å slappe av i musklene har jeg inne, er det et tiltak også? Jeg forstår rett og slett ikke hva jeg skal gjøre mentalt. Lurer også på litt av det samme, hvis jeg skal tenke meg til et panikkanfall. Jeg tror ikke jeg får det til det stående oppreist, jeg må slappe av mest mulig i kroppen, og da vil jeg jo allerede være i en slags sikring, eller?

Og bør jeg i det hele tatt tenke på dette nå midt i oppstarten med Zoloft? Vil jeg tjene på det, eller kan jeg bare gjøre vondt verre? Kan også legge til at kreftene ikke er all verden, både pga lite næring, som nevnt, og dårlig søvn, sov kun minutter om gangen i natt.

Beklager novella, hvis det er noen som har orket å lese det hele. Vil være veldig takknemlig for all hjelp.

EDIT: Akkurat da jeg skulle trykke på knappen for å legge ut innlegget, så merket jeg tilløp til panikkanfall. Jeg ble sittende, men ble rådvill jfr spørsmålene over. Jeg ville lukke øynene, men tenkte at det sikkert var sikring, så jeg holdt dem oppe. Da ble jeg distrahert av det rundt meg, og det stoppet opp. Jeg trenger t-skjeforklaringer her: Hva skal jeg gjøre med øynene og blikket? Hva skal jeg gjøre med musklene, prøve å la dem slappe av, eller la dem gjøre det som skjer naturlig? Hva med tankene, hva skal jeg gjøre med dem?

Endret 28. august 2016 av Lene_S

[Trine]

Jeg vet ikke jeg altså, men jeg føler du kompliserer veldig. Du bør ta imot den behandlingen du får selv om det innebærer at du må ut av huset. Det er jo en måte å bli kvitt den angsten på, at du faktisk må ut. Så bør du begynne å gå litt reale turer med hunden din slik at du går ned noen kg og blir i bedre form. Uansett så hjelper det å gå når man har dunking i magen/brystet. Utover det så vet jeg ikke hva du skal gjøre, jeg klarte ikke helt å henge med i novella

[AnonymBruker]

Det virker som du har angst for panikkanfall og angst for IBS-uhell. Man får vel en angst for angsten, og da blir det onde sirkler. Om det er GAD, vet jeg ikke, men mye kan jo tyde på det, om den er der mesteparten av tiden. Har selv GAD og har hatt noen panikkanfall. Jeg skjønner det er veldig vanskelig å leve med dette, og jeg ville søkt terapi for det. Kanskje også medisiner. Buspiron er en medisin som kan hjelpe en del mot angst.

Det er også lurt å prøve å ikke fokusere for mye på de kroppslige symptomene, kanskje ved å tenke på noe annet, lese eller gå tur. Om man får panikkanfall er det viktigste å puste inn gjennom nesen og få kontroll på pusten. For min del har det hjulpet å kjenne at jeg klarer å få en viss kontroll på dem ved å styre pusten. Når det gjelder IBS, så kanskje det går an å oppsøke en spesialist på dette og finne ut om noe kan bedres? 

 

Anonymkode: 6bfdc...900

[Lene_S]

10 minutter siden, Trine skrev:

Jeg vet ikke jeg altså, men jeg føler du kompliserer veldig. Du bør ta imot den behandlingen du får selv om det innebærer at du må ut av huset. Det er jo en måte å bli kvitt den angsten på, at du faktisk må ut. Så bør du begynne å gå litt reale turer med hunden din slik at du går ned noen kg og blir i bedre form. Uansett så hjelper det å gå når man har dunking i magen/brystet. Utover det så vet jeg ikke hva du skal gjøre, jeg klarte ikke helt å henge med i novella

Hvis du ikke hang med, hvorfor svare da? Jeg var ute etter konkret hjelp, og følte det nødvendig å detaljere så mye som mulig. Jeg vil ha hjelp til å i hvert fall ikke gjøre det verre mens jeg venter på hjelp. Og for øvrig er feil hjelp ikke noe bedre enn ikke noe hjelp, å gape over for mye på en gang vil bare gjøre alt verre, det tror jeg de fleste er skjønte enige om

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Det virker som du har angst for panikkanfall og angst for IBS-uhell. Man får vel en angst for angsten, og da blir det onde sirkler. Om det er GAD, vet jeg ikke, men mye kan jo tyde på det, om den er der mesteparten av tiden. Har selv GAD og har hatt noen panikkanfall. Jeg skjønner det er veldig vanskelig å leve med dette, og jeg ville søkt terapi for det. Kanskje også medisiner. Buspiron er en medisin som kan hjelpe en del mot angst.

Det er også lurt å prøve å ikke fokusere for mye på de kroppslige symptomene, kanskje ved å tenke på noe annet, lese eller gå tur. Om man får panikkanfall er det viktigste å puste inn gjennom nesen og få kontroll på pusten. For min del har det hjulpet å kjenne at jeg klarer å få en viss kontroll på dem ved å styre pusten. Når det gjelder IBS, så kanskje det går an å oppsøke en spesialist på dette og finne ut om noe kan bedres? 

 

Anonymkode: 6bfdc...900

Når det gjelder IBS, så har jeg vært gjennom undersøkelser og lest mye, uten å få kontroll på det. Jeg vet at problemet jeg har som følge av det sitter i huet, men det hjelper ikke å vite at det jeg er redd for er en reell mulighet.

Jeg blir veldig forvirret over mye av det jeg leser. Du skriver at jeg ikke skal fokusere på de kroppslige symptomene, og jeg prøver å trene inn en tankerespons på det. En naturlig forklaring. F.eks. Smerter i brystet --> muskelsmerter. At jeg tenker det, og så prøver å fokusere på noe annet. Men så leste jeg at slike ting var sikringstiltak, som man da altså skal unngå. Det samme gjelder å puste på en spesiell måte.
Og ja, jeg skal søke terapi. Har også startet på Zoloft.

[AnonymBruker]

5 minutter siden, Lene_S skrev:

 

Når det gjelder IBS, så har jeg vært gjennom undersøkelser og lest mye, uten å få kontroll på det. Jeg vet at problemet jeg har som følge av det sitter i huet, men det hjelper ikke å vite at det jeg er redd for er en reell mulighet.

Jeg blir veldig forvirret over mye av det jeg leser. Du skriver at jeg ikke skal fokusere på de kroppslige symptomene, og jeg prøver å trene inn en tankerespons på det. En naturlig forklaring. F.eks. Smerter i brystet --> muskelsmerter. At jeg tenker det, og så prøver å fokusere på noe annet. Men så leste jeg at slike ting var sikringstiltak, som man da altså skal unngå. Det samme gjelder å puste på en spesiell måte.
Og ja, jeg skal søke terapi. Har også startet på Zoloft.

Jeg vet ikke hvor du har lest de rådene om at man ikke skal kunne tenke at de fysiske symptomene er ufarlige (så sant man har utelukket fysisk sykdom hos lege). Smerte i brystet kan være muskelsmerter, og muskelsmerter kan komme av angst. At det ikke skal være "lov" med sikringstiltak, skjønner jeg ikke. Hva skal man gjøre da, om man ikke kan forstå symptomene som fysisk uttrykk for angst? Det hjelper meg å få kontroll med pusten i alle fall. 

Samtidig har jeg selv sterke muskelsmerter pga angsten, at jeg har spent meg i mange år, så jeg får behandling for disse spente musklene, både for smerter og spenninger. Så man kan absolutt bli fysisk syk av angst. Så jeg mener ikke at man ikke skal ta det på alvor, men bare forstå hvorfor de oppstår. 

Beklager om det ble rotete.

Anonymkode: 6bfdc...900

[Lene_S]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vet ikke hvor du har lest de rådene om at man ikke skal kunne tenke at de fysiske symptomene er ufarlige (så sant man har utelukket fysisk sykdom hos lege). Smerte i brystet kan være muskelsmerter, og muskelsmerter kan komme av angst. At det ikke skal være "lov" med sikringstiltak, skjønner jeg ikke. Hva skal man gjøre da, om man ikke kan forstå symptomene som fysisk uttrykk for angst? Det hjelper meg å få kontroll med pusten i alle fall. 

Samtidig har jeg selv sterke muskelsmerter pga angsten, at jeg har spent meg i mange år, så jeg får behandling for disse spente musklene, både for smerter og spenninger. Så man kan absolutt bli fysisk syk av angst. Så jeg mener ikke at man ikke skal ta det på alvor, men bare forstå hvorfor de oppstår. 

Beklager om det ble rotete.

Anonymkode: 6bfdc...900

Fra Norsk Forening for kognitiv terapi, http://www.kognitiv.no/wp-content/uploads/2014/11/Trening-ved-panikklidelse.pdf:

"Når vi føler oss matte og svimle, pleier vi å sette oss ned eller holde fast ved noe. Hvis du blir svimmel

som en del av et panikkanfall, er det like naturlig å sikre deg på denne måten. Problemet er at du kan

tro at det var dette som hindret deg i å falle. Du får aldri avkreftet forestillingen om at å miste tyngden

i beina eller å bli svimmel innebærer at du vil kollapse – at det eneste som skjer, er at du bare vil forbli

ustø en stund. Dette er noe av forklaringen på at mange mennesker over år lever med frykten for å

besvime eller falle sammen, uten at dette faktisk skjer med dem.

Andre eksempler på sikringsstrategier er å puste på bestemte måter, utføre bevegelser mer langsomt,

spenne musklene, prøve å distrahere seg ved å tenke på noe annet, be om hjelp, finne fluktmuligheter,

unngå å belaste kroppen og flykte fra eller unngå skremmende situasjoner."

"

Du konfronterer seg systematisk med signaler i kroppen som du har

forbundet med panikkanfall. Samtidig lar du være å benytte sikringsstrategier som å holde deg fast,

bevege deg langsomt, sette deg ned og spenne musklene dine."

 

[Trine]

1 time siden, Lene_S skrev:

Hvis du ikke hang med, hvorfor svare da? Jeg var ute etter konkret hjelp, og følte det nødvendig å detaljere så mye som mulig. Jeg vil ha hjelp til å i hvert fall ikke gjøre det verre mens jeg venter på hjelp. Og for øvrig er feil hjelp ikke noe bedre enn ikke noe hjelp, å gape over for mye på en gang vil bare gjøre alt verre, det tror jeg de fleste er skjønte enige om

Fordi jeg mener du kompliserer det hele, du gjør jo angsten så innviklet at det umulig kan være bra for deg. Så det konkrete rådet er å ikke la angsten ta så sinnsykt mye plass, gå heller en tur med hunden din istedefor å ligge på sofaen og kjenne på angsten. Har noen sagt at feil hjelp er bedre enn ingen hjelp?

 

[ISW]

15 timer siden, Lene_S skrev:

Først litt historie:
Jeg er 40, og har slitt med det jeg kaller min hovedangst i 25 år. Den går veldig spesifikt på at jeg er redd for å være uten umiddelbar tilgang til do, har IBS. Har kommet meg et stykke på vei her de siste 3 årene etter at jeg fikk hund, og kommer meg mer ut, etter å ha vært veldig isolert hjemme. For ca 12 år siden hadde jeg et neste-uhell i forhold til do, og utviklet panikkanfall og det jeg har kalt dødsangst i etterkant. Jeg fikk fullt utblåste panikkanfall, spesielt dersom jeg hadde vondt i magen, men fordi jeg hadde en kompis som tidligere slet med slike anfall, skjønte jeg at det var det som skjedde, og ble derfor ikke ekstra redd for at noe var galt. Dødsangsten gikk spesielt på soving, jeg var livredd for å ikke våkne igjen. Jeg begynte på Zoloft, som nevnte kompis hadde fått god hjelp av, og fikk etter hvert dødsangsten nogenlunde under kontroll. Jeg husker helt ærlig ikke så mye fra denne perioden, så jeg kan ikke forklare hvilke kroppslige symptomer den dødsangsten ga meg. Jeg har siden det fått små innfall hvor en katastrofetanke kommer, f.eks. et skrekkscenario om hunden min, hvor jeg har fått en kroppslig reaksjon, men har klart å styre vekk fra det igjen innen et par minutter.
Panikkanfallene kom med ujevne mellomrom, sjelden oftere enn hver 14. dag, og jeg følte jeg hadde kontroll på dem, visste hvordan jeg skulle håndtere dem osv. Selv om de avtok i frekvens, ned til ca 2 ganger i året til jeg hadde mitt siste før nå for 3 1/2 år siden, så innser jeg nå at jeg kanskje ikke hadde så tak på dem som jeg trodde. Jeg trappet svært sakte ned på Zoloft, brukte fem år, og den siste året tok jeg en halv tablett hver tredje dag, til jeg sluttet nå ved nyttår.

Så, til det som har skjedd nå:
Mandag kveld for 2 uker siden hadde jeg vært ute med hunden, og satte meg ved PC'n. Så fikk jeg det som føltes som masse ujevn og hard banking i brystet. Jeg ble livredd, men kjente dessverre ikke dette igjen som en angstreaksjon, jeg trodde helt ærlig at noe var skikkelig galt. Hadde likevel et snev av fornuft, tydeligvis, siden jeg ikke ringte sykebil. Var hos fastlegen dagen etter, da pulsen gikk jevnt på over 100 hele formiddagen. Jeg sjekket stadig pulsen, og kjente også godt utenom det at det kjentes ut som om jeg hoppet over slag. Jeg leste på nettet, og fant ut at det handlet om dobbeltslag, men ramlet selvfølgelig over informasjon om alvorligere ting, som nøret opp under frykten. Hos legen ble det tatt EKG to ganger, og alt var i orden, selv om pulsen var høy. Jeg fikk skrevet ut en liten dose betablokkere, en halv tablett om dagen, som jeg fortsatt tar. I følge legen er det altså ikke noe galt med hjertet mitt. Eller, det var i hvert fall ikke det forrige tirsdag, som hjernen min sier. Så sa legen noe veldig direkte: "Kanskje du skal ta dette som en oppvekker for det hjerteinfarktet du kommer til å få snart". Jeg er i risikogruppen, jeg er overvektig, røyker alt for mye, og trimmer ikke så voldsomt, bortsett fra turer med hunden.

Siden dette skjedde, så har det gått nedover. Dvs, jeg hadde det ikke så verst forrige torsdag og fredag, uten at jeg kan forklare hvorfor det gikk bra da. Mulig det hadde fortsatt å gå bra, hvis ikke det var for at jeg fikk en ny runde med ekstremt tydelige dobbeltslag på lørdag morgen. Derfra har det bare gått nedover, og uka har vært særdeles ubehagelig. Jeg har ligget mye på sofaen med TV'n på, mens angsten har rast i kroppen. Jeg veksler stort sett mellom å brenninger i armene, mest den venstre, følelsen av dirring/vibrering i mage eller bryst, klarer ikke alltid å plassere, vondt i brystet, kraftig hjertebank og økt puls. Jeg fryser mye også mye, og har nesten konstant klump i halsen. Sånn er det omtrent hele tiden, det er normalnivået nå, og jeg sliter med å konsentrere meg hardt nok om noe annet. I tillegg får jeg ikke i meg mat. Jeg har ikke lyst til å spise noe, og har den siste uken mest levd på næringsdrikker fra apoteket, en eller to om dagen, 400 kalorier i hver. Klarte å spise noen kjeks på onsdag og torsdag, og en loffskive i går. Alt er ubehagelig å få i seg, selv drikkene, og jeg aner ikke hvorfor jeg har fått denne blokkasjen.
Så sliter jeg med tankene, masse negative tanker om jeg alltid skal måtte ha det sånn, at ingen vil hjelp meg på den måte jeg mener jeg trenger det, og tanker om at det likevel er noe galt med hjertet. Da øker angstnivået til strålinger og de andre symptomene forsterkes. Mesteparten av tiden skjønner jeg at dette er angst, og i de fleste tilfeller så klarer jeg å tenke meg ned på "normalnivået", men jeg hadde et fullt panikkanfall på torsdag, som jeg kom meg greit gjennom, føler jeg. Og jeg har hatt flere nesten fulle anfall, bl.a. tre tett på hverandre på fredag da jeg gikk litt rundt i huset og plutselig la merke til at jeg ble veldig andpusten. Tanken smalt inn før jeg rakk å gjøre noe, om at så dårlig form er jeg ikke i at jeg skal bli så fort andpusten --> hjerteproblemer.

Jeg er vært veldig usikker på hvordan jeg skal håndtere dette. Jeg vet jo at jo tidligere jeg kommer i gang, jo bedre sjanse har jeg. Har startet opp igjen på Zoloft, fra torsdag kveld. Det er dessverre ventetider for behandling hos private, men skal få legen til å sende søknader i morgen. Aner ikke hva ventetiden er i DPS. Jeg fikk snakket med akutteamet til DPS på fredag, men de har stengt i helgen. Jeg føler at jeg trenger en hjelp som enten kan komme til meg eller tas på telefon, fordi hovedproblemet er å bli trygg med meg selv. Pga den tidligere nevnte hovedsangsten er jeg veldig skeptisk til å skulle måtte dra noe steder. Den angsten er ikke knyttet til panikk eller disse andre symptomene jeg nå har, den sitter kun som et sterkt ubehag i magen, og jeg føler det både blir for mye å gape over på en gang, i tillegg til at jeg ikke vil forsterke den. Men jeg er livredd for at ingen vil gi meg den hjelpen, og tvinge meg til å måtte velge mellom ingen hjelp og det jeg mener er feil hjelp.

Ok, lang greie, nå kommer ting lurer på. Jeg har lest en del de siste dagene, og sliter litt med å plassere meg selv i spekteret. Jeg passer jo inn både i GAD og i panikklidelse. Har vel sikkert snev av helseangst også, hva vet jeg. Uansett, ut fra det jeg har lest, så går behandling for GAD ut på anerkjenne tankene, men ikke vie dem for mye oppmerksomhet, annet enn ved oppsatte tidspunkter. Ved panikk skal man utfordre og stå i panikken. Ofte når angstnivået mitt stiger, så merker jeg først kroppslige reaksjoner, og så kommer tankene. Men jeg vil helt sikkert kunne tenke frem et panikkanfall. Problemet mitt er hva skal jeg fokusere på. Skal jeg følge rådene for å mestre tankene, eller skal jeg mane dem frem for å fremprovosere panikk? Eller skal jeg prøve å fremprovosere panikk på andre måter, ved f.eks. å bli andpusten?
Hvis jeg skal fokusere på de kroppslige symptomene, altså angsten og panikken, så sliter jeg litt med å forstå akkurat hva jeg skal gjøre mens jeg står i det. Jeg har skjønt at jeg skal unngå sikringstiltak, og allerede der får jeg et problem. Tidligere har jeg fått veldig løs mage under panikkanfall, og har derfor satt meg på do når de kommer. Både av praktiske årsaker, og for å ikke provosere hovedangsten (er redd for at et uhell bare vil gjøre meg mer redd for uhell utenfor huset, har aldri hatt panikkanfall hjemmefra). Hvordan skal jeg håndtere denne veldig reelle muligheten? Jeg lurer også på hva jeg skal bruke hjernen til under anfallet. Tidligere har jeg lært en pusteteknikk, men leser nå at det regnes som sikringstiltak. Teknikken har holdt hjernen min fokusert under anfallet, så hva skal jeg gjøre med tankene? Rent instinktivt vil jeg jo helt sikkert forsøke å kontrollere pusten, tenke "det er bare angst, det er ikke farlig" og andre ting for å holde ut. Å slappe av i musklene har jeg inne, er det et tiltak også? Jeg forstår rett og slett ikke hva jeg skal gjøre mentalt. Lurer også på litt av det samme, hvis jeg skal tenke meg til et panikkanfall. Jeg tror ikke jeg får det til det stående oppreist, jeg må slappe av mest mulig i kroppen, og da vil jeg jo allerede være i en slags sikring, eller?

Og bør jeg i det hele tatt tenke på dette nå midt i oppstarten med Zoloft? Vil jeg tjene på det, eller kan jeg bare gjøre vondt verre? Kan også legge til at kreftene ikke er all verden, både pga lite næring, som nevnt, og dårlig søvn, sov kun minutter om gangen i natt.

Beklager novella, hvis det er noen som har orket å lese det hele. Vil være veldig takknemlig for all hjelp.

EDIT: Akkurat da jeg skulle trykke på knappen for å legge ut innlegget, så merket jeg tilløp til panikkanfall. Jeg ble sittende, men ble rådvill jfr spørsmålene over. Jeg ville lukke øynene, men tenkte at det sikkert var sikring, så jeg holdt dem oppe. Da ble jeg distrahert av det rundt meg, og det stoppet opp. Jeg trenger t-skjeforklaringer her: Hva skal jeg gjøre med øynene og blikket? Hva skal jeg gjøre med musklene, prøve å la dem slappe av, eller la dem gjøre det som skjer naturlig? Hva med tankene, hva skal jeg gjøre med dem?

Historien din er som min.

Først et tilløp til panikk, hvor man opplever masse ubehageligheter i kroppen (f.eks høy puls, ekstraslag, osv.) og at man deretter i "overskuelig framtid" blir gående med alarmberedskap i kroppen, og gjennom opplever plager både fra hjertet, magen og musklene.

Synes kanskje legen din var både unødig direkte og feilaktig. Veldig mange er både overvektige og røyker uten å noen gang få hjerteinfarkt. At du har en forhøyet risiko kan være korrekt, men å påstå at du kommer til å få det synes jeg var drøyt. Og uansett er det ingen sammenheng mellom plager som høy puls og ekstraslag, og hjerteinfarkt.

 

[AnonymBruker]

18 timer siden, Lene_S skrev:

Fra Norsk Forening for kognitiv terapi, http://www.kognitiv.no/wp-content/uploads/2014/11/Trening-ved-panikklidelse.pdf:

"Når vi føler oss matte og svimle, pleier vi å sette oss ned eller holde fast ved noe. Hvis du blir svimmel

som en del av et panikkanfall, er det like naturlig å sikre deg på denne måten. Problemet er at du kan

tro at det var dette som hindret deg i å falle. Du får aldri avkreftet forestillingen om at å miste tyngden

i beina eller å bli svimmel innebærer at du vil kollapse – at det eneste som skjer, er at du bare vil forbli

ustø en stund. Dette er noe av forklaringen på at mange mennesker over år lever med frykten for å

besvime eller falle sammen, uten at dette faktisk skjer med dem.

Andre eksempler på sikringsstrategier er å puste på bestemte måter, utføre bevegelser mer langsomt,

spenne musklene, prøve å distrahere seg ved å tenke på noe annet, be om hjelp, finne fluktmuligheter,

unngå å belaste kroppen og flykte fra eller unngå skremmende situasjoner."

"

Du konfronterer seg systematisk med signaler i kroppen som du har

forbundet med panikkanfall. Samtidig lar du være å benytte sikringsstrategier som å holde deg fast,

bevege deg langsomt, sette deg ned og spenne musklene dine."

 

Jeg er nok ikke noen tilhenger av kognitiv terapi, i hvert fall ikke alt som kaller seg det. Det der virker litt misforstått. Hvis man ikke skal få kontroll med pusten, ikke distrahere seg, ikke tenke på noe annet, ikke flykte, hva dkal man da gjøre? Da er på en måte alle muligheter oppbrukt. Skal man bare la anfallet komme?

Jeg kan ikke se hvordan det å sette seg ned om man blir svimmel nødvendigvis forsterker angsten. Jeg er imdidlertid ikke redd for å besvime eller bli svimmel, selv om jeg blir det siste. Jeg er heller ikke redd for å få panikkanfall med hyperventilering, selv om jeg får det innimellom. Jeg vet jo at det er et panikkanfall, og at sjansen for å dø av det er minimal (om man ikke er veldig svekket pga en hjertelidelse eller er 90 år). Så jeg er ikke redd de symptomene, men føler jeg har rett til å sette meg ned og prøve å få kontroll med pusten under et anfall. Det har gjort at jeg har klart å unngå å eskalere en del anfall, for første gang eskalerte det, nettopp pga at jeg ikke fikk kontroll med pusten (jeg ble helt tatt på senga, trodde jeg skulle dø og ringte ambulanse, siden jeg var alene hjemme). 

For min del er utfordringen (eller problemet) at jeg har en underliggende angst som nettopp fører til slike anfall. Men det verste er den daglige indre spenningen og angsten for fremtiden, det er mye verre enn panikken. Det er den underliggende angsten jeg forsøker å gjøre noe med i terapi. Klarer jeg det, vil nok panikkanfallene gi seg også.

Anonymkode: 6bfdc...900