Ekspertsvar Bare lurer ang hypomani.

[stjernestøv]

2 minutter siden, Nils Håvard Dahl, psykiater skrev:

Jeg er ening i den konklusjonen. Det vil være best for deg å fortsette med AP varig.

Ok. Får bare være midt på treet da, og ikke ha åndelige opplevelser...

[Gjest Liten40]

4 timer siden, Nils Håvard Dahl, psykiater skrev:

Hvis man er korrekt behandlet, er det sant :-)

Men uten behandling er det ikke sant.

Og korrekt behandling trenger ikke kun være medisiner. Bare så det er sagt.

Korrekt behandling er innsikt i hvor mye man tåler, og stoppe opp før det tar av. Det er kosthold. Det er trening. Det er søvn. Noen å snakke med. Og på den måten kan en del (ikke alle) bli friskere med årene. Også uten medisiner!

[stjernestøv]

10 minutter siden, Liten40 skrev:

Og korrekt behandling trenger ikke kun være medisiner. Bare så det er sagt.

Korrekt behandling er innsikt i hvor mye man tåler, og stoppe opp før det tar av. Det er kosthold. Det er trening. Det er søvn. Noen å snakke med. Og på den måten kan en del (ikke alle) bli friskere med årene. Også uten medisiner!

Tror du jeg også hadde klart meg uten medisiner, hvis jeg fulgte dine råd`?

[Gjest Liten40]

14 minutter siden, stjernestøv skrev:

Tror du jeg også hadde klart meg uten medisiner, hvis jeg fulgte dine råd`?

Jeg vet ikke om du er helt der, Stjernestøv. Ikke akkurat nå. Jeg kjenner deg jo ikke, men basert på det du skriver trenger du mye oppfølging for å klare å følge mine råd. Det er heller ikke nok behandling å få besøk av en sykepleier hver 14.dag. Det tok meg mange år i psykiatri og samtalebehandling til å finne styrken til å hjelpe meg selv. Jeg tok også et valg ang å overse alt som minner om overnaturlig og "den andre verden" fordi jeg ikke ville gå glipp av denne verdenen. Jeg vet ikke om du klarer det, da du virker veldig interessert i "den andre verdenen". Hva tror du selv? 

[stjernestøv]

3 minutter siden, Liten40 skrev:

Jeg vet ikke om du er helt der, Stjernestøv. Ikke akkurat nå. Jeg kjenner deg jo ikke, men basert på det du skriver trenger du mye oppfølging for å klare å følge mine råd. Det er heller ikke nok behandling å få besøk av en sykepleier hver 14.dag. Det tok meg mange år i psykiatri og samtalebehandling til å finne styrken til å hjelpe meg selv. Jeg tok også et valg ang å overse alt som minner om overnaturlig og "den andre verden" fordi jeg ikke ville gå glipp av denne verdenen. Jeg vet ikke om du klarer det, da du virker veldig interessert i "den andre verdenen". Hva tror du selv? 

Jeg tror jeg mister grepet hvis jeg slutter på medisiner  Jeg klarer ikke stoppe "den andre verdenen", har jo prøvd gang på gang. Min sønn har jo kjæreste nå, og han har fortalt at jeg er så alternativ og opphengt i slike ting. Kjæresten har ikke sett så mye til de sidene, jeg tar jo medisiner nå. Det er mye jeg tror på ja, men er ikke i en annen verden. Føler jeg svikter meg selv når jeg tar medisiner, klarer ikke den oppgaven jeg er ment for å gjøre. Og hvordan forklare det til sønnen min? At jeg er ikke sååå alternativ nå? For nå tar jeg medisiner? 

[Gjest Liten40]

9 minutter siden, stjernestøv skrev:

Jeg tror jeg mister grepet hvis jeg slutter på medisiner  Jeg klarer ikke stoppe "den andre verdenen", har jo prøvd gang på gang. Min sønn har jo kjæreste nå, og han har fortalt at jeg er så alternativ og opphengt i slike ting. Kjæresten har ikke sett så mye til de sidene, jeg tar jo medisiner nå. Det er mye jeg tror på ja, men er ikke i en annen verden. Føler jeg svikter meg selv når jeg tar medisiner, klarer ikke den oppgaven jeg er ment for å gjøre. Og hvordan forklare det til sønnen min? At jeg er ikke sååå alternativ nå? For nå tar jeg medisiner? 

Det er god innsikt du har der, at du vet du mister grepet. Jeg tror oppgaven du er ment for er å være der for familien din. Hvis du "forsvinner" går du glipp av ting i denne virkeligheten. Du kan vel si til sønnen din at medisiner demper det alternative, at det er nødvendig for å bli en god bestemor.

[stjernestøv]

4 minutter siden, Liten40 skrev:

Det er god innsikt du har der, at du vet du mister grepet. Jeg tror oppgaven du er ment for er å være der for familien din. Hvis du "forsvinner" går du glipp av ting i denne virkeligheten. Du kan vel si til sønnen din at medisiner demper det alternative, at det er nødvendig for å bli en god bestemor.

Han spurte til og med om jeg hadde salt rundt sengen, snakket om det like før jeg ble innlagt sist. For å beskytte meg mot demoner og onde ånder. Klart han husker mye av det jeg har snakket om, var jo sånn i oppveksten og bortsett fra når jeg var medisinert. Skulle vel egentlig tatt AP hele oppveksten deres, da hadde jeg vært mer stabil. Men går ikke an å gjøre noe med fortiden. Ja kan si det...at medisinene demper det alternative. 

[Gjest Kanuttius]

5 timer siden, stjernestøv skrev:

Han spurte til og med om jeg hadde salt rundt sengen, snakket om det like før jeg ble innlagt sist. For å beskytte meg mot demoner og onde ånder. Klart han husker mye av det jeg har snakket om, var jo sånn i oppveksten og bortsett fra når jeg var medisinert. Skulle vel egentlig tatt AP hele oppveksten deres, da hadde jeg vært mer stabil. Men går ikke an å gjøre noe med fortiden. Ja kan si det...at medisinene demper det alternative. 

Fortiden får man ikke gjort så mye med. Det virker som du har ett godt forhold til din sønn og da har du gjort mye riktig som mor. Jeg har mine ting jeg tenker jeg kunne gjort bedre dersom jeg hadde hatt innsikt i egen sykdom. Jeg var mye frustrert og ble lett sint uten grunn, det vet jeg barna har lidd under. 

[stjernestøv]

2 minutter siden, BamseLiten skrev:

Fortiden får man ikke gjort så mye med. Det virker som du har ett godt forhold til din sønn og da har du gjort mye riktig som mor. Jeg har mine ting jeg tenker jeg kunne gjort bedre dersom jeg hadde hatt innsikt i egen sykdom. Jeg var mye frustrert og ble lett sint uten grunn, det vet jeg barna har lidd under. 

Nei fortiden får man ikke gjort noe med dessverre, men har et godt forhold til begge ungene i dag heldigvis  Man får vel mer sykdominnsikt og etterhvert får en håpe  

[Pallida]

Hei Stjernestøv. En ting jeg har tenkt på når det gjelder deg, er denne troen du har på at du er utvalgt. At du har en spesiell rolle, som du pr i dag ikke klarer å oppfylle. Det må på et vis være godt å føle at man er spesiell og viktig i en større sammenheng. Samtidig så kjenner du på skuffelse over at du ikke klarer innfri og gjøre det du "skal" ihht din tro og overbevisning.

Hva om du vurderer muligheten for at du "bare" er som oss andre? Hverken mer eller mindre? At din viktigste rolle og oppgave er å være den beste utgaven av deg som du klarer, til nytte og glede for deg selv og dine nære? Kan det være nok? Er det mulig å vurdere om din tro egentlig gjør deg mer vondt enn godt? Troen fyller nok noen behov hos deg og gir deg og livet ditt en form for verdi og mening, som kan være både trist og skremmende og skulle gi slipp på. Men om du hadde gjort det - utfordret tankegods og idéer, som for mange av oss andre anses som vrangforestillinger, eller i hvertfall lagt de på hylla i større grad - tror jeg du ville kunne opplevd en stor lettelse, og økt klarhet i ditt liv. Og større muligheter til å ta tak i rådene fra Liten40 ovenfor, som kan bidra til økt stabilitet og overskudd, både fysisk og mentalt. 

Din virkelighetsforståelse ser nok veldig annerledes ut innenfra, så jeg er usikker på om dette gir mening, men det er i hvertfall godt ment. 

[stjernestøv]

8 minutter siden, Mari- skrev:

Hei Stjernestøv. En ting jeg har tenkt på når det gjelder deg, er denne troen du har på at du er utvalgt. At du har en spesiell rolle, som du pr i dag ikke klarer å oppfylle. Det må på et vis være godt å føle at man er spesiell og viktig i en større sammenheng. Samtidig så kjenner du på skuffelse over at du ikke klarer innfri og gjøre det du "skal" ihht din tro og overbevisning.

Hva om du vurderer muligheten for at du "bare" er som oss andre? Hverken mer eller mindre? At din viktigste rolle og oppgave er å være den beste utgaven av deg som du klarer, til nytte og glede for deg selv og dine nære? Kan det være nok? Er det mulig å vurdere om din tro egentlig gjør deg mer vondt enn godt? Troen fyller nok noen behov hos deg og gir deg og livet ditt en form for verdi og mening, som kan være både trist og skremmende og skulle gi slipp på. Men om du hadde gjort det - utfordret tankegods og idéer, som for mange av oss andre anses som vrangforestillinger, eller i hvertfall lagt de på hylla i større grad - tror jeg du ville kunne opplevd en stor lettelse, og økt klarhet i ditt liv. Og større muligheter til å ta tak i rådene fra Liten40 ovenfor, som kan bidra til økt stabilitet og overskudd, både fysisk og mentalt. 

Din virkelighetsforståelse ser nok veldig annerledes ut innenfra, så jeg er usikker på om dette gir mening, men det er i hvertfall godt ment. 

Jo du har et poeng

Men denne troen er så grunnleggende, det er svarte hull i hukommelsen min. Men jeg husker da jeg var liten hadde jeg kontakt med Gud, og jeg trodde jeg var en engel. Jeg var til for å hjelpe andre mennesker, og jeg gjorde mitt beste. Hvis noen sa "Så fint hår du har" sa jeg "Ja jeg har englehår". Jeg må jo ha fått alt dette fra en plass. Og føler jeg hadde god kontakt med hjelperne mine, jeg kunne jo snakke lenge med noen (som ikke var der) før foreldrene mine fikk kontakt med meg. Føler virkelig jeg ikke klarer min oppgave. 

Så skal jeg tenke at jeg er en vanlig person, da må jeg lære det. Kanskje jeg kan lære meg det? 

[Pallida]

1 minutt siden, stjernestøv skrev:

Jo du har et poeng

Men denne troen er så grunnleggende, det er svarte hull i hukommelsen min. Men jeg husker da jeg var liten hadde jeg kontakt med Gud, og jeg trodde jeg var en engel. Jeg var til for å hjelpe andre mennesker, og jeg gjorde mitt beste. Hvis noen sa "Så fint hår du har" sa jeg "Ja jeg har englehår". Jeg må jo ha fått alt dette fra en plass. Og føler jeg hadde god kontakt med hjelperne mine, jeg kunne jo snakke lenge med noen (som ikke var der) før foreldrene mine fikk kontakt med meg. Føler virkelig jeg ikke klarer min oppgave. 

Så skal jeg tenke at jeg er en vanlig person, da må jeg lære det. Kanskje jeg kan lære meg det? 

Du *er* allerede en vanlig person (for andre) det er heldigvis ikke noe du trenger lære deg! :-)

Det handler mer om å utfordre troen din, åpne opp for at det kanskje ikke forholder seg sånn du tror. Forstår at dette går dypt hos deg og er en stor del av din identitet (og dels sykdom?), så det er nok krevende å få til endring. Likevel, det å prøve å få en bedre balanse mellom den du er og den du tror du er, og ikke minst å bli fri fra skyldfølelsen om at du "ikke har klart det", ville nok ha gjort deg godt.  

[stjernestøv]

7 minutter siden, Mari- skrev:

Du *er* allerede en vanlig person (for andre) det er heldigvis ikke noe du trenger lære deg! :-)

Det handler mer om å utfordre troen din, åpne opp for at det kanskje ikke forholder seg sånn du tror. Forstår at dette går dypt hos deg og er en stor del av din identitet (og dels sykdom?), så det er nok krevende å få til endring. Likevel, det å prøve å få en bedre balanse mellom den du er og den du tror du er, og ikke minst å bli fri fra skyldfølelsen om at du "ikke har klart det", ville nok ha gjort deg godt.  

Har aldri følt meg som en vanlig person, folk har sagt at jeg er rar og noen har kaldt meg gal. Folk reagerte på meg når jeg var liten, husker min mor pleide å si "Hun er bare sånn". Så jeg tror ikke andre mener jeg er en vanlig person. 

Hadde blitt godt å bli kvitt den skyldfølelsen, den tynger meg. Gud gav meg en oppgave jeg ikke har klart, isteden ble jeg en psykiatrisk pasient.

[Pallida]

1 minutt siden, stjernestøv skrev:

Har aldri følt meg som en vanlig person, folk har sagt at jeg er rar og noen har kaldt meg gal. Folk reagerte på meg når jeg var liten, husker min mor pleide å si "Hun er bare sånn". Så jeg tror ikke andre mener jeg er en vanlig person. 

Hadde blitt godt å bli kvitt den skyldfølelsen, den tynger meg. Gud gav meg en oppgave jeg ikke har klart, isteden ble jeg en psykiatrisk pasient.

Ja, du er kanskje rar, og du har dine utfordringer knyttet til sykdom, men du har likevel mye til felles med oss andre, så sånn sett er du i hvertfall for meg et vanlig medmenneske, og verken gal eller spesielt utvalgt. 

Det er vanskelig å argumentere med din tro, spesielt over nett. Kanskje du kan be sykepleieren eller andre om å gi deg motargumenter, dersom du kan og vil utfordre troen din? 

[stjernestøv]

20 minutter siden, Mari- skrev:

30 minutter siden, stjernestøv skrev:

Har aldri følt meg som en vanlig person, folk har sagt at jeg er rar og noen har kaldt meg gal. Folk reagerte på meg når jeg var liten, husker min mor pleide å si "Hun er bare sånn". Så jeg tror ikke andre mener jeg er en vanlig person. 

Hadde blitt godt å bli kvitt den skyldfølelsen, den tynger meg. Gud gav meg en oppgave jeg ikke har klart, isteden ble jeg en psykiatrisk pasient.

Ja, du er kanskje rar, og du har dine utfordringer knyttet til sykdom, men du har likevel mye til felles med oss andre, så sånn sett er du i hvertfall for meg et vanlig medmenneske, og verken gal eller spesielt utvalgt. 

Det er vanskelig å argumentere med din tro, spesielt over nett. Kanskje du kan be sykepleieren eller andre om å gi deg motargumenter, dersom du kan og vil utfordre troen din? 

Ja jeg er kanskje bare et vanlig menneske, jo jeg er jo det. Men alle har jo sine oppgaver. 

Ja kan jo be sykepleieren om hjelp.