Så inderlig trist

[AnonymBruker]

Jeg føler jeg er resistent i forhold til psykiatrisk behandling  Jeg får fæle  selvmordstanker av den . Når bør jeg slutte ? Håpet om bedring svinner og hverdagen er en kamp med meg selv .

Vil komme til å kjenne meg svært alene i tankejag og indre smerte om jeg dropper ut, men jeg blir ikke overbevist tross noe som likner en imøtekommende holdning. Nå tror jeg det bare er en yrkesetisk holdning og ikke en ektefølt tilnærming .  Tror jeg ikke likes, verken ute i verden eller i hjelpe system. Har det svart på hvitt. Sender nok ut signaler som gjør dette selv   og det er jeg lei meg for og bør ta inn. 

Vanskelig å se noen fremtid , er så bitter at det tar hele mitt gangsyn og alle mine tanker. Har innsikt på det men kjenner meg totalt mørbanket og fratatt verdighet - kan ikke legge det fra meg- har frarøvet meg livskraft og det kjennes sårt og urettferdig og svært vanskelig å bli ferdig med. 

Er redd et massivt sinne bygger seg opp . Tror jeg har kontroll på det, wellbutrin  gjør at jeg ikke gir etter fir impulser , som jeg gjorde på  dumt vis da jeg følte meg overmannet .

hva er kriteriene for "Håpløst tilfelle "? Tror jeg snart faller innunder denne rammen , noen har faktisk prøvd å hjelpe meg. Jeg har også kjent tilknytning og tiltro , men usikker på om jeg er reparerbar ( ja vet jeg må gjøre det selv). Vet ikke om jeg er i stand til endring , jeg kjenner meg låst inn i en skam som bare kan drive meg nedover . Hele meg vil være i gjørmen Vet ikke hva det er men hjernen min vil ikke jeg skal ha det godt. 

 

 

 

Anonymkode: 86019...d2d

[stjernestøv]

Så trist, håper du kommer deg videre. Jeg står fast selv, kommer ikke videre...

 

[AnonymBruker]

Jeg er trolig et såkalt "lost case". Det vil si at ulik behandling er forsøkt over lang tid uten resultat, og at man har falt ut av arbeidsliv og sosialt liv og har gitt opp et familieliv. Heldigvis har ikke behandlingsapparatet gitt meg opp ennå, så det er et glimt av håp. Ting kan kanskje snu når det ser helt håpløst ut, av og til. I motsetning til deg har jeg tro på behandlingsapparatet likevel. At det finnes noen der ute som kan hjelpe. Du må kanskje få mer tro på enten deg selv eller andre. Men det har noe med personligheten og tilknytningen å gjøre.

Anonymkode: cef4d...06a

[XbellaX]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg føler jeg er resistent i forhold til psykiatrisk behandling  Jeg får fæle  selvmordstanker av den . Når bør jeg slutte ? Håpet om bedring svinner og hverdagen er en kamp med meg selv .

Vil komme til å kjenne meg svært alene i tankejag og indre smerte om jeg dropper ut, men jeg blir ikke overbevist tross noe som likner en imøtekommende holdning. Nå tror jeg det bare er en yrkesetisk holdning og ikke en ektefølt tilnærming .  Tror jeg ikke likes, verken ute i verden eller i hjelpe system. Har det svart på hvitt. Sender nok ut signaler som gjør dette selv   og det er jeg lei meg for og bør ta inn. 

Vanskelig å se noen fremtid , er så bitter at det tar hele mitt gangsyn og alle mine tanker. Har innsikt på det men kjenner meg totalt mørbanket og fratatt verdighet - kan ikke legge det fra meg- har frarøvet meg livskraft og det kjennes sårt og urettferdig og svært vanskelig å bli ferdig med. 

Er redd et massivt sinne bygger seg opp . Tror jeg har kontroll på det, wellbutrin  gjør at jeg ikke gir etter fir impulser , som jeg gjorde på  dumt vis da jeg følte meg overmannet .

hva er kriteriene for "Håpløst tilfelle "? Tror jeg snart faller innunder denne rammen , noen har faktisk prøvd å hjelpe meg. Jeg har også kjent tilknytning og tiltro , men usikker på om jeg er reparerbar ( ja vet jeg må gjøre det selv). Vet ikke om jeg er i stand til endring , jeg kjenner meg låst inn i en skam som bare kan drive meg nedover . Hele meg vil være i gjørmen Vet ikke hva det er men hjernen min vil ikke jeg skal ha det godt. 

Anonymkode: 86019...d2d

 

Håpløse tilfeller finnes ikke. Du er ikke resistent og jeg tror (vet) du ikke vil få det bedre av å gi opp behandlingen. Jeg lurer på om du bør fortsette å la deg drive med strømmen slik jeg tolker du er i gang med. Nødvendige endringer gjør ofte fryktelig vondt. 

[AnonymBruker]

1 time siden, XbellaX skrev:

 

Håpløse tilfeller finnes ikke. Du er ikke resistent og jeg tror (vet) du ikke vil få det bedre av å gi opp behandlingen. Jeg lurer på om du bør fortsette å la deg drive med strømmen slik jeg tolker du er i gang med. Nødvendige endringer gjør ofte fryktelig vondt. 

 

Kjennes som jeg er i en type sorg over " livet" som er uopprettelig . Men nåværende behandler skjuler i det minste sin forrakt, gjør at jeg forholder meg til det som blir sagt og prøver å få noe ut av det. Men så vanskelig og får lyst til å bare slippe . Bitterhet og skam tar meg, angst forhindrer meg i å leve ( eksisterer) og paranoia en " dømmer" meg uansett forsøk på å snakke meg selv til fornuft .

Anonymkode: 86019...d2d