Ekspertsvar Konstant behov for bekreftelse

[umakenverdt]

Jeg lurer om det finnes noen teknikker for hvordan man kan håndtere konstant behov for bekreftelse på at man ikke er i veien, gjør noe som er ubehagelig for andre, som er til bry. Jeg er jo klar over at det å spørre og forsikre seg også kan være irriterende og plagsomt. Men jeg klarer ofte ikke la være. Noen råd til hvordan jeg kan håndtere dette?

[stjernestøv]

5 minutter siden, umakenverdt skrev:

Jeg lurer om det finnes noen teknikker for hvordan man kan håndtere konstant behov for bekreftelse på at man ikke er i veien, gjør noe som er ubehagelig for andre, som er til bry. Jeg er jo klar over at det å spørre og forsikre seg også kan være irriterende og plagsomt. Men jeg klarer ofte ikke la være. Noen råd til hvordan jeg kan håndtere dette?

Få mer selvtillit? Akseptere deg selv som du er? 

[Trine]

Prøve å lære deg å ikke bry deg så mye om hva andre tenker og mener om deg. Rett og slett gi litt faen. Prøve å overbevise deg selv om at du er bra nok som du er og at du ikke er noe mer irriterende enn alle andre.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det paradoksale er at all denne etterspørringen nettopp kan være det som fører til at folk synes det er ubehagelig eller at en er til bry :-)

[Kanonføde]

I noen former for terapi så kan man se på slike ting som dette som forsøk på å påvirke andre til å i større grad tenke det motsatte av det man tar opp av bekymringer. Det er kanskje effektivt?

Dette er ikke ting man vet. I terapi så lager man modeller som er ment å bedre livskvalitet og funksjon.

[XbellaX]

50 minutter siden, umakenverdt skrev:

Jeg lurer om det finnes noen teknikker for hvordan man kan håndtere konstant behov for bekreftelse på at man ikke er i veien, gjør noe som er ubehagelig for andre, som er til bry. Jeg er jo klar over at det å spørre og forsikre seg også kan være irriterende og plagsomt. Men jeg klarer ofte ikke la være. Noen råd til hvordan jeg kan håndtere dette?

 

Jeg tror du må øve deg på å tåle og håndtere den uroen som følger ved å la vær å spørre. Den er ikke farlig, men den kan være ganske ubehagelig inntil man begynner å bli vant med den og finner gode måter man kan håndtere den på. Etterhvert finner du kanskje også bekreftelsene du sårt trenger i deg selv.

Endret 2. september 2016 av XbellaX

[umakenverdt]

Takk for råd alle sammen

Jeg er ikke så flink til å håndtere den uroen, den er ganske fortvilet vanskelig å håndtere synes jeg. 

Jeg er klar over det paradoksale at en del kan oppfatte det som mer til bry når jeg spør enn ved de handlingene  jeg gjorde i første omgang. Det er så integrert i måten jeg snakker på og er på og jeg gjør det hele tiden. Det er nesten en del av min personlighet, selv om jeg ikke vil at min personlighet skal være så irriterende. 

Dette tror jeg er noe jeg må jobbe mye med. 

[Gjest]

Jeg vet hvordan det er å ha det sånn

Jeg vokste opp under turbulente forhold, og visste aldri hvor jeg hadde faren min. I tillegg ville jeg passe på mamma. Jeg spurte mamma stadig vekk: "er pappa sur eller sint nå?", likeledes spurte jeg henne: "er du lei deg? Går det bra med deg?" og slike ting.

Dette tok jeg med meg videre inn i voksenlivet. Spurte stadig mannen min "er du sur, er noe galt?" - og svaret jeg fikk noen ganger var "nei, men jeg blir sur når du holder på sånn". 

Driver og lærer meg dette i terapien. Det er som XbellaX sier, vi må lære oss å leve med denne uroen. 

[umakenverdt]

13 minutter siden, MxxM skrev:

Jeg vet hvordan det er å ha det sånn

Jeg vokste opp under turbulente forhold, og visste aldri hvor jeg hadde faren min. I tillegg ville jeg passe på mamma. Jeg spurte mamma stadig vekk: "er pappa sur eller sint nå?", likeledes spurte jeg henne: "er du lei deg? Går det bra med deg?" og slike ting.

Dette tok jeg med meg videre inn i voksenlivet. Spurte stadig mannen min "er du sur, er noe galt?" - og svaret jeg fikk noen ganger var "nei, men jeg blir sur når du holder på sånn". 

Driver og lærer meg dette i terapien. Det er som XbellaX sier, vi må lære oss å leve med denne uroen. 

Jeg vet ikke hvor jeg har dette fra, man det er en voldsom uro som du sier. Har du noen konkrete teknikker du bruker for å holde ut uroen eller står du bare i det? 

[Gjest]

Jeg er ikke i mål selv enda, men jeg opplever stadige forbedringer, som jo betyr at dette tar tid å endre siden det er så inngrodde mønstre.

Jeg "bruker" behandleren min mye, øver meg på han. Han er kjempedyktig på å utfordre meg, og han setter i gang alle følelser i meg. 

Vi diskuterer problemstillingen(e), og han korrigerer meg og gir meg alternative tanker/løsninger/måter å tenke på.

Når situasjonen(e) oppstår, jobber jeg med meg selv/dette ved å tenke på det vi har diskutert i terapien, på korrigeringen og ved å stå i følelsene. 

Men det er vanskelig noen ganger, for som du også sier så er det en vond uro.

Man må bare øve og øve - korrigere seg selv og så stå i følelsene uten å spørre om bekreftelse. Det er en god følelse når en har klart det, en føler seg litt sterkere også. 

Anbefaler deg å diskutere dette med behandler da dette er noe jeg har skjønt er typisk for deg.

[umakenverdt]

9 timer siden, MxxM skrev:

Jeg er ikke i mål selv enda, men jeg opplever stadige forbedringer, som jo betyr at dette tar tid å endre siden det er så inngrodde mønstre.

Jeg "bruker" behandleren min mye, øver meg på han. Han er kjempedyktig på å utfordre meg, og han setter i gang alle følelser i meg. 

Vi diskuterer problemstillingen(e), og han korrigerer meg og gir meg alternative tanker/løsninger/måter å tenke på.

Når situasjonen(e) oppstår, jobber jeg med meg selv/dette ved å tenke på det vi har diskutert i terapien, på korrigeringen og ved å stå i følelsene. 

Men det er vanskelig noen ganger, for som du også sier så er det en vond uro.

Man må bare øve og øve - korrigere seg selv og så stå i følelsene uten å spørre om bekreftelse. Det er en god følelse når en har klart det, en føler seg litt sterkere også. 

Anbefaler deg å diskutere dette med behandler da dette er noe jeg har skjønt er typisk for deg.

Dette skal jeg ta opp med behandler. Takk for at du delte hvordan du jobber med dette  Jeg er klar over det paradoksale i å spørre hele tiden, men det er som du skriver så inngrodd i måten jeg er på.

[Gjest]

1 time siden, umakenverdt skrev:

Dette skal jeg ta opp med behandler. Takk for at du delte hvordan du jobber med dette  Jeg er klar over det paradoksale i å spørre hele tiden, men det er som du skriver så inngrodd i måten jeg er på.

Håper du får bruk for det. Ikke sikkert din behandler jobber på samme måten, kanskje samme behandler jobber ulikt også - at det vurderes ut fra hver enkelt pasient. Men for min del så funker denne måten å jobbe på bra.