Behandleres kroppsspråk - nøytralt eller lov å vise følelser ?

[AnonymBruker]

Jeg er sensitiv og føler jeg leser mye ut av kroppsspråk, kan dermed lett føle meg hatet selv om noen sitter og sier de vil meg hjelpe meg. Kanskje ledd i psykeligheten ...

Regner med behandlere kan bli oppriktig sinte på pasienter som ikke er lette om nå inn til.. Som er vrange og benekter  og lite lydhøre og bevegelige . Jeg føler lett hjelpere blir sinte på meg og de tåpelige overtolkninger jeg gjør , men det er som det er lettere å godta om jeg også kjenner st noen forstår at dette er vondt .

beskriver to psykologer nedenfor ; er dette svart - hvitt beskrivelser ? Jeg føler det er to ulike opplevelser og at den første var distansert og avvisende  og veldig nøytral. Vet jo ikke om det bare er hodet mitt. Men veldig ulike erfaringer .

 

 

Min første psykolog var behersket og virket kald , rolig og det virket ikke som jeg gjorde mye inntrykk med mine vonde emosjoner . Vedkommende hadde alltid et spørsmål og lot ikke til å bli affisert, følte ingen empati -samtalen var teknisk og saklig ,  følte kroppsspråket fortalte vedkommende hadde meg i vranghalsen  konstant og det gjorde det smertefullt å samtale . Jeg følte vedkommende så ned på meg, foraktet meg .. At vi var i en maktkamp til slutt. Følte meg verre av våre møter . Hun ga meg ikke belegg for påstander , kastet bare ut påstander som jeg ikke tenkte stemte, følte meg lett " definert". Hun spurte ofte om jeg ville komme igjen til timen, trodde det ble forstått når jeg var så trist ..føltes som hun ville bli kvitt meg.

Nåværende psykolog viser følelser som virket ekte. Empatisk og virker å bli berørt med hele følelsesregisteret. Blir også bedt om å se på vedkommende og fortelle hva jeg opplever . Ansiktsuttrykk ser imøtekommende ut .Er balansert , og sier i fra når jeg provoserer og hva vedkommende tenker rundt dette. Kroppsspråk henger sammen med det vi snakker om . Ser streng ut når vedkommende er streng , kjenner varme når jeg blir trist . Sier i fra dersom vedkommende syns vi er i feil spor eller ber meg reflektere over hva som skjer mellom oss. Kan også beklage feiltrinn .Føler meg tryggere med dette . Gjør meg mer åpen og jeg prøver å være mottakelig selv om det ikke er lett og jeg ofte er nedtrykt . Når jeg får samlet meg kjenner jeg nyanser i samtalen . Sitter ikke igjen med psykologen fordrar meg følelse. Kan jo hende vedkommende gjør, men skjuler det i såfall . Tenker jeg vekker mengdevis av motoverføringer så forakten blir vel kommunisert i andre fora enn terapien . ( nå var jeg sikkert selvhenførende , sorry). 

Hvordan føler andre ift behandleres kroppsspråk ? Er det det nøytrale som blir regnet som " riktig"?  

Anonymkode: f1069...c25

[Gjest franklyscarlet]

Tidligere har jeg også hatt veldig "kjølige og nøytrale" psykologer. I likhet med deg har jeg hverken likt disse, og de har heller ikke hjulpet meg noe særlig. Psykologen jeg har nå, likner den du sist beskriver. Det er noe helt annet. Han er den første som har fått meg til å åpne meg, og den første jeg har hatt tillit til. Derfor tror jeg også at det er mulig for han å hjelpe meg. Jeg foretrekker definitivt sistnevnte, og skulle ønske fler var sånn. 

[AnonymBruker]

Min behandler støtter meg når jeg trenger støtte og setter grenser når jeg trenger det (selv om grenser kan oppleves smertefullt og kaldt, men det er til mitt eget beste). 

Jeg opplever min behandler som både empatisk, støttende og grensesettende. Det jeg trenger med min pf.

 

Anonymkode: 0a04e...4d0

[Pallida]

Tillit til behandler er jo avgjørende for at man skal klare åpne seg og få til en endring, så hvordan man blir møtt vil jo være avgjørende, tenker jeg. Er man i tillegg mistroisk og utrygg mtp nærhet, er det desto viktigere at behandler framstår som empatisk og tålmodig. Jeg har selv lurt på om min behandler er autentisk i måten han møter meg på, eller om det "bare" er teknisk forståelse og medfølelse. Sannsynligvis en blanding, kanskje? 

Jeg kjenner meg igjen i ambivalensen du beskriver. Det er vondt og strevsomt å sitte fast i egen redsel og skam i terapirommet. En ting jeg er takknemlig over, er tålmodigheten min behandler utviser. På tross av velutviklede "følehorn" har jeg aldri fanget opp at han er frustrert eller lei av meg og mine "evige" runddanser. Han møter meg hver time med respekt, engasjement og nyskjerrighet. Dette er mitt viktigste holdepunkt når det gjelder trygghet og tillit og gir meg tro på at jeg sakte, men sikkert beveger meg i riktig retning, hvor jeg til slutt kan våge å senke guarden til det aller laveste nivået - og gi slipp på dette "noe" som låser meg fast.