Takler ikke relasjoner - blir ikke bedre

26. oktober 2016

Er på syvende året nå. Vi er samboere, forlovet. Jeg er ekstremt mistenksom/paranoid. Jeg ber om mange bekreftelser. Jeg tester hn muligens ut. Jeg føler meg neglisjert av hn hver dag. Avvist... hn går på medisiner og er lite seksuell. Jeg føler meg avvist. Det går utover selvfølelsen som nå ikke finnes. Skammer meg og føler intens sorg. Selvrespekt er fraværende. Hn sier det ikke går an å forstå meg. Jeg ble utsatt for overgrep i 15 år av en eldre mann da jeg var ung. Jeg klarer ikke stole på andre. Sambo er frustrert. Han har jo ikke gjort noe galt.

Jeg får dårlig samvittighet. Også fordi jeg er kontrollfreak pga en intens angst for å bli forlatt. Vokst opp i et dysfunksjonelt hjem med omsorgssvikt. Jeg ble mobba på skolen. Mora mi bruker meg fremdeles som søppelbøtte. Jeg er ekstremt sårbar og husløs. Klarer ikke beskytte meg fra henne og andre som er negative mot meg. Dermed ender det med enda dårligere selvfølelse. Sambo sier jeg kritiserer han hele tiden. Jeg vil ikke være sånn. Jeg har mange dårlige egenskaper og har veldig sterk, konstant skyldfølelse. Jeg fortjener ikke noe godt. Folk hater meg virkelig. Forlater sambo meg, har jeg ingen. Venner har jeg nesten ikke. Familien min får meg dårlig. Jeg er så deprimert og desperat pga situasjonen at jeg tenker på selvmord. Tanken er som en trøst; at det finnes en utvei.

Ikke engang når jeg er innlagt, så går det bra. Jeg takler ikke relasjoner. Uansett hvor hyggelig ogimøtekommende jeg prøver å være, så blir jeg overkjørt, kritisert og avvist. Til og med alle pasientene stenger meg ute/unngår meg. Jeg vet jeg har mange feil. Men prøver så godt jeg kan. Men jeg mislykkes.

Har prøvd masse langvarig behandling og hele felleskatalogen..er i ferd med å miste håpet. Jeg er fryktelig redd for fremtiden akkurat nå. Livet mitt består av kriser jeg må "slukke", hver dag. Folk rundt meg er lei av det...forståelig..

Jobber ikke. Er ufør. Har ikke noe å drive med. Vi går oppå hverandre her hjemme. Hn er sykemeldt. Jeg prøver men tør ikke prøve meg på deltidsjobb. Vurdert et lite kurs på høyskolen i web og media. Er desperat etter å komme meg ut. Jeg får lettere disse paranoide tankene når jeg går hjemme...og vi går "oppå" hverandre (liten leilighet). Prøver gå tur men kjedelig alene i lengden. Sambo sover enormt mye, også på dagen. Hn er veldig utilgjengelig/mentalt fraværende når hn har sine depresjoner. Jeg blir da veldig ensom, føler meg avvist og fryktet for å bli forlatt. Selvfølelsen min synker også fordi jeg tenker at jeg ikke er interessant nok for han, siden han virker så "flat" ift meg.

Hn er ekstremt opptatt av å se TV og gjør det store deler av dagen og kvelden..i perioder ender hn meg ikke og jeg føler meg som et "møbel".... ingenting er mer sårt for meg enn dette..det blir sorg for meg..nederlag og skamfølelse av å ikke "strekke til"....prøver å si dette til hn. Men hn sier da at jeg bare hakker på hn og at jeg gjør det fordi jeg er utspekulert og vil såre hn.....føler jeg har prøvd så mye, men føler meg avvist nesten hele tiden...og konstant...det fører meg inn i en nedadgående spiral og er redd for til slutt å gå til grunne....jeg føler meg ikke "verdig" hans kjærlighet...

I bedre perioder er han veldig til stede, alltid der for meg, viser veldig tydelig at hn bryr seg..men kan også i de periodene savne en klem...en berøring..litt "lidenskap"...

Har en mistanke om at jeg kveler han...og så kommer jeg han alltid i "forkjøpet"...jeg er mistenksom og maser etter bekreftelser....og er helt desperat og fylt med angst, depresjon og usikkerhet ang egen verdi.....

Hva gjør jeg? Jeg er et fælt menneske. Hva gjør jeg for å bli bedre på relasjoner og forhold? Det er som jeg ikke vet hvor grensene skal gå...og antar at jeg kan virke usympatisk pga det...

Prøver hardt å være et godt menneske, verdt å elske, men hva bør jeg gjøre og hvordan for å oppnå det?Mistenksomhet gjør meg til et dårlig menneske som ingen orker..

Dere som leser dette har sikkert allerede gjettet det, men sliter blant annet med eupf...med kronisk tomhetsfølelse og svak identitet...kjenner på mye psykisk smerte og er også mye dårlig rent fysisk.....sannynligvis sliter jeg også med ptsd og depresjoner...samt i høyeste grad relasjonsproblemer....jeg vet ikke hvordan ha relasjoner, hvordan fungere i et forhold... dermed er jeg en "outsider" og jeg er redd for at hele livet mitt skal rakne!!

Hva slags behandling bør jeg søke? Går til psykepleier nå. Det er vel ikke "behandling" uten at det er en plass jeg kan "få ut" alt det vonde..

Er jeg håpløs? Håper inderlig på svar, tips, hva som helst..for jeg må vite hvordan fungere bedre! Funksjonsevnen min er dårlig nå..verre enn før.

Hvilken terapiform bør jeg søke og hvordan? Håper på svar fra andre og NHD.

Anonymkode: 9452e...8ab

27. oktober 2016

Et godt stykke inn i det du skriver kjente jeg meg veldig godt igjen. Det er litt viktig at du øver deg på å ikke be om bekreftelse hele tiden. Jeg har gjort det mye. "Er du sinna på meg nå?" "Var det teit, er jeg teit?" . Eksen min er en veldig tålmodig mann, men jeg forstår at det har vært veldig frustrerende for ham. Og så må du prøve å ikke ta så mye ansvar for hans depresjon, hvis det skulle være sånn at du egentlig innerst inne føler at han er syk på grunn av deg. Jeg gjetter nå, fordi jeg kjente meg igjen.

Dette med å slutte å be om bekreftelse fra folk er et konkret tips. Det gjelder å finne en annen måte å holde ut denne krigen av usikkerhet og frykt man har inne i seg. Dette er noe jeg ikke fikser selv, men jeg har sluttet å spørre, gjorde det mye i flere år. Folk blir dødsirritert...

Det er også lov å holde en fysisk avstand til sin mor (behøver ikke å gå så langt som å kutte all kontakt), hvis man ikke greier å holde en avstand inni seg. Jeg har vært deprimert en stund nå, det var tøft, men jeg snakker bare med henne en gang i mnd eller noe sånt og jeg er mye roligere.

Blir bare så lei av den turgåinga når man har gjort det så mye. Det ligger ikke så mye belønning i det som folk skal ha det til. Prøv en annen treningsform. Kanskje du trenger å trene hardere? For å få ut litt smerte? Svømming, vekter, dans, sykling kanskje? Hvis du orker og greier.

Anonymkode: d1d2c...31f