Psykisk sykdom og alkoholproblemer

[Lemmings1365380847]

Vet ikke helt om dette er rett forum, men prøver:

Jeg har en god venn som tapper meg helt for energi for tiden.  Han sliter veldig psykisk, han har diagnosen personlighetsforstyrrelse, ut i fra det jeg har forstått er han dramatiserende.  I tillegg har han for tiden en dyp depresjon.  Han er verdens fineste menneske, men kan også være et helvete.  Han er veldig oppmerksomhetssyk, må alltid være midtpunkt, veldig opptatt av utseende og image.  Han er veldig flørtende og sexfiksert, men når det kommer til stykket trekker han seg alltid unna.  Har er følelsesmessig veldig overfladisk, samtidig som man får inntrykk av at han elsker en av hele sitt hjerte.  Han er veldig romantisk, vi er ikke kjærester, men han behandler meg likevel ofte som om jeg er hans, og er veldig sjalu.  Er vi ute og spiser kan han sitte og holde meg i hånden en hel kveld og se meg dypt inn i øynene, og behandle meg som en prinsesse.   Når han er i dette humøret er han en gentlemann, for så neste dag trekke seg helt unna og ikke ta kontakt på flere uker.  Ofte er han den kjærlige overfor meg når andre er tilstede, men vi kan også f.eks ha koselige filmkvelder alene hjemme, der han bare vil sitte i armkroken og kose.

Han tåler ikke kritikk, og snakker nedsettende om personer som ikke er enig med ham. Han er manipulerende og mangler impulskontroll.  Bestiller ofte ferier uten å tenke seg om, eller kommer hjem med nye kjæledyr.  Han er også en patologisk løgner, lyger ofte på seg sykdommer kun for å få noen fridager eller rett og slett for å få medlidenhet fra andre.  Han utnytter enhver situasjon som gir ham mulighet til å være borte fra jobb.  Sjefen hans sluker rått alt han sier, men andre kolleger er begynt å reagere på alt fraværet, og det går for tiden mange rykter.  Ingen vet om diagnosen hans, for det vil han ikke være åpen om, da det er forbundet med skam for ham.  Det gikk mange år før han var åpen om det overfor meg, men da han først fortalte det falt mange brikker på plass.

 Han drikker også mer enn han bør, dette har vi diskutert mer enn en gang, men han reagerer ofte med sinne når jeg tar det opp. Han reagerer veldig på andre sine alkoholvaner, og passer gjerne på andre når han er ute eller på fest/ferier.  Han er ikke en typisk alkoholiker, men jeg mistenker at dette er et større problem enn jeg først har antatt.  Litt pga av at han i det siste har trukket seg veldig bort, litt basert på ting bekjente har fortalt meg, episoder flere år tilbake der han bla. kom synlig beruset på jobb.  Jeg føler at han drikker mye i perioder, og gjør alt han kan for å skjule det for de nærmeste, på gode dager kan han innrømme at han drikker mer enn han bør, men når han har disse periodene blir han forderdelig sint hvis noen nevner det.  Hva kan jeg gjøre for å snakke med ham om drikkingen?Jeg føler "alle" vet, men unngår å ta det opp fordi de vil unngå å komme i en konflikt med ham, også arbeidsgiver og slektninger. Jeg føler selv også at jeg ofte må veie mine ord når det kommer til dette, for jeg vet at han har et enormt sinne som han ofte viser hvis han føler seg presset eller noe blir ubehagelig for ham.

Etter å ha lest det jeg har skrevet, vil kanskje de fleste si at jeg må kutte ham ut, og tro meg jeg har prøvd, men klarer det ikke, av den enkle grunn at jeg er veldig glad i ham, men også fordi jeg vet hvor syk han er og hva han sliter med, og jeg vil ikke svikte ham.  Vi har et veldig nært vennskap, men i det siste har vi glidd litt fra hverandre pga av hele situasjonen.  Hvis jeg antyder at jeg ikke orker mer, blir han veldig lei seg.  Jeg holder meg for tiden litt unna, og lar ham ta kontakt når han føler for det, men merker at jeg savner ham også.  Her blir alle problemene veldig komprimert, men stort sett har vi det jo veldig fint.  Jeg tar kanskje på meg en umulig oppgave, jeg vet jo han aldri vil bli frisk, men håper han skal klare å takle hverdagen bedre.  Han er fullstendig klar over at han er en lystløgner, og dette plager ham og er noe han ønsker å få kontroll over, noen han tildels også klarer i de gode periodene, men når han trekker seg unna og isolerer seg, mistenker jeg at det er alkoholen som styrer ham.  Virker som om det på en måte blir en slags flukt fra virkeligheten i perioder der han har det tøft, og det har han vel også nevnt engang.  Han ønsker selv hjelp for de psykiske problemene,  men etter en stund hos psykolog gir han opp, for da er det alltid noe galt med psykologen.  Han ble i sommer anbefalt familieterapi, der han kunne ta andre med seg inn i terapien, dette var noe han var veldig positiv til, men så følte han seg plutselig ikke klar for det helt enda.

Jeg trenger egentlig bare noen gode råd, eller dele erfaringer med noen som opplever tilsvarende.