Ekspertsvar det er din KONE som snakker.! (å leve med en psyk ektefelle).

[AnonymBruker]

Det er ikke lett for en mann å forstå en kvinne. Enda vanskeligere er det å forstå en "psyk" kvinne. jeg prøver så godt jeg kan å gjøre meg fortjent til å være her i verden på tross av at jeg kommer til kort pga av min psykiske lidelse. Psykdommen har blitt en mur mellom meg og min mann. Han er alltid så travelt opptatt med jobb og fritid mens jeg går hjemme.....I går prøvde jeg å fortelle han hvordan jeg føler det for  tiden.At jeg savner at vi er sammen, at jeg savner å kjenne meg nær, at jeg savner at vi er på lag og gjør noe sammen.... Men han er i forsvar når jeg prøver å ta opp problemer mellom oss. han snakker hele tiden som om han er et offer for min lidelse. så han svarer som vanlig:" er det medisinene eller psykdommen som snakker nå?".Jeg blir taus og skamfull men har lyst til å si.:  "Nei .det er din KONE som snakker nå.". Min "ridder" kjemper ikke for meg lengre. Han traff på en "psykdom" og gav opp. Han bryr seg ikke lengre om å vinne eller beskytte mitt hjerte.Han ser ikke lengre egne feil i forholdet. ALT er min og psykdommen sin skyld!!

Noen som opplever det samme? Noen råd for å rive ned muren?

P:S det er uansett oss to for alltid 

Anonymkode: 16b8c...ae8

[AnonymBruker]

Nei jeg opplever ikke det samme, men helt det motsatte. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg tror jeg var heldig og fant en ekte "ridder". 

Kommunikasjon er viktig. Å signalisere til partner hvor man befinner seg, hva som er vanskelig, hva som gjør vondt, ikke snakke i gåter og forvente å bli "sett. Å ikke forvente at partner alltid forstår eller kan bemøte. Å verdsette at partner holder "fortet" når man selv ikke makter er viktig. Å utrykke det høyt enda viktigere. At man på tross av psykdom ikke gjør hele livet sammen til det. 

Jeg aner ikke hva din psykdom er, om du har noen som helst mulighet til av og til strekke deg litt slik at deres felles hverdag av og til kan føles "friskere". At du evner noe som gir dere lyspunkter. Det må være uendelig hardt å være partner uansett sykdom/psykdom. Akkurat som det er hardt å være den syke/psyke.  Et samliv krever "sammen" og det er klart det bli skadelidende når en i "sammen" ikke lengre er der på samme måte.

 

Håper dere finner deres vei.

Anonymkode: 835f1...b69

[AnonymBruker]

Takk for svar. Tror nok kommunikasjon er en nøkkel.Har vært veldig dårlig noen år pga OCD,GAD,PTSD og depresjon. Vært vekslende mellom angstpreget ,likegyldig og suicidal. Er bedre nå.Samtidig har min mann opplevd utfordringer i sitt liv. Mitt problem er at jeg alltid har vært den "sterke"i forholdet. Den som ordner opp og holder ting sammen i familien ( 4 barn).jeg føler skam over å vise meg liten og sårbar ovenfor min mann. Har vanskelig for å være helt nær og avhengig av han... vet ikke hvorfor (kanskje pgsa incest). Kanskje det er jeg som bygger en mur?. Har ikke vært flink å fortelle hvordan jeg føler meg.,heller vært litt passiv aggressiv. Derfor føler han seg anklaget. Mye såre følelser i gang. Vi må nok jobbe med kommunikasjon og jeg må tørre å la han være mann.

Anonymkode: 16b8c...ae8

[AnonymBruker]

Bare hyggelig det 😀

Kanskje dere begge bygger murer? At dere begge føler på ulik måte at dere trenger "beskyttelse"? Fra det som plager dere individuelt og også en mur for å kunne opprettholde en styrke i en tøff hverdag. 

Jeg har selv lang erfaring med angst og den hjelpesløsheten/panikken man kan føle når man ikke har kontroll. Min mann kan nok av og til være veldig fortvilet i enkelte situasjoner fordi han har lært seg ulike teknikker for å hjelpe på. Men min angst endrer karakter  og det finnes ikke en teknikk som alltid fungerer. Og starter han feil kan alt bli kaos. Vi har derfor gjennom kommunikasjon utviklet vårt "språk" for å unngå dette kaoset i kaoset om du skjønner? Og med det unngår vi aggressivitet rettet mot hverandre. Jeg signaliserer tydelig at du kan ikke bistå meg nå, la meg håndtere og du må tåle å se meg ha det vondt mens jeg håndterer. Min mann er ekstremt opptatt av at jeg skal ha det godt og vil derfor "redde" meg fra. Men det er ikke alltid han kan det. Å ikke få hjelpe har derfor tidligere gjort at han har følt seg både hjelpesløs, avvist og ikke minst har han lidd når han kun må være vitne til at jeg får panikk, er redd og lider. Men språket vi har utviklet gjør at han nå kan bare være rundt meg inaktiv til det er over. Det er vår avtale og han bidrar ved å holde den, 

Du er ikke liten når du lider. Du er en kjempe som utholder, tåler og håndterer. Det viktige er kanskje og på et eller annet vis invitere din mann inn. I hvertfall åpne døren litt på gløtt. Med det vil du unngå at han føler seg avvist. Og kanskje vil du selv føle deg litt lettere når du ikke bærer alt alene eller forventer at du skal være den sterke i dere. Husk at din mann er din beste venn. Å vise sårbarhet, fortvilelse, redsel ovenfor sin beste venn er ikke noe som vil brukes mot deg. Tvert i mot, det styrker vennskapet at man inviterer inn til seg. Det bygger bånd, sterke bånd. 

Du har din styrke. Det er bare andre ting den brukes på akkurat nå. Du er ikke avhengig av din mann. Om han ikke var der ville du     utføre det som krevdes av deg. Men hvor fint er det ikke om du kan se din mann som den, når du trenger det som mest, gir deg mulighet til å bruke din styrke til det du behøver den til akkurat nå? Spill på lag med hverandre. 

Anonymkode: 835f1...b69

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Du har fått gode svar. Jeg tenke å legge til en annen liten sak. Det er noe som heter mentalisering. Forenklet sagt er det evnen til å kunne se seg selv utenfra og en annen innenfra.

Vanligvis betyr "det å gjøre noe sammen med partneren" noe positivt. Sett fra hans ståsted, hvorfor er det ikke attraktivt å gjøre noe sammen med deg? Hvis du finner ut det, kan du kanskje gjøre noe for at det skal bli attraktivt?

[AnonymBruker]

1 time siden, Nils Håvard Dahl, psykiater skrev:

Du har fått gode svar. Jeg tenke å legge til en annen liten sak. Det er noe som heter mentalisering. Forenklet sagt er det evnen til å kunne se seg selv utenfra og en annen innenfra.

Vanligvis betyr "det å gjøre noe sammen med partneren" noe positivt. Sett fra hans ståsted, hvorfor er det ikke attraktivt å gjøre noe sammen med deg? Hvis du finner ut det, kan du kanskje gjøre noe for at det skal bli attraktivt?

Au, det svir litt. men du har helt rett.Må nok tørre å være sårbar og se ting fra hans side. Han trenger litt skryt og at jeg viser interesse for det han ønsker. Han ønsker fysisk kontakt like mye som jeg ønsker følelsesmessig kontakt. Jeg må tørre å snakke om det selv om lysten er fraværende for tiden.At jeg ikke møter han med sinne når han han uttrykker et helt naturlig behov.At jeg ikke gir han skyldfølelse for å ønske sex. jeg kan jo fremdeles si at han er attraktiv, gi han klem og sitte i armkroken. Snakke saklig om grunnen til manglende lyst. jeg synes dette er flaut og vanskelig men jeg har mye å vinne på det. Jeg må slutte å avvise han samtidig som jeg anklager han for ikke å være nær....

Anonymkode: 16b8c...ae8

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

For kjærester er vel kombinasjonen av fysisk og følelsesmessig kontakt ønskelig. Ikke bare det ene eller det andre.

Jeg leser at du skriver "naturlig behov" og lyst på sex. Det er sikkert korrekt, men en kan også velge å si at han har lyst på nærhet og sex med DEG. Er ikke det godt? At han begjærer DEG?

[AnonymBruker]

14 minutter siden, Nils Håvard Dahl, psykiater skrev:

For kjærester er vel kombinasjonen av fysisk og følelsesmessig kontakt ønskelig. Ikke bare det ene eller det andre.

Jeg leser at du skriver "naturlig behov" og lyst på sex. Det er sikkert korrekt, men en kan også velge å si at han har lyst på nærhet og sex med DEG. Er ikke det godt? At han begjærer DEG?

Har ikke tenkt på det på den måten. Trenger visst å snu helt om på måten min å tenke på. At jeg ikke "løsriver" hans behov fra meg; men at det behovet har med meg å gjøre. Takk for rådet. Så håper jeg at overgang til brintellix skal hjelpe meg litt også.

Litt søtt at du kaller oss kjærester. Det er jo det vi burde være selv etter mange års ekteskap.

Anonymkode: 16b8c...ae8

[AnonymBruker]

11 timer siden, Nils Håvard Dahl, psykiater skrev:

For kjærester er vel kombinasjonen av fysisk og følelsesmessig kontakt ønskelig. Ikke bare det ene eller det andre.

Jeg leser at du skriver "naturlig behov" og lyst på sex. Det er sikkert korrekt, men en kan også velge å si at han har lyst på nærhet og sex med DEG. Er ikke det godt? At han begjærer DEG?

Hmm..veldig rart dette .satte i gang noen tanker og følelser jeg ikke visste var der. Hatt mareritt om det i natt. Jeg tror jeg har angst for å bli begjært. Min far begjærte meg...han spurte også om jeg syntes det var godt......kanskje på tide å ta dette opp med behandleren min?. Eller kanskje ikke...... kanskje det er nok for meg å innse at det min mann føler for meg er "reint" og riktig.....

Anonymkode: 16b8c...ae8

[Gjest]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har ikke tenkt på det på den måten. Trenger visst å snu helt om på måten min å tenke på. At jeg ikke "løsriver" hans behov fra meg; men at det behovet har med meg å gjøre. Takk for rådet. Så håper jeg at overgang til brintellix skal hjelpe meg litt også.

Litt søtt at du kaller oss kjærester. Det er jo det vi burde være selv etter mange års ekteskap.

Anonymkode: 16b8c...ae8

Prøv å se på han som kjæresten din, det kan fremme lyst