Ekspertsvar Observasjon om mennesker og sykdom

[Kanonføde]

Jeg har gjort meg noen observasjoner om mennesker de siste åra, relatert til dette med sykdom.

For det første, så er sykdom i all hovedsak noe folk føler sympati med. De mennesker som har empati føler økende grad av sympati mot et menneske som lider, det er helt sikkert. Men alle har sin egen teori om andres sykdom/lidelse; man tar ikke nødvendigvis alt det andre kommuniserer for gitt. En kan oppleve at noen syter, noe som senker graden vi føler vedkommende lider, og dermed graden av sympati (mange har også mislik for syting i seg selv).

Hvordan vi ser på andre og liker andre helt generelt sett påvirker nok i hvilken grad vi opplever at formidlingen av ubehag er overdrevet eller underdrevet.

Noen overkommuniserer lidelse, andre underkommuniserer det.

Graden av sosiale ferdigheter varierer, og det påvirker hvor godt man liker noen. Hvis man har høye sosiale ferdigheter blir man likt bedre, og dermed oppleves formidling av ubehag i mindre grad som overkommunisering (økende grad underkommunisering).

Dette er noe som påvirker relasjonen behandler - pasient, og generelt hvordan ting fungerer i helsevesenet.

Såklart det varierer hva man liker av trekk hos andre mennesker, så det er ikke bare dette som spiller inn, men det er en vesentlig faktor. Oppførsel, utseende og utstråling påvirker hvordan "hjelpere" vurderer lidelsen, dvs. graden av overkommunisering/underkommunisering.

Det er nok en grunn til at personer som er dårlig likt generelt sett ikke får like god behandling i helsevesenet. Personer som er "utstøtt", blir gjerne behandlet i samme retning hos fastlegen, selv om fastlegen såklart har behandlingsretningslinjer og yrkesetikk å forholde seg til. Men det er bare så mye "systemet" kan hjelper på situasjonen; man er fortsatt avhengig av et menneske som tolker pasienten (overkommunisering/underkommunisering). Vi får nå håpe at behandlingsveilederen følges på en god måte, og det gjør den sikkert også, men det er uansett basert på hvordan legen/behandleren opplever og tolker pasienten.

Og når det gjelder mannen i gata, så har denne også sine meninger om også de syke (og ikke bare de friske). Hvis noen mislikes, så blir nok vedkommende vurdert til å være overkommuniserende med tanke på sykdom/lidelse. Hvis personen går på trygd, så er det lettere for folk å tenke at vedkommende er en snylter, enn om man er godt likt. Sånn er det bare. Og det baserer jeg på at det er via empatien at mennesker tolker andre mennesker, og hvis sympatien for et menneske er stor så er empatien mer oppfattende, slik at man i større grad "føler" vedkommendes lidelser eller utrykk for lidelser. Vi oppfatter andres lidelse gjennom empatien, men hvis man i utgangspunktet har mest antipati for en person så "ser" eller "føler" man ikke denne personens lidelse i samme grad. Vi bryr oss såklart mer om de vi liker enn de vi ikke liker - så enkelt er det.

Men det er en vri her. Hvis det er noen vi ikke liker, så kan vi fortsatt mene at vedkommende er syk. En kan se for seg "usympatiske" sykdommer, som antisosial personlighetsforstyrrelse. Noen mener jo også at lidelser som ADHD og bipolar handler om at vedkommende er "ond", men hva slags syn man har på de ulike diagnosene varierer såklart og er egentlig ikke helt relevante til denne tråden.

Det er jammen "mye til" dette med sosialt samspill mellom mennesker, og det har store innvirkninger på hvordan "systemer" fungerer i de ulike tilfellene. Med "systemer" mener jeg noe helt generelt, og ikke bare behandlingsveilederen etc, men f.eks. rettsvesen, barnevern, hvem som får tilbud om jobb (de som ansetter har såklart visse prinsipper de arbeider etter, men dette påvirkes av hvordan vi tolker andre).

Så dette er kanskje noe å tenke på, når man snakker om hvor rettferdig vårt samfunn skal være, når vi hele tiden forholder oss etter systemer og prinsipper. Det er en stor bommert å se bort i fra "menneskelig faktor" her, dvs. hvordan et menneske A oppfattes av menneske B.

For helsevesenet har dette innvirkning på hva slags behandling man får. For mannen i gata har det en innvirkning på hvordan vi vurderer andres legitimitet for "spesialbehandling" (f.eks. ha krav på trygd).

Bare noe jeg tenkte på.

[slabbedask]

Det høres fornuftig ut.

Sånn er det nok.

Endret 30. januar 2017 av slabbedask

[AnonymBruker]

Dette var svært teoretisk. I min hverdag, så avhenger om jeg liker noen mer av dagsform første gangene jeg møter de og slike ting. Jeg har 1 venn, som jeg ser en gang i blant. Hun overkommuniserer sin lidelse, er svært sytete, og ganske manipulerende noen ganger. Noen ganger er jeg glad i henne, andre ganger har jeg fått nok av henne, og skygger banen.

Anonymkode: e570a...de1

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Du har flere gode poenger i ditt innlegg. Men forklaringen blir litt snever. Det er langt mer enn hvordan en presenterer sin sykdom (over/underkommuniserer) som er av betydning. Alle de generell faktorer som avgjør om personer blir likt eller ikke uavhengig av sykdom, spiller nok en enda større rolle enn hvordan en kommuniserer sykdom.

Det er forøvrig en interessant og nyttig øvelse for en selv å prøve å bli klar over hva det er med andre som gjør at jeg liker dem eller ikke liker dem. Som kommende leger burde vi lært noe om dette på studiet. Det gjorde vi ikke. Jeg husker at jeg stilte meg selv dette spørsmålet første gang mens jeg var i turnus i distrikt. Svaret var interessant og nyttig.

[AnonymBruker]

Selv er jeg sånn at jeg kommuniserer sykdom kun der det er nødvendig å kommunisere dette. Jeg har vært åpen overfor behandler/lege, sjefen, NAV, kjernefamilien og min aller beste venninne. Dette for å informere. Jeg belaster ingen med min sykdom fordi det ikke faller meg naturlig å gjøre det. Det er mitt valg. 

Jeg har et søsken som kommuniserer sin sykdom på Facebook hver dag. De fleste synes å være lei av det. Hen fikk masse sympati da hen informerte om sin sykdom, hvorfor hen var sykmeldt osv. Det synes jeg var helt ok, fordi dette var nyttig info for oss rundt (jeg ville dog ikke informert om det på fb, men jeg respekterer vedkommendes valg). 

Dessverre gikk dette etter hvert over til å oppfattes som sytete for min og flere's del, fordi hen gjentok og gjentok det samme som hen hadde sagt før, og nå er det nesten ingen som gidder å kommentere lenger heller. Folk snakker om det også, noe jeg synes er trist, for hen er jo syk, og hen takler det tydeligvis ikke. 

Hvis man vil bli likt, er det viktig å være positiv. Tror jeg. Jeg tror folk har nok med seg selv idag, og det å hele tiden forholde seg til andres tror jeg blir for slitsomt. 

Anonymkode: 0ef16...ee8

[Kanonføde]

Ja, det er jo flere ting som spiller inn enn hvor gode sosiale ferdigheter man har. Men de som har gode sosiale ferdigheter er i større grad egnet til å kommunisere ting "hensiktsmessig" i forhold til den gitte behandler/lege/kontaktperson. Det er jo ikke sånn at man bare "er seg selv" hele tiden, hvordan man er avhenger av hvem man prater med og hva som er formålet med samtalen. Det er ikke noe manipulerende med dette i den moderate graden. Det er ikke noe sterkt skille mellom løgn og sannhet, som oftest har det mye å si hvordan noe fremstilles, og dette gjelder i vesentlig grad når det kommer til subjektive forhold som "lidelse" (f.eks. sykdom).

De som har jobbet i psykiatrien bør vel som hovedregel være i bedre stand til å se lenger enn hva en person utstråler og hva man føler i forbindelse med det, enn "mannen i gata". Men jeg tror det er vanskelig uansett, og det kan en jo observere når ekspertene er uenige i diagnose.

[AnonymBruker]

5 timer siden, Nils Håvard Dahl, psykiater skrev:

Du har flere gode poenger i ditt innlegg. Men forklaringen blir litt snever. Det er langt mer enn hvordan en presenterer sin sykdom (over/underkommuniserer) som er av betydning. Alle de generell faktorer som avgjør om personer blir likt eller ikke uavhengig av sykdom, spiller nok en enda større rolle enn hvordan en kommuniserer sykdom.

Det er forøvrig en interessant og nyttig øvelse for en selv å prøve å bli klar over hva det er med andre som gjør at jeg liker dem eller ikke liker dem. Som kommende leger burde vi lært noe om dette på studiet. Det gjorde vi ikke. Jeg husker at jeg stilte meg selv dette spørsmålet første gang mens jeg var i turnus i distrikt. Svaret var interessant og nyttig.

Kan du utdype litt rundt hvilke faktorer uavhengig av sykdom som er av betydning, og hvilke av disse som i så fall gir positive eller negative utslag for hvordan du oppfatter personen (liker/ikke liker). Hvis du har noen eksempler i ermet.

Anonymkode: bf8cf...dd8

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Første eksempel: Ta tre "settinger". En ekspedisjon/resepsjon, en butikk med en butikkmedarbeider, en restaurant/kafe. Legg merke til hvordan ulike personer henvender seg til dem som jobber der. Hør på ordene, toneleiet, hvordan det blir sagt og kroppsspråket.

Er det vennlig, høflig, bydende, anklagende, truende, fiendtlig, spydig, oppmuntrende, likeverdig eller ovenfra og ned? Brukes ord som takk, vær så snill?

Tror du at ulike måter å henvende seg på fører til ulike reaksjoner hos den en henvender seg til? Tror du at det igjen fører til ulik serviceinnstilling?

[AnonymBruker]

11 minutter siden, Nils Håvard Dahl, psykiater skrev:

Første eksempel: Ta tre "settinger". En ekspedisjon/resepsjon, en butikk med en butikkmedarbeider, en restaurant/kafe. Legg merke til hvordan ulike personer henvender seg til dem som jobber der. Hør på ordene, toneleiet, hvordan det blir sagt og kroppsspråket.

Er det vennlig, høflig, bydende, anklagende, truende, fiendtlig, spydig, oppmuntrende, likeverdig eller ovenfra og ned? Brukes ord som takk, vær så snill?

Tror du at ulike måter å henvende seg på fører til ulike reaksjoner hos den en henvender seg til? Tror du at det igjen fører til ulik serviceinnstilling?

Godt eksempel for tanken. Men hvis man beveger seg over i en lege-pasient-relasjon, vil det typisk gi negativt utslag om en pasient f.eks. er tydelig nervøs (svetter, fomler, stammer, unngår øyekontakt etc.), ved at behandleren da opplever å bli oppfattet som en trussel (det kan jo ikke være noe kjekt, tenker jeg). Eller er dette noe som preller av, fordi legen vet at det ikke nødvendigvis handler om person (men rollen som behandler/situasjon). Finnes vel ingen fasit, men om man tenker typisk reaksjonsmønster. Det er jo i så fall snakk om en type opptreden som neppe er ønsket fra pasienten sin side, men at det bare blir sånn. Egentlig tenker jeg at også spydig, truende, anklagende eller ovenfra og ned-holdninger kan trigges frem av selve behandlingssituasjonen, og at det dreier seg om ulike måter folk takler (evt. ikke takler) den situasjonen på. Men om legen likevel responderer følelsesmessig (negativt) på adferden, så kan jo hele behandlingen bli preget av det. Som du skriver, ulik serviceinnstilling...

Anonymkode: bf8cf...dd8

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

svetter, fomler, stammer, unngår øyekontakt . Dette har helt sikkert ingen negativ effekt.

spydig, truende, anklagende eller ovenfra og ned-holdninger. Hvis dette vedvarer over tid, vil det kunne påvirke serviceinnstillingen/ønsket om å yte det lille ekstra på en negativ måte.