Ekspertsvar Det går ikke så bra om dagen. Jeg trenger gode råd.

[Moonloop]

Denne teksten ble originalt postet på et annet forum. 

Jeg vet ikke hvem andre jeg skal henvende meg til. Det er vanskelig å innrømme at man har et problem, og jeg er alt for flau til å snakke med famillie eller venner. Det er ingen ting som er mer slitsomt enn folk som sutrer om "problemene" sine. 

Jeg har slitt med depresjoner, selvskading, spiseforstyrrelser og selvmordstanker helt siden jeg var 8 år gammel, men svært få vet det. Foreldre og lærere har hele tiden fornektet det fordi jeg har det så bra ellers. Men hele livet mitt har vært en kamp for å finne motivasjon til å leve videre. Det som har holdt meg gående er et håp om at ting kom til å bli bedre når jeg kom til et nytt miljø, ble eldre, fikk bedre råd, fikk utdanning osv. Dette er grunnen til at jeg har klart å overleve til en alder av 24 år. 

Men nå i det siste har det virkelig gått nedover og jeg har begynt å innse at jeg er i ferd med å miste kontrollen. 

Jeg er snart ferdig med en master i rettsvitenskap og har godt over gjennomsnittlige karakterer. Jeg har mange venner, familie, jobb, god helse. Det er ingen ting som tilsier at jeg ikke skal lykkes her i livet. Likevel følger jeg at alt er meningsløst, og jeg finner ingen motivasjon til noen ting. Jeg sover mellom 12-18 timer i døgnet, og jeg spiser nesten ingen ting. Kun ett lite måltid om dagen. Jeg har sluttet å gå på lesesalen og jeg har begynt å unngå vennene mine. Jeg har veldig dårlig samvittighet fordi de sender meg meldinger nesten hver dag og spør hvor jeg blir av og invitetrer meg på ting. Jeg finner på unnskyldninger for å avslå invitasjoner, og jeg regner med at de snart kommer til å gi opp og glemme alt om meg. Jeg har også veldig dårlig samvittighet ovenfor foreldrene mine, for de prøver så godt de kan. 

Jeg har, som sagt, hatt perioder med depresjoner tidligere, med påfølgende selvmordstanker, selvskading, isolasjon og spiseforstyrrelser helt siden jeg var veldig liten. Grunnen til at familie, lærere og andre alltid har "oversett" det, er fordi jeg klarer meg så bra "i det store bildet". Jeg har også pleid å bli bedre igjen i perioder, og jeg har alltid klart å hente meg inn igjen i perioder uten at venner og familie har fattet for stor mistanke. Gode karakterer og et vellykket ytre har alltid reddet meg fra å vekke mistanke hos andre. Jeg har også levd på en løgn og trodd at "alle" har det sånn som meg og helst vil dø, eller at livet kom til å bli bedre bare jeg klarte å nå neste mål. Jeg har hatt en sterk visjon om at hvis jeg klarte å få A-snitt, bare jeg klarte å bli tynn som en victorias secret modell, bare jeg fikk de perfekte vennene og den perfekte kjæresten, så skulle alt ordne seg. 

Nå ser jeg at jeg ikke blir noe gladere selv om jeg oppnår disse tingene, og jeg har ikke noen motivasjon for noen ting lenger. Jeg er ikke motivert nok til å prøve å skade meg selv en gang. Alt jeg gjør er å sove og å ikke gidde å spise. 

De siste 3 ukene har jeg begynt å isolere meg helt og jeg tror jeg er i ferd med å utvikle et alkoholproblem. Jeg har drukket alkohol hver kveld de siste 3 ukene. Unnsyldningen min er at jeg ikke klarer å komme meg opp av senga med mindre jeg har noe å se fram til, og at jeg må få i meg noen kalorier på en eller annen måte. Jeg drikker ikke mye hver kveld, men siden jeg har sluttet å spise så blir jeg ganske ruset på 1-3 glass. 

Grunnen til at jeg aldri har fått hjelp, selv om jeg har slitt siden 8-års alderen er fordi jeg fungerer veldig godt. På skolen har jeg alltid vært det lærere vil kalle et "naturtalent" og utmerket meg positivt. Alle renger med at jeg er for intelligent til å miste grepet og skeie ut. Andre spør ofte meg om råd og hjelp, så de tenker vel at jeg klarer å finne ut av ting selv. De forventer liksom mer av meg. På jusstudiet klarer jeg å få gode karakterer med minimal innsats. Jeg er ingen idiot, og jeg er veldig flink til å lyve for å overbevise andre om at alt går helt fint. Faktisk så tror jeg ikke at de jeg kjenner ville ha trodd på meg om jeg hadde prøvd å snakke med dem om problemene mine. De ville nok bare ha trodd at jeg plutselig har fått noen små filleproblemer og at jeg tror verden raser sammen for ingenting. Dessuten er det vanskelig å innrømme nederlag og å be om hjelp. Jeg ser ikke på meg selv som en hjelpeløs person.

Folk har prøvd å få meg utredet hos leger og psykologer helt fra ung alder, men jeg klarer ikke å være ærlig mot dem om hvordan jeg har det, og de avskriver meg som uviktig. De ender alltid opp med å nedprioritere meg, og så havner jeg i beste fall på 6 mnd venteliste for å få snakke med sykepleiere uten kompetanse på feltet. Det gidder jeg ikke. 

For noen år siden ble jeg henvist til noen sykepleiere som skulle utrede meg fordi jeg hadde selvmordstanker. De konkluderte med at jeg skulle sendes på voksenopplæring for aspergersyndrom langt fram i tid, noe som helt klart er et blindspor. Jeg har ikke apergersyndrom, og om jeg virker avflatet, "begavet" og likegyldig til andre så er det helt andre grunner til det. Disse sykepleierne er heller ikke kompetente til å stille diagnoser, så jeg fikk avsmak fra det å søke hjelp hos helsevesnet. Jeg orker ikke å bruke masse energi og å bli ydmyket og undervurdert på den måten en gang til. Det er ikke aktuelt å be legen eller noen andre om hjelp. 

Jeg synes at livet er uutholdelig og jeg finner ingen glede eller mening i noe eller noen. Jeg klarer ikke å komme meg opp om morgenen for å spise en gang. Jeg har levd på alkohol og flatbrød de siste dagene fordi jeg ikke orker å gå på butikken. Jeg føler meg utslitt og trøtt. For noen dager siden hadde jeg noen akutte anfall av sterk hodepine, kvalme og hukommelsestap som var ganske voldsomme. Jeg gidder ikke å kontakte legen om det skjer igjen, men jeg håper litt at det er noe alvorlig slik at jeg kan dø på en naturlig måte. 

Snart kommer eksamen opp, og siden jeg ikke har jobbet i det siste så kommer jeg ikke til å ta den. Jeg tviler på om jeg kommer til å fullføre studiet uansett, og jeg tror ikke at jeg kommer til å orke å jobbe med det om jeg skulle fullføre. Hva er neste steg videre nå?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Neste steg videre er å komme til en skikkelig spesialist/psykiater for diagnostisering. Om du bor på Østlandet, anbefaler jeg Psykia. (Psykiater Thor Kvakkestad). Skriv ut denne tråden og ta med til psykiateren.

Jeg skal ikke fjerndiagnostisere deg, men tidlig debut av depresjon og deretter et liv med mye depresjon skal alltid føre til utredning med tanke på bipolar lidelse.

[cilie]

Hva med å gi innlegget ditt til fastlegen? Du vil ha hjelp, men da må du være helt åpen om hvordan du har det. Hvis du ikke er det, så blir du misforstått og får ikke riktig hjelp. Jeg synes du skal ringe og bestille time nå, slik at du kan bli henvist videre, eventuelt ta kontakt med privat lege/psykiater.  Det høres ut som du er inne i en veldig dårlig periode med drikking, ikke mat, fullfører ikke studiet og isolasjon. Jo lenger du venter, desto vanskeligere vil det bli å få det bedre. Livet blir kanskje ikke helt bra, men jeg er sikker på at noe kan bli bedre. Lykke til  

[Gjest franklyscarlet]

Jeg ble litt rørt av å lese det du har skrevet. Det er som å lese om mitt eget liv fra barneårene og frem til midten av 20-årene. Tilsynelatende godt liv; fin familie, mange venner, god utdannelse, fantastisk kjæreste, osv. - Men bak fasaden slet jeg med spiseforstyrrelser, angst og dype depresjoner. Det var ingen behandling som hjalp meg fordi ingen forstod meg eller så meg. Etter å ha slitt psykisk i 14 år fikk jeg en mani, og ble diagnostisert med bipolar 1. Kanskje det kan vært verdt å utredes for bipolare lidelser. Det trenger jo ikke være at det gjelder deg, men det kan være verdt å undersøke...