Ekspertsvar konstant bekymret for sykdommer

[AnonymBruker]

Jeg har et problem, et stort et for meg. Jeg sliter med og alltid bekymre meg for sykdommer spesielt kreft. Har jeg vondt i hodet søker jeg på google og blir utrolig stresset. Har veldig ofte vondt i bryste, og puster veldig tungt. Frykter alltid det er noe galt. Vet at man kan føle ting fordi man stresser over det og man innbiler seg det.

Men dette er blitt noe som påvirker hverdagen min veldig masse, og tenker nesten bare på om jeg er syk. Er så redd for det. For mange er dette noe simpelt og noen av dere tenker sikkert å skrive "slutt å bekymer deg." Men gud så vanskelig det er, skal jeg si dere.

Men jeg vet jeg ikke er den eneste som har det slik, for jeg har lest på ung.no om personer som har følt det samme. Hadde satt enormt stor pris på råd fra noen som har det på denne måten, er bare 16 år gammel og dette er ikke det jeg helst vil tenke på. Ødelegger humøret veldig. Har ikke penger til lege derfor trengs det ikke skrives.

Er veldig slitsomt bekymre seg hele døgnet om man har en sykdom eller blir å få en. Er redd for å legge meg om natten, for jeg er redd jeg aldri skal våkne igjen. Foreldrene mine og dem rundt meg sier jeg må slappe av og ikke søke på nett etter symptomer. Dem har så klart rett i det siste men selv om jeg ikke søker på internett strømmer det en million ideer og tanker om hva det og det kan være.

er livredd for noen som helst form for sykdom, plager meg så masse.

 

Anonymkode: 88553...382

[AnonymBruker]

Jeg har lang erfaring med helseangst/hypokondri uten at jeg med det sier at du har det. Er det noe som har utløst dette hos deg? Alvorlig sykdom i nær familie e.l? Hvor lenge har dette opptatt deg?

Anonymkode: f4f7a...a6a

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

I den tredje øverste tråden på dette forum "Verdt å lese", finner du et foredrag av Ingvar Wilhelmsen om helseangst. Det vil du ha nytte av å høre på.

[AnonymBruker]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har et problem, et stort et for meg. Jeg sliter med og alltid bekymre meg for sykdommer spesielt kreft. Har jeg vondt i hodet søker jeg på google og blir utrolig stresset. Har veldig ofte vondt i bryste, og puster veldig tungt. Frykter alltid det er noe galt. Vet at man kan føle ting fordi man stresser over det og man innbiler seg det.

Men dette er blitt noe som påvirker hverdagen min veldig masse, og tenker nesten bare på om jeg er syk. Er så redd for det. For mange er dette noe simpelt og noen av dere tenker sikkert å skrive "slutt å bekymer deg." Men gud så vanskelig det er, skal jeg si dere.

Men jeg vet jeg ikke er den eneste som har det slik, for jeg har lest på ung.no om personer som har følt det samme. Hadde satt enormt stor pris på råd fra noen som har det på denne måten, er bare 16 år gammel og dette er ikke det jeg helst vil tenke på. Ødelegger humøret veldig. Har ikke penger til lege derfor trengs det ikke skrives.

Er veldig slitsomt bekymre seg hele døgnet om man har en sykdom eller blir å få en. Er redd for å legge meg om natten, for jeg er redd jeg aldri skal våkne igjen. Foreldrene mine og dem rundt meg sier jeg må slappe av og ikke søke på nett etter symptomer. Dem har så klart rett i det siste men selv om jeg ikke søker på internett strømmer det en million ideer og tanker om hva det og det kan være.

er livredd for noen som helst form for sykdom, plager meg så masse.

 

Anonymkode: 88553...382

Jeg syns du skal vise dette du har skrevet her til en av dine foreldre eller en annen voksen du stoler på. Kanskje de egentlig ikke forstår hvor vanskelig dette er for deg? . Har du feks en helsesøster å skolen? . Kanskje hun kan formidle kontakt videre til noen som kan hjelpe deg. En helsesøster har hørt det meste og hun har taushetsplikt .Jeg forstår at dette er veldig vanskelig for deg. Jeg har også opplevd helseangst og angst generelt. Kanskje du sammen med noen kan finne ut hva som ligger bak denne angsten? Jeg vet at det å google ting var det værste jeg kunne gjøre. Bare å se en overskrift i avisen eller se om sykdom på TV satte tankene i gang. Så alle mine forsøk på å finne forsikringer  på at jeg  var frisk gav meg bare nye ting å grubble på.

veldig unødvendig å gå å plages med dette alene i lengden når det finne hjelp å få. Jeg er helt fri disse tankene men måtte ha profesjonell hjelp. Lykke til !

Anonymkode: 555c7...1ef

[AnonymBruker]

18 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har lang erfaring med helseangst/hypokondri uten at jeg med det sier at du har det. Er det noe som har utløst dette hos deg? Alvorlig sykdom i nær familie e.l? Hvor lenge har dette opptatt deg?

Anonymkode: f4f7a...a6a

Farmoren min som står meg nær fikk kreft når jeg var yngre, også kom kreften tilbake for en stund siden. Nå er hun kreftfri. Jeg ble nesten påkjørt for en del år tilbake, bilen holdt på å rygge men stoppet før den kjørte over meg. Det er vell det eneste jeg kan komme på som har vært tungt. Jeg har alltid tenkt sånn her, vært redd for å være syk og vært bekymret. Så lenge jeg egentlig kan huske. Husker en gang startet jeg gråte mens jeg spiste middag fordi jeg startet å tenke på døden. Husker det veldig godt. Syns det er utrolig tungt og slitsomt tenke på sånn her store perioder av dagen, spesielt med mennesker rundt meg som ikke skjønner.

Anonymkode: 88553...382

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Farmoren min som står meg nær fikk kreft når jeg var yngre, også kom kreften tilbake for en stund siden. Nå er hun kreftfri. Jeg ble nesten påkjørt for en del år tilbake, bilen holdt på å rygge men stoppet før den kjørte over meg. Det er vell det eneste jeg kan komme på som har vært tungt. Jeg har alltid tenkt sånn her, vært redd for å være syk og vært bekymret. Så lenge jeg egentlig kan huske. Husker en gang startet jeg gråte mens jeg spiste middag fordi jeg startet å tenke på døden. Husker det veldig godt. Syns det er utrolig tungt og slitsomt tenke på sånn her store perioder av dagen, spesielt med mennesker rundt meg som ikke skjønner.

Anonymkode: 88553...382

Okei jeg skjønn og kjenner meg igjen i deg. Det startet tidlig hos meg også dette å være redd for døden. Husker jeg kunne ligge i sengen om kvelden og være livredd for ikke å våkne. Livredd for ikke å få oppleve min første kjærlighet osvosv. Så forsvant det ei tid før det igjen dukket opp igjen i 18-års alderen. Da utløst av et panikkanfall som gjorde at jeg trodde st jeg skulle dø. Da ble jeg veldig opptatt av puls. Som deg ønsket jeg meg noen å prate med om dette og noen som forstod. Min mor var bare oppgitt av at jeg hele tiden sjekket pulsen og at hun ble stresset av det. Ikke mye hjelp å få der for å si det sånn. Mer at det jeg holdt på med ble ristet på hodet av. Venner turte jeg ikke lufte slikt for.

i dag er jo dette en tilstand det finnes mer kunnskap om, men allikevel relativt få som forstår er min erfaring. Og tilstanden er alvorlig for den ødelegger hele livskvaliteten og gleden over ting, så jeg forstår godt din fortvilelse. I og med at dette er så hemmende og slitsomt for deg vil jeg selvfølgelig foreslå at du får dine foreldre til å forstå at du trenger hjelp med dette. Altså at de hjelper deg med det det koster å oppsøke en lege. Eller om det er noen i skolesammenheng du kan kontakte.

Det finnes en spesialist i dette som jeg kjenner til og det er Ingvard Wilhelsem. Jeg har selv vært i konsultasjon med ham men det hjalp meg vel ikke nevneverdig der og da.

Det som har hjulpet er at jeg har funnet en fantastisk lege som stiller opp være seg om det er natt eller dag. Fungerer som en samtalepartner som tar meg på alvor. Undersøker om det er nødvendig  Og om han ikke alltid forstår så har ha  alltid et øre å låne bort. Han har også blitt svært god på å skjønne hvordan svar må formuleres for at jeg skal "kjøpe" dem.

Å slutte å Google har vært veldig riktig for meg. Det er ekstremt skremmende å begi seg inn i det når man er på symptomleting da du nesten for bekreftet gang på gang at det må jo være noe alvorlig, Jeg har derfor sluttet med akkurat det og selv om jeg kan være redd og urolig til tider uten å Google blir jeg langt mer redd og urolig ved å gjøre det. Google kan av og til føles som en "venn" i det at man en sjelden ganger finner ufarlige greier som svar, men som regel er det helt motsatt og angsten forsterkes unødvendig.

Vondt i brystet og tungt å puste er helt typisk for angst og anspenthet. Hodepine feks er jo noe alle til tider har. Googler man det kommer gjerne hjernesvulst o.l opp. Da glemmer man migrene, stresshodepine, hodepine relatert til stiv nakke, forkjøleseshodepine osv når msn har helseangst. Vi frykter nemlig det alvorligste. Det som kan føre til død.

Man kan ikke kontrollere livet, unngå sykdom og død og det er faktum vi som ønsker kontroll, vi som frykter alvorlig sykdom og død blir psyke av. 

Jeg håper virkelig du finner noen du kan lufte tankene dine med slik at din hverdag kan bli noe enklere.

Anonymkode: f4f7a...a6a

[AnonymBruker]

48 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Okei jeg skjønn og kjenner meg igjen i deg. Det startet tidlig hos meg også dette å være redd for døden. Husker jeg kunne ligge i sengen om kvelden og være livredd for ikke å våkne. Livredd for ikke å få oppleve min første kjærlighet osvosv. Så forsvant det ei tid før det igjen dukket opp igjen i 18-års alderen. Da utløst av et panikkanfall som gjorde at jeg trodde st jeg skulle dø. Da ble jeg veldig opptatt av puls. Som deg ønsket jeg meg noen å prate med om dette og noen som forstod. Min mor var bare oppgitt av at jeg hele tiden sjekket pulsen og at hun ble stresset av det. Ikke mye hjelp å få der for å si det sånn. Mer at det jeg holdt på med ble ristet på hodet av. Venner turte jeg ikke lufte slikt for.

i dag er jo dette en tilstand det finnes mer kunnskap om, men allikevel relativt få som forstår er min erfaring. Og tilstanden er alvorlig for den ødelegger hele livskvaliteten og gleden over ting, så jeg forstår godt din fortvilelse. I og med at dette er så hemmende og slitsomt for deg vil jeg selvfølgelig foreslå at du får dine foreldre til å forstå at du trenger hjelp med dette. Altså at de hjelper deg med det det koster å oppsøke en lege. Eller om det er noen i skolesammenheng du kan kontakte.

Det finnes en spesialist i dette som jeg kjenner til og det er Ingvard Wilhelsem. Jeg har selv vært i konsultasjon med ham men det hjalp meg vel ikke nevneverdig der og da.

Det som har hjulpet er at jeg har funnet en fantastisk lege som stiller opp være seg om det er natt eller dag. Fungerer som en samtalepartner som tar meg på alvor. Undersøker om det er nødvendig  Og om han ikke alltid forstår så har ha  alltid et øre å låne bort. Han har også blitt svært god på å skjønne hvordan svar må formuleres for at jeg skal "kjøpe" dem.

Å slutte å Google har vært veldig riktig for meg. Det er ekstremt skremmende å begi seg inn i det når man er på symptomleting da du nesten for bekreftet gang på gang at det må jo være noe alvorlig, Jeg har derfor sluttet med akkurat det og selv om jeg kan være redd og urolig til tider uten å Google blir jeg langt mer redd og urolig ved å gjøre det. Google kan av og til føles som en "venn" i det at man en sjelden ganger finner ufarlige greier som svar, men som regel er det helt motsatt og angsten forsterkes unødvendig.

Vondt i brystet og tungt å puste er helt typisk for angst og anspenthet. Hodepine feks er jo noe alle til tider har. Googler man det kommer gjerne hjernesvulst o.l opp. Da glemmer man migrene, stresshodepine, hodepine relatert til stiv nakke, forkjøleseshodepine osv når msn har helseangst. Vi frykter nemlig det alvorligste. Det som kan føre til død.

Man kan ikke kontrollere livet, unngå sykdom og død og det er faktum vi som ønsker kontroll, vi som frykter alvorlig sykdom og død blir psyke av. 

Jeg håper virkelig du finner noen du kan lufte tankene dine med slik at din hverdag kan bli noe enklere.

Anonymkode: f4f7a...a6a

så fint å les at du fant en samtalepartner som hører på deg og lytter. Det håper jeg at jeg også får. Har en kjæreste, kjempe herlig. Har fortalt han om dette og nevner ofte til han at jeg tror jeg har den og den sykdommen og det og det feiler meg. Han lytter men jeg merker at han ikke vet helt hva han skal svare. Klandrer han ikke, men han sier han er her for meg og det er kjempe fint. Skulle bare ønske han forsto litt mer hvor tungt dette kan være i lengden. Foreldrene mine sier bare jeg må slutte å søke på google, og tenker dette er en fillesak. Jeg vet ikke riktig hvordan jeg skal fortelle at jeg trenger hjelp slik at dem vil forstå det og ta det seriøst. Jeg tror ingen av dem har vært borti dette før, for det er ikke noe som plager de fleste. Som jeg har lest hvertfall. Jeg går ikke skole dette året så helsesøster blir vell ikke helt å funke for meg, tenker at jeg kan vell ikke dra til en skole og snakke med en helsesøster på en skole jeg ikke går på. Jeg vet ikke helt hva det er jeg skal gjøre eller hvem jeg tenker kan hjelpe meg bli kvitt dette.. Vet helt ærlig ikke

Anonymkode: 88553...382

[AnonymBruker]

Så godt at du har en kjæreste som er der med deg 😀 ingen rundt oss kan forstå hvordan dette er å leve med da de ikke har det slik selv. Det er jo helt forståelig. Jeg har en mann i livet mitt jeg også og selv om jeg kan snakke med han når jeg engster meg for noe så er det jo lite han kan gjøre bortsett fra å være der og låne meg ørene sine. Han forstår jo at dette er vanskelig, men han kan ikke fjerne eller reparere, om du skjønner? Derfor er det viktig med noen utenfor, også for ikke å slite ut kjæresten, som kan bistå/hjelpe. Hva med fastlege? Kan det være et sted å starte?

Anonymkode: f4f7a...a6a

[AnonymBruker]

Kjære deg. Jeg blir litt frustrert over at de voksne rundt deg ikke forstår hvor vanskelig plagene dine er. Du er så ung og samtidig så flink til å utrykke hva du føler. Jeg er en voksen kvinne og sykepleier og likevel opplevde jeg plutselig denne angsten. Det er veldig vanskelig for noen som ikke har kunnskap om dette å forstå hvorfor man har denne angsten

Det finnes helsestasjon for ungdom de fleste plasser i landet. Det er gratis og mange plasse er det også en psykolog der. Kanskje din kjæreste kan følge deg dit. Min tenåringsdatter gikk dit. Både helsesøster og psykologen der kan hjelpe deg i forhold til fastlegen. Hvis du trenger å søkes videre til BUP eller en psykologspesialist må du  gå gjennom fastlegen. Kanskje det er andre psykiske plager du må utredes for?. Er du feks deprimert kan angsten forsterkes. Eller kanskje du ha angst generelt.

jeg anbefaler deg på det  sterkeste å søke hjelp..Jeg fikk hjelp for mine plager og er mye bedre. Må jo innrømme at jeg gikk noen runder meg lege og tok noen helsesjekker. Det hjalp å få bekreftet at alt var i orden men samtidig trengte jeg hjelp av psykolog til å slå meg til ro med dette. Jeg måtte lære å forstå hvordan angsten virker liksom... 

Anonymkode: 555c7...1ef