Tid sammen med venninne

[AnonymBruker]

Jeg er 41 år, jobber 90 % (dvs at jeg har fri en dag gjennomsnittlig annenhver uke), gift og har to barn. Jeg har en god venninne som ikke er i jobb pga sykdom. Jeg synes det er vanskelig å treffe henne så ofte som jeg gjerne vil, fordi hverdagen er hektisk med jobb og familie, og jeg har jo også andre venner og aktiviteter som jeg bruker tid på. Jeg foreslår av og til å møte henne på en fridag, gjerne kombinert med en tur, sånn at vi får rørt på oss og får frisk luft mens vi prater. Noen ganger kommer jeg på besøk til henne, og en sjelden gang kommer hun på besøk til meg (vi får ikke pratet så mye privat hos meg, siden jeg har mann og barn).

Siden det er jeg som har den mest travle hverdagen, er det som regel jeg som oftest tar initiativ til å treffes, enten på en fridag eller på en kveld. Det hender jo hun også spør, men ofte passer det ikke. Hvis hun ikke kan når jeg har tid, kan det gå flere uker før vi får det til igjen, og jeg merker da at jeg savner samtalene våre. Men slik er det jo, jeg tenker at en må benytte seg av de mulighetene en har når rammene er lagt - og for meg så er rammene først og fremst jobb, deretter det jeg må følge opp ungene på (mindre nå enn for noen år siden), faste aktiviteter, og familietid (den er jo litt fleksibel - men her inngår jo samtaler og tid med barna og mannen og aktiviteter med dem). Hun føler nok at hun blir nedprioritert, at hun må danse etter min timeplan, og jeg sjelden kan danse etter hennes. Jeg synes jo dette er leit, fordi jeg er veldig glad i henne og vil gjerne bruke tid med henne, men jeg synes det er vanskelig å dra på besøk etter en lang dag på jobb, middag, kjøring av ungene - eller droppe søndagstur med familien og heller besøke henne.

Jeg synes det er leit at hun føler jeg nedprioriterer henne. Men hva skal jeg gjøre da? Kom gjerne med konkrete tips.

Anonymkode: 24642...764

[Trine]

Har hun sagt at hun føler seg nedprioritert, eller er det bare noe du tror? Du skriver jo "hun føler seg nok nedprioritert".

[AnonymBruker]

37 minutter siden, Trine skrev:

Har hun sagt at hun føler seg nedprioritert, eller er det bare noe du tror? Du skriver jo "hun føler seg nok nedprioritert".

Hun har ikke brukt det ordet. Men på den måten vi har snakket om dette, så vet jeg at hun synes det.

Anonymkode: 24642...764

[Trine]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Hun har ikke brukt det ordet. Men på den måten vi har snakket om dette, så vet jeg at hun synes det.

Anonymkode: 24642...764

Jeg syns ikke du skal gjøre annet enn å forklare henne hvorfor hun ikke er øverst på prioriteringslista di, mer enn det får du ikke gjort. Det er vel logisk at jobb og familie kommer før venner?

[Gjest Xtra]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er 41 år, jobber 90 % (dvs at jeg har fri en dag gjennomsnittlig annenhver uke), gift og har to barn. Jeg har en god venninne som ikke er i jobb pga sykdom. Jeg synes det er vanskelig å treffe henne så ofte som jeg gjerne vil, fordi hverdagen er hektisk med jobb og familie, og jeg har jo også andre venner og aktiviteter som jeg bruker tid på. Jeg foreslår av og til å møte henne på en fridag, gjerne kombinert med en tur, sånn at vi får rørt på oss og får frisk luft mens vi prater. Noen ganger kommer jeg på besøk til henne, og en sjelden gang kommer hun på besøk til meg (vi får ikke pratet så mye privat hos meg, siden jeg har mann og barn).

Siden det er jeg som har den mest travle hverdagen, er det som regel jeg som oftest tar initiativ til å treffes, enten på en fridag eller på en kveld. Det hender jo hun også spør, men ofte passer det ikke. Hvis hun ikke kan når jeg har tid, kan det gå flere uker før vi får det til igjen, og jeg merker da at jeg savner samtalene våre. Men slik er det jo, jeg tenker at en må benytte seg av de mulighetene en har når rammene er lagt - og for meg så er rammene først og fremst jobb, deretter det jeg må følge opp ungene på (mindre nå enn for noen år siden), faste aktiviteter, og familietid (den er jo litt fleksibel - men her inngår jo samtaler og tid med barna og mannen og aktiviteter med dem). Hun føler nok at hun blir nedprioritert, at hun må danse etter min timeplan, og jeg sjelden kan danse etter hennes. Jeg synes jo dette er leit, fordi jeg er veldig glad i henne og vil gjerne bruke tid med henne, men jeg synes det er vanskelig å dra på besøk etter en lang dag på jobb, middag, kjøring av ungene - eller droppe søndagstur med familien og heller besøke henne.

Jeg synes det er leit at hun føler jeg nedprioriterer henne. Men hva skal jeg gjøre da? Kom gjerne med konkrete tips.

Anonymkode: 24642...764

Enig med Trine, du må bare forsøke å forklare henne. Men ikke regn med full forståelse; det er svært vanskelig å sette seg inn i andres liv.

 

Selv har jeg vært i begge leire. Før jeg fikk barn selv synes jeg nok mine venninner med barn var svært selektive i sine prioriteringer, og jeg kunne bare ikke forstå at de ikke selv hadde behov for å gjøre annet enn mann, barn og jobb. Jeg forstod jo ikke at den tiden nærmest var ikke-eksisterende, og i hvertfall ville de ikke prioritere bort en lørdagsmiddag med familien når de "knapt" hadde kvalitetstid sammen i ukedagene.  

 

Etter at jeg fikk barn selv har jeg naturlig nok fått mer forståelse av dette, og nå merker jeg at single og skilte venninner med delt omsorg for barn føler seg nedprioritert av meg. En ting er tid til venner, en annen ting er overskudd til å fylle de små tomrommene av tid som finnes. Jeg trenger dem, rett og slett, og forsøker heller å få til noe på impuls, om det skulle bli anledning til det. Det kan jeg selvfølgelig ikke regne med passer for andre, men ofte gjør det det for en eller annen. Når det er sagt planlegger jeg en del med venninner også, men ikke så mye som noen venninner gjerne hadde villet. De mener jeg har planleggingsangst, og kanskje har de litt rett .

[AnonymBruker]

Det er kanskje ikke så mye å gjøre med det? Du nedprioriterer henne jo rent faktisk, det sier du jo selv, så da det ikke så rart hun også føler det. Du tar et valg, og tar man valg vil noen føle det. Jeg skjønner at du ikke vil at hun skal føle det slik, men den eneste måten å få henne til å føle noe annet er nok at du prioriterer henne mer - men det forstår jeg jo veldig godt du ikke har tid til. Slik er livet av og til.

Anonymkode: 4e920...585

[AnonymBruker]

Men de gangene vi faktisk treffes, det må jo bli først og fremst når jeg har litt ledig tid, og hvis jeg foreslår det - enten noen dager på forhånd eller spontant dagen før eller samme dag, så synes hun at det blir på mine premisser.... det gjør det jo, men hvordan skal vi ellers møtes? 

Anonymkode: 24642...764