NHD: eller andre? Psykisk helse, selvmordstanker, barnevern

[Jessicaxdx]

Heisann!

Jeg er en 15 år gammel jente. Jeg trenger hjelp til noe. Jeg har skrevet flere lignende innlegg tidligere, men jeg har ikke fått noe svar. Jeg skjønner at dette er utrolig komplisert og vanskelig, men håper jeg får frem poenget mitt slik at dere kan hjelpe meg.

Det har vært litt turbulent i livet mitt, og det har skjedd mye vondt de siste årene og månedene. Jeg har opplevd familievold i 11 år, ble syndebukken i familien i 8-9 årsalderen, og begynte etterhvert å slå, skrike, banne, rasere inventar, knuse vinduer, og skjelle ut familie og ansatte i barnevernet. Jeg ble også mobbet fra 1 - 6 klasse. Jeg ble fryst ut hver dag, hadde ingen venner, og ble skjelt ut på det groveste av medelever. Pga omsorgssvikt og vold så flyttet jeg i fosterhjem i en alder av 11 år. Det var turbulent i starten, men fosterforeldrene mine holdt ut med meg, og endringene kom med tid. Jeg begynte etterhvert å normalisere meg, vise normal høflighet, og jeg begynte på skole, gjorde lekser, og det gikk betydelig bedre med meg på mange områder i livet. Jeg fikk en trygg omsorgsbase, og et godt nettverk rundt meg med mange venner, fritidsaktiviteter, og jobb.

I høst så rømte jeg fra fosterhjemmet pga endel episoder hvor det hadde vært brukt fysisk makt under konfrontasjoner. Jeg oppsøkte barnevernsvakta, og de sendte en bekymringsmelding til barneverntjenesten. Jeg fokuserte på det negative registeret, og forklarte kun ulemper ved hjemmet. I etterkant så tenkte jeg at jeg hadde vært utfordrende selv, og at jeg selv hadde spilt en aktiv rolle når ting ble tilspisset. Jeg angret for at jeg hadde satt i gang dette, men jeg fikk ikke lov til å flytte tilbake til fosterhjemmet. Jeg byttet beredskapshjem flere ganger, og etterhvert begynte jeg å rømme fra alle tiltak jeg var i fordi jeg følte at jeg ikke hadde tilhørighet noe sted. Jeg motsatte meg omsorg og ivaretakelse, og jeg fikk en normløs oppførsel. De nærmeste ble bekymret for meg, og tilslutt kom jeg på tvangsparagraf i barnevernsloven. Jeg var på en barnevernsinstitusjon i 11 uker for observasjon, overvåkning, strenge rammer, og begrensning pga mye vagabondering og suicidalitet. Dette var en vanskelig periode hvor jeg var veldig selvdestruktiv, selvskadet meg på medikamenter, og var i farlige miljøer hvor jeg ble eksponert for vold og overgrep.

Jeg innså tidlig i løpet at slik atferd var veldig skadelig for meg, og mine nærmeste pårørende. Jeg fikk tidlig hjelp hos psykolog, og jeg nyttiggjorde meg av psykoterapi. Jeg fikk en flink behandler, og han var så forståelsesfull. Jeg ble etterhvert mer stabil etter jevnlige samtaler, og jeg fikk et individualtilbud hos helsevesenet. Når atferden min ble mer i tråd med normale normer og regler, så innså barnevernet at jeg hadde gode ambisjoner for å være i et familiehjem igjen.

Jeg flyttet tilbake til fosterhjemmet som jeg hadde en god relasjon til etter å ha vært der i et par år. Jeg hadde umenneskelige krav og forventninger til meg selv, og jeg skulle prestere, imponere, og overbevise på alle områder i livet på grunn av den destruktive adferden jeg hadde. Jeg skulle ha fulle skoledager, få 5 på alle prøver, være flink pike hele tiden osv osv. Det skulle være som en slags hevn mot barneverntjenesten. Det ble vanskelig etterhvert. Skammen, skyldfølelsen, og møte det som fungerte før var utrolig tøft. Hjemmesituasjonen ble etterhvert mer ustabil med mye konflikter, drama, og misforståelser. Pga mindre barn og et slikt destruktiv forhold, så valgte jeg å bryte relasjonen. Det var ikke hensiktsmessig for noen at jeg bodde der. De betyr fortsatt utrolig mye for meg, og jeg er så glad for at jeg har hatt muligheten til å bli kjent med så fantastiske mennesker.

Jeg flyttet i beredskapshjem i påvente om et nytt tiltak/bosituasjon. Et par dager senere var jeg i et fellesmøte med alle instanser. Jeg forklarte klart og tydelig at jeg ville et nytt familiehjem, og at jeg kan nyttiggjøre meg av en fosterhjemsplassering. Jeg sa at barnevernet kan gi meg den mest optimale omsorgssituasjonen de bare får til, men hvis jeg som en 15 - åring ikke vil følge de rammene og de reglene som de voksne mener at jeg trenger, så har det ikke noe å si om jeg bor på institusjon eller fosterhjem. Jeg ble verken forstått, hørt, eller møtt, og barneverntjenesten kom med mange motargumenter på mine synspunkter. En uke etter fikk jeg vite at institusjonsplassering skulle være et langsiktig botilbud for meg. Jeg flyttet dagen etter at jeg fikk vite dette. Det var en hastig beslutning, og det var lite gjennomtenkt fra barnevernets side. Jeg ble umiddelbart revet vekk fra vennekretsen og alle relasjoner, og videre til en helt ny plass. Jeg gikk med en positiv innstilling, og jeg ville samarbeide. Jeg ville gjøre det beste ut av situasjonen jeg var i, og tilpasse meg tiltaket. Det var ikke som et hjem, og det var mange ting som minte meg om en institusjonsplassering. Jeg ble fortvilet, opprørt, og sint. Når ting ble bestemt mot min vilje, så ble jeg nødt til å gjøre alvorlige, selvdestruktive handlinger. Mine utageringer var som oftest et virkemiddel for motstand, og de var til tider svært dramatiske. Gjennom kroppsspråk og holdning så ble jeg utrolig lite sjarmerende når det sto på som verst, og jeg kunne ha nonverbal atferd og skape store scener. Jeg var vel mer vant til å møte politi og leger i denne perioden enn jevnaldere, noe som selvfølgelig er trist. Dette var ikke personligheten min, men en skjevinnlæring jeg trengte å bli kvitt.

Det er en felles enighet mellom alle instanser at jeg ikke vil nyttiggjøre meg av 4-24 (tvangsparagrafen) igjen, da de mener at jeg har blitt straffet nok i fortiden, og at tvang funker veldig dårlig på meg. Det funker vel generelt dårlig på alle som er oppegående nok til å ta valg selv. Dette er helt feil måte å kommunisere på, og jeg vet at jeg bør samarbeide og gjøre det beste ut av situasjonen jeg er i. Men når det ikke hjelper å prate, så er det jo en naturlig tanke å tenke at man må ty til handlinger. Jeg er i en situasjon hvor jeg ikke har påvirkningskraft i mitt eget liv, og jeg står i en slags klemme. Jeg bor på et sted jeg ikke vil, og jeg har ingen tette, gode, eller nære relasjoner. Jeg er jo omgitt av omsorgspersoner hele tiden, men samtidig er det så kaldt, mørkt, og trist. Jeg er så ensom, og jeg står helt alene i denne kampen. Det er jo slik at til syvende og sist så vet jeg selv hvordan de rundt meg kan tilrettelegge for meg på best mulig måte, det er jeg som må gjorde gode valg på vegne av meg selv, og de voksne rundt meg kan være en heiagjeng på sidelinjen. Jeg er et svært utfordrende og komplisert barn med tanke på fortiden og hvordan jeg har vært, og de nærmeste omsorgspersoner må hele tiden balansere deres tilnærming til meg. Det er nok veldig vanskelig å finne et hjem til meg, men da håper jeg at de som tør å ta meg imot ser jenta bak atferden. At det er ei jente som var pliktoppfyllende før, som gikk på skole hver dag, og var en ''normal'' tenåringsjente som gikk på fritidsaktiviteter.

Jeg får god hjelp, og jeg har en omsorgsfull og dyktig behandler som jeg har ekstremt god tillit til. Jeg har avtaler 2 ganger i uken, og jeg er kjempe takknemlig for at han tar seg tid til det. Men jeg aldri hatt så mye tillit til noen at jeg har turt å snakke åpent og ærlig om selvmordstankene mine, og åpne meg på det innerste. Derfor synes jeg det å skrive er en god form for selvhjelp. Jeg er nå ivaretatt av helsevesenet på grunn av et selvmordsforsøk. Jeg har vel blitt mer og mer trist med tiden. Jeg sliter en del, og dette lidelsesmønsteret ligger som en forbannelse over meg som har dratt meg ganske langt ned. Jeg har mistet håpet, troen, og tanken om bedring. Jeg er så kald, mørk, og likegyldig til alt nå. Jeg har lenge drømt om å ta selvmord, det begynte vel i 10 årsalderen, men det har aldri vært så alvorlig at jeg faktisk har gjennomført et forsøk i håp om å lykkes. Men jeg har levd farlig, siden jeg har klatret over gelenderet på broer og tatt store doser på Paracet de siste ukene. Så ja,- jeg har ropt ulv, ulv mange ganger, for mange kanskje. Jeg tenker selvdestruktive tanker hele tiden, og visualiserer meg selv ofte hoppe fra broer eller en høy bygning. Jeg er veldig impulsiv, og kan ofte gjøre ting uten å tenke meg om. Jeg er dårlig på selvregulering og jeg har manglende impulskontroll. Jeg blir ofte trigget og svinger veldig fort i humøret, men jeg klarer dessverre ikke å komme på forskudd av disse dårlige følelsene, og da blir det den røde varsellampa som handler veldig impulsivt og ukritisk. Jeg er i konstant alarmberedskap, frykt, og jeg er vel mer eller mindre redd for alt og alle nå. Jeg klarer å legge det negative tankekjøret om institusjon fra meg for en kort periode når jeg for eksempel jobber, men så kommer det tilbake uten at jeg vil det selv, det kommer automatisk. Jeg føler meg også helt ødelagt, knust, og skadet på alle mulige måter. Selvbildet og selvtilliten min er også helt ødelagt. Jeg er mislykket, ensom, og jeg er et ustabilt problembarn som ingen orker å vise kjærlighet for. Jeg har vært veldig destruktiv i det siste, og barnevernet har fortsatt ikke endret mening. Jeg føler meg vel egentlig mest tom og fortapt nå, og jeg vurderer snart å gjøre slutt på alt snart. Jeg klarer ikke mer. Jeg er i en gjørme som er ganske vanskelig å komme seg ut ifra, og jeg har dratt det altfor langt.  Men jeg vil ikke dø når jeg er 15 år, ingen vil vel dø bare for å dø. Men det er smerten, alt det vonde som jeg har gjort og har skjedd meg, og at jeg ikke ser meningen med noe lenger egentlig. Hva skal jeg gjøre i denne situasjonen jeg er i? Takk for at du leste alt. 

 

•  
• Siter

[AnonymBruker]

Hei . Er sikker på at alle som leser ditt innlegg har både medfølelse og forståelse for det du går igjennom. Mange har kanskje også opplevd tøffe ting selv. Men det er faktisk ikke så lett å svare. Du er en ung jente som har fått en urettferdig vanskelig start på livet. Tror ikke du skal tenke så mye på at du selv har såret mennesker. Du er jo oppriktig lei deg for det.Tenåringer er normalt ganske opprørsk mot sine omsorgspersoner.jeg har selv tenåringer som er både utaggerende og frekke til tider men de har vært trygge på at de fortsatt ble elsket. Omsorg og kjærlighet er ikke noe et barn skal streve for å gjøre seg fortjent til  men noe du skulle ha fått uansett. Men kjærlighet er ikke bare en følelse.  Det er også handling. Det er tydeligvis mennesker rundt deg som prøver å hjelpe deg. Se på det som omsorg. Det er folk som bryr seg . Jeg er sikker på at alle innpå dol vil rope til deg : "hold ut. Det blir bedre. Du er verdt et godt liv. ". Du har jo vist at du kan klare mye . Du er god til å uttrykke deg , du har medfølelse og forståelse for andre . Du har faktisk mange gode sider men er veldig streng mot deg selv. Akkurat nå kan det se mørkt ut men livet går litt opp og ned og det vil bli bedre.. Det er helt sikkert håp at du om noen år kan få en jobb, leilighet, kjæreste , barn osv. Du har så mye bra i vente. Bruk bare tiden godt nå til å bli frisk. Og fortell behandleren din om selvmordstankene.  Kanskje du bare skal vise det du har skrevet her... heier på deg ...

Anonymkode: c6582...61a

[AnonymBruker]

Jeg undrer meg litt over dette innlegget. Er du fortsatt bare 15 år, eller ser du tilbake på livet ditt og skriver ned tanker du hadde da du var tenåring? Språket ditt er veldig uvanlig for en på din alder, med begreper og formuleringer mer lik en voksen. 

Anonymkode: d70d2...cc4

[Jessicaxdx]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg undrer meg litt over dette innlegget. Er du fortsatt bare 15 år, eller ser du tilbake på livet ditt og skriver ned tanker du hadde da du var tenåring? Språket ditt er veldig uvanlig for en på din alder, med begreper og formuleringer mer lik en voksen. 

Anonymkode: d70d2...cc4

Jeg er 15 år gammel, ja. Det er nok fordi jeg ble moden og selvstendig tidlig i livet.

[Jessicaxdx]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei . Er sikker på at alle som leser ditt innlegg har både medfølelse og forståelse for det du går igjennom. Mange har kanskje også opplevd tøffe ting selv. Men det er faktisk ikke så lett å svare. Du er en ung jente som har fått en urettferdig vanskelig start på livet. Tror ikke du skal tenke så mye på at du selv har såret mennesker. Du er jo oppriktig lei deg for det.Tenåringer er normalt ganske opprørsk mot sine omsorgspersoner.jeg har selv tenåringer som er både utaggerende og frekke til tider men de har vært trygge på at de fortsatt ble elsket. Omsorg og kjærlighet er ikke noe et barn skal streve for å gjøre seg fortjent til  men noe du skulle ha fått uansett. Men kjærlighet er ikke bare en følelse.  Det er også handling. Det er tydeligvis mennesker rundt deg som prøver å hjelpe deg. Se på det som omsorg. Det er folk som bryr seg . Jeg er sikker på at alle innpå dol vil rope til deg : "hold ut. Det blir bedre. Du er verdt et godt liv. ". Du har jo vist at du kan klare mye . Du er god til å uttrykke deg , du har medfølelse og forståelse for andre . Du har faktisk mange gode sider men er veldig streng mot deg selv. Akkurat nå kan det se mørkt ut men livet går litt opp og ned og det vil bli bedre.. Det er helt sikkert håp at du om noen år kan få en jobb, leilighet, kjæreste , barn osv. Du har så mye bra i vente. Bruk bare tiden godt nå til å bli frisk. Og fortell behandleren din om selvmordstankene.  Kanskje du bare skal vise det du har skrevet her... heier på deg ...

Anonymkode: c6582...61a

Hei. Ja, jeg har dessverre fått en vond start på livet, og gjort mye vondt mot andre mennesker, men jeg har unnskyldt meg, og bærer på mye skam og skyld på grunn av det. Det er så lett å be om kjærlighet og omsorg, men så vanskelig å få når man er i systemet. Jeg hadde fremtidsplaner før, men alt er borte nå. Jeg tenker så kortsiktig. Jeg har alltid hatt lyst til å skrive til behandleren min om disse tankene og jeg tar med arket til timen, men jeg klarer aldri å vise det. Det er for skamfullt og pinlig. Men han er jo den eneste som kan hjelpe meg, så da har jeg ikke så mye å tape på det.

[AnonymBruker]

Skam er en følelse av å ikke være verdifull , men du er unik og veldig viktig. Dette har du sikker hørt før men vil bare minne deg på det en gang til. De fleste voksne kan si at tenårene var vanskelige men at ting blei bedre. Så stol på det .

Ta med arket til neste time. Det går helt fin. Det er ikke meningen at du skal gå å bære alt dette alene.

Anonymkode: c6582...61a

[Jessicaxdx]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Skam er en følelse av å ikke være verdifull , men du er unik og veldig viktig. Dette har du sikker hørt før men vil bare minne deg på det en gang til. De fleste voksne kan si at tenårene var vanskelige men at ting blei bedre. Så stol på det .

Ta med arket til neste time. Det går helt fin. Det er ikke meningen at du skal gå å bære alt dette alene.

Anonymkode: c6582...61a

Tusen takk. Kan vurdere det, må nok forberede meg mye mentalt da.