Litt medfølelse for behandler ..,

[AnonymBruker]

 

Tenker det må være vanskelig å være hjelper når pasienten er redd hjelpen og lett føler seg motarbeidet . At psykologen er med i vendettaen mot deg, nærsagt eller at du får ubehagelige forestillinger du ikke kan si høgt 

Skammer meg over slike tanker . trolig en utakknemlig pasient ute av stand til å motta hjelp og støtte . Skrudd sammen på en måte som gjør det lett å få lyst til å la meg sitte med skjegget i postkassa . 

Anonymkode: 533c1...ff4

[Gjest]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

 At psykologen er med i vendettaen mot deg, nærsagt eller at du får ubehagelige forestillinger du ikke kan si høgt 

 

Anonymkode: 533c1...ff4

Hehe, det minnet meg om en gang jeg gikk på dps til en russiskfødt psykiater. Jeg fikk det for meg at hun var spion for fedrelandet sitt og bare var ute etter informasjon som hun kunne gi videre til russiske myndigheter. Altså at hun kartla det norske folks psykiske helse/uhelse for å gi det videre. De timene hos henne gikk ikke særlig bra siden jeg da ikke turde å åpne meg. Og selvsagt turde jeg heller ikke å si at jeg trodde dette om henne. Da ville jeg vel ha blitt tvangsmedisinert med høye doser AP.

Men sannheten er jo at det kunne jo være at det var slik. Hvem vet, liksom? Ikke alle en kan stole på, selv ikke innenfor behandlingsapparatet. 

[AnonymBruker]

Behandleren skjønner nok hvor du kommer fra, og at det ikke er vond vilje som gjør at tillit er vanskelig for deg. Har du tatt dette opp med vedkommende? 

Jeg har selv har store vansker med det samme. Men om jeg hadde vondt for å tro at min behandler ville meg vel, og i blant ble krenket over noen av hans uttalelser, hadde jeg aldri noe å utsette på hans tålmodighet.  Han møtte meg med en åpen, nyskjerrig holdning hver eneste time, noe jeg syns var både beundringsverdig og rørende og det fikk meg etter hvert til å innse at han faktisk ville meg vel. Det var mine projeksjoner, ikke behandlers atferd som triggert skam og redsel hos meg. Det tok meg lang til å forstå hvor redd, skamfull og låst jeg faktisk var. Og ikke minst å innse at forsvaret og mistilliten var proporsjonal med de belastningene jeg har opplevd, og ikke tegn på at jeg var dum, feig og svak. Når sånne erkjennelser faller på plass, ikke bare mentalt, men også på et dypere plan, smuldrer noe av selvforakten og skammen opp, og man kan endelig klare å kjenne på de vonde følelsene som har ligget der, fastfrosset i så mange år, og gjort livet så tungt å bære. 

Tillit til behandler kan for noen ta lang tid å etablere, spesielt om man har opplevd omssorgssvikt, som virker til å gjelder svært mange psykisk syke. Det er nok utfordrende for både pasient og behandler å stå i "stampe" over tid, men det er så verdt det, når ting endelig begynner å løsne.  

Anonymkode: 2f062...9cf

[FjellOgDalar]

Jeg tror det meste som kryper og går av terapeuter opplever ganske mange pasienter som enten er for flaue til å fortelle rett ut om det de strever med av redsel for å bli dømt negativt, motarbeidet, gitt opp osv osv. Jeg er sånn selv. Min evne til å være flau og skamme meg over ikke å gjøre ting riktig, ha de beste holdningene osv... Det er etter hvert blitt et eget tema vi har jobbet mye med i terapien, og det har det vært mye hjelp i. Jeg strever fortsatt med en veldig angst for autoritære reaksjoner og skarpladde pekefingre, men det hjelper virkelig å jobbe med sånne sperrer likevel. De skal være profesjonelle, mye har de hørt før, mye hører de om langt oftere enn man tror. Klarer de ikke møte en med en profesjonell tilnærming, eller man kommer i klinsj - så kan det hende at man ikke passer sammen. Feil personkjemi går ikke i en terapirelasjon. Takler ikke terapeuten det man sliter med, burde kanskje vedkommende vurdere å finne seg en annen jobb. Flaue, og mer eller mindre paranoide mennesker burde de klare å takle

[AnonymBruker]

Syns det er vanskelig å gå i terapi. Klarer ikke å være helt meg selv liksom. Er alltid opptatt av andre skal føle seg vel og vil ikke være til bry. " Leser " hele tiden terapeuten . Er han trøtt? Likte han ikke det jeg sa nå ? Hva tenker han om meg nå ? . Er han lei av å høre på meg ?. Er redd for at han skal mislike meg. Sist time fikk jeg inntrykk av at han var sliten. Jeg følte at han var lite intressert i mine problemer . Så derfor spurte jeg han mange spørsmål om noe jeg visste han likte å snakke om bare for at han skulle få en god opplevelse av timen. Dette er et problem i min terapi , at jeg er så opptatt av terapeutens ve og vell. Tror det er fordi jeg hadde en "traumatisk" opplevelse med en terapaut som ble både  sint og usikker i møte med meg. Strever enda med skyldfølelse for dette. 

Kanskje dette et noe jeg burde ta opp i terapi. Da min far forgrep seg mot meg sa jeg ingen ting og gjorde ingen motstand fordi jeg ikke ville skuffe han. Var redd for at hva han skulle føle eller tenke om meg hvis jeg avviste han ... Egentlig ganske absurd .... 

Ser plutselig en sammenheng her... Et tilfelle av flink pike ?

Anonymkode: d6927...d1f

[AnonymBruker]

I perioder der jeg er ekstra sliten så kan jeg bli paranoid å tro at psykologen er med i en slags sekt som er ute etter meg, men selv om det er VELDIG flaut så klarer jeg som oftest å si det til henne. Eller, nå som hun er klar over at jeg får slike forestillinger av og til så fanger hun det opp når det skjer, og da tar hun det opp så jeg slipper å bringe det på banen selv. 

Vi har også snakket mye om at jeg ikke skal være nødt å ta hensyn til hennes dagsform, at hun tåler hele meg og reaksjonene mine. Jeg spør henne av og til om hun synes jeg er vanskelig eller om hun er lei av meg, og da beroliger hun meg med at hvis hun ble lei av pasientene fordi de ikke ble friske fort nok så måtte hun ha funnet seg en annen jobb. Veldig fornøyd med behandleren min, jeg  Kjemi og trygghet har alt å si! 

Anonymkode: 5528c...ffb