Tanker

[florista]

Den kvelende uroen som herjer i kroppen min. Den er så ubeskrivelig tøff. Så vond. Så hard. Så nådeløs. Redselen som borrer seg inn i ryggmargen og nekter å slippe taket. 

Jeg vet jeg er "trygg" nå. Fornuftsmessig vet jeg det. Men herlighet som kroppen strider imot fornuften. Og det gjør meg helt utslitt. Men uroen herjer så mye at å hvile er blitt en umulighet. Det skjer kun når medisiner blandes i et desperat forsøk på å få noen få timers hvile eller ro. Og jeg liker ikke utviklingen. Det er ikke store mengder. Det er ikke ukontrollert. Men det er en utvikling jeg ikke liker. 1 vival og 1 pinex forte. 

Klarer ikke la være å reflektere over situasjonen min. Livet mitt. Fortid, nåtid og fremtid. Jeg er veldig sikker på at jeg ikke ønsker å bli gammel. Men jeg er veldig usikker på fremtiden min ellers. Hva er vitsen? Kampen jeg kjemper hver eneste dag, er det vits? Er det lov å være sliten og si at nå klarer jeg ikke mer? Makter jeg ikke mer? For hva kjemper jeg mot? Hva kjemper jeg for? 

Jeg kan klare å innimellom kjenne glede. Kortvarig glede og et ekte smil. Det er ikke så ofte, men likefullt ekte. Jeg burde være fornøyd med det. Være takknemlig over livet og glede meg over at jeg er i live. Men dessverre klarer jeg ikke det. 

Psykologen tenker jeg er deprimert. Selv føler jeg at jeg er mer realist. Jeg innser bare fakta. Jeg innser bare realiteten. Spørsmålet er hva jeg skal gjøre med det. Hva jeg klarer å gjøre med det. Jeg opplever meg ikke deprimert. Jeg opplever at jeg bare ser og føler ting mer klart. Mer ekte. Jeg tenker på alderen min. Jeg kjenner at livet har løpt fra meg og at livet foran meg ikke har så mye å gi. Det vil si, det aller tyngste å bære er at jeg er mer en byrde enn en som bidrar. 

Jeg kunne ønske jeg hadde fasiten. Visste hva som var riktig å gjøre. Jeg tenker på behandling. Jeg tenker på livet. Hva er riktig? Hva er rett? 

Det føles for mye, men ingen kan ta det vekk for meg. Det er jo meg og min historie. Så hva i all verden skal jeg gjøre? 

[AnonymBruker]

13 minutter siden, florista skrev:

Den kvelende uroen som herjer i kroppen min. Den er så ubeskrivelig tøff. Så vond. Så hard. Så nådeløs. Redselen som borrer seg inn i ryggmargen og nekter å slippe taket. 

Jeg vet jeg er "trygg" nå. Fornuftsmessig vet jeg det. Men herlighet som kroppen strider imot fornuften. Og det gjør meg helt utslitt. Men uroen herjer så mye at å hvile er blitt en umulighet. Det skjer kun når medisiner blandes i et desperat forsøk på å få noen få timers hvile eller ro. Og jeg liker ikke utviklingen. Det er ikke store mengder. Det er ikke ukontrollert. Men det er en utvikling jeg ikke liker. 1 vival og 1 pinex forte. 

Klarer ikke la være å reflektere over situasjonen min. Livet mitt. Fortid, nåtid og fremtid. Jeg er veldig sikker på at jeg ikke ønsker å bli gammel. Men jeg er veldig usikker på fremtiden min ellers. Hva er vitsen? Kampen jeg kjemper hver eneste dag, er det vits? Er det lov å være sliten og si at nå klarer jeg ikke mer? Makter jeg ikke mer? For hva kjemper jeg mot? Hva kjemper jeg for? 

Jeg kan klare å innimellom kjenne glede. Kortvarig glede og et ekte smil. Det er ikke så ofte, men likefullt ekte. Jeg burde være fornøyd med det. Være takknemlig over livet og glede meg over at jeg er i live. Men dessverre klarer jeg ikke det. 

Psykologen tenker jeg er deprimert. Selv føler jeg at jeg er mer realist. Jeg innser bare fakta. Jeg innser bare realiteten. Spørsmålet er hva jeg skal gjøre med det. Hva jeg klarer å gjøre med det. Jeg opplever meg ikke deprimert. Jeg opplever at jeg bare ser og føler ting mer klart. Mer ekte. Jeg tenker på alderen min. Jeg kjenner at livet har løpt fra meg og at livet foran meg ikke har så mye å gi. Det vil si, det aller tyngste å bære er at jeg er mer en byrde enn en som bidrar. 

Jeg kunne ønske jeg hadde fasiten. Visste hva som var riktig å gjøre. Jeg tenker på behandling. Jeg tenker på livet. Hva er riktig? Hva er rett? 

Det føles for mye, men ingen kan ta det vekk for meg. Det er jo meg og min historie. Så hva i all verden skal jeg gjøre? 

Noen av oss velger å leve ut i fra en oppfatning om at vi ikke vil påføre våre omgivelser den smerte et selvmord innebærer.

Anonymkode: 7583c...ac6

[Gondor]

Jeg føler at innlegget ditt er veldig viktig og at du er en mester i å analysere ditt eget liv. Det er bra! Du ser klart, men kartet er ikke alltid terrenget og vi har ALLTID våre egne personlige briller på når vi beskuer vår verden. Klarer du å vinkle livet ditt på en annen og mer hensiktsmessig måte? For din egen del? For to dager siden tok jeg to ekstra anti-psykotika og to sobril fordi jeg ikke orket mer, så jeg skjønner deg godt. Jeg antar at de fleste med psykiske problemer leker litt med medisinene sine fra tid til annen bare for å få fred. Kanskje jeg tar feil.

Spørsmålet er: går det an å like seg selv, være glad i seg selv, sette pris på seg selv og respektere seg selv til tross for at man sliter psykisk? For meg er det sabla vanskelig, for ikke å si umulig, når det raser som verst. Men det kommer et skjæringspunkt, hvor jeg har valget om å ta kontroll eller la meg fortsette og drive med. Dette punktet er vanskelig å identifisere men for meg er i hvert fall handling et nøkkelord. For meg betyr ikke det å gå ut i naturen. For meg er det bare bullshit når jeg har det dårlig. For meg er det å skrive. Hva er det for deg? Er det noe som fører deg inn i en bedre tilstand enn den du er i?

Ikke gi opp! Det gjør ikke jeg. Selv om jeg gjør det når jeg har det som verst.

 

[stjernestøv]

2 timer siden, florista skrev:

Den kvelende uroen som herjer i kroppen min. Den er så ubeskrivelig tøff. Så vond. Så hard. Så nådeløs. Redselen som borrer seg inn i ryggmargen og nekter å slippe taket. 

Jeg vet jeg er "trygg" nå. Fornuftsmessig vet jeg det. Men herlighet som kroppen strider imot fornuften. Og det gjør meg helt utslitt. Men uroen herjer så mye at å hvile er blitt en umulighet. Det skjer kun når medisiner blandes i et desperat forsøk på å få noen få timers hvile eller ro. Og jeg liker ikke utviklingen. Det er ikke store mengder. Det er ikke ukontrollert. Men det er en utvikling jeg ikke liker. 1 vival og 1 pinex forte. 

Klarer ikke la være å reflektere over situasjonen min. Livet mitt. Fortid, nåtid og fremtid. Jeg er veldig sikker på at jeg ikke ønsker å bli gammel. Men jeg er veldig usikker på fremtiden min ellers. Hva er vitsen? Kampen jeg kjemper hver eneste dag, er det vits? Er det lov å være sliten og si at nå klarer jeg ikke mer? Makter jeg ikke mer? For hva kjemper jeg mot? Hva kjemper jeg for? 

Jeg kan klare å innimellom kjenne glede. Kortvarig glede og et ekte smil. Det er ikke så ofte, men likefullt ekte. Jeg burde være fornøyd med det. Være takknemlig over livet og glede meg over at jeg er i live. Men dessverre klarer jeg ikke det. 

Psykologen tenker jeg er deprimert. Selv føler jeg at jeg er mer realist. Jeg innser bare fakta. Jeg innser bare realiteten. Spørsmålet er hva jeg skal gjøre med det. Hva jeg klarer å gjøre med det. Jeg opplever meg ikke deprimert. Jeg opplever at jeg bare ser og føler ting mer klart. Mer ekte. Jeg tenker på alderen min. Jeg kjenner at livet har løpt fra meg og at livet foran meg ikke har så mye å gi. Det vil si, det aller tyngste å bære er at jeg er mer en byrde enn en som bidrar. 

Jeg kunne ønske jeg hadde fasiten. Visste hva som var riktig å gjøre. Jeg tenker på behandling. Jeg tenker på livet. Hva er riktig? Hva er rett? 

Det føles for mye, men ingen kan ta det vekk for meg. Det er jo meg og min historie. Så hva i all verden skal jeg gjøre? 

Mange tanker her fra deg og kloke. Man må bare innse fakta ved et punkt. 

[Villanda]

4 timer siden, florista skrev:

Den kvelende uroen som herjer i kroppen min. Den er så ubeskrivelig tøff. Så vond. Så hard. Så nådeløs. Redselen som borrer seg inn i ryggmargen og nekter å slippe taket. 

Jeg vet jeg er "trygg" nå. Fornuftsmessig vet jeg det. Men herlighet som kroppen strider imot fornuften. Og det gjør meg helt utslitt. Men uroen herjer så mye at å hvile er blitt en umulighet. Det skjer kun når medisiner blandes i et desperat forsøk på å få noen få timers hvile eller ro. Og jeg liker ikke utviklingen. Det er ikke store mengder. Det er ikke ukontrollert. Men det er en utvikling jeg ikke liker. 1 vival og 1 pinex forte. 

Klarer ikke la være å reflektere over situasjonen min. Livet mitt. Fortid, nåtid og fremtid. Jeg er veldig sikker på at jeg ikke ønsker å bli gammel. Men jeg er veldig usikker på fremtiden min ellers. Hva er vitsen? Kampen jeg kjemper hver eneste dag, er det vits? Er det lov å være sliten og si at nå klarer jeg ikke mer? Makter jeg ikke mer? For hva kjemper jeg mot? Hva kjemper jeg for? 

Jeg kan klare å innimellom kjenne glede. Kortvarig glede og et ekte smil. Det er ikke så ofte, men likefullt ekte. Jeg burde være fornøyd med det. Være takknemlig over livet og glede meg over at jeg er i live. Men dessverre klarer jeg ikke det. 

Psykologen tenker jeg er deprimert. Selv føler jeg at jeg er mer realist. Jeg innser bare fakta. Jeg innser bare realiteten. Spørsmålet er hva jeg skal gjøre med det. Hva jeg klarer å gjøre med det. Jeg opplever meg ikke deprimert. Jeg opplever at jeg bare ser og føler ting mer klart. Mer ekte. Jeg tenker på alderen min. Jeg kjenner at livet har løpt fra meg og at livet foran meg ikke har så mye å gi. Det vil si, det aller tyngste å bære er at jeg er mer en byrde enn en som bidrar. 

Jeg kunne ønske jeg hadde fasiten. Visste hva som var riktig å gjøre. Jeg tenker på behandling. Jeg tenker på livet. Hva er riktig? Hva er rett? 

Det føles for mye, men ingen kan ta det vekk for meg. Det er jo meg og min historie. Så hva i all verden skal jeg gjøre? 

Kan det være depresjon som manipulerer deg til å tro at de, kanskje dystre tankene  du har nå, er fakta?

Tenker litt sånn i depressive faser, når jeg kommer dypt nok: at det jeg har tenkt og gjort i egentlig friske perioder, er selvbedrag og skuespill. Jeg tror at sånn er det. Innser ikke at det er depresjonen som taler. Ikke før jeg får hodet over vannet igjen.

[ISW]

Dette er depresjon. "Realitetene" du ser nå er sykdommen som snakker. At du ser alt i et pessimistisk lys.

Man kan selvfølgelig se livet slik at man går i 80 år, slipper ut CO2 og avføring, bruker jordas ressurser og at hele greia egentlig er meningsløs. Det er jo egentlig ikke feil, rent teknisk, men det er en særdeles nihilistisk måte å se det på. De aller fleste tenker ikke sånn. Men med en depresjon er det lett å se sånn.

Jeg kjenner deg jo ikke, og vet ikke hvordan livet ditt er og har vært. Diagnose? Jobb? Barn? Familie? Hvordan har ting vært før? Behandling?

Jeg håper og tror du vil få det bedre, og jeg kan berolige deg med at tankene du har nå ikke er klarsyn. Det er sykdom, og en sykdom du kan bli frisk av.

 

[frosken]

4 timer siden, florista skrev:

Den kvelende uroen som herjer i kroppen min. Den er så ubeskrivelig tøff. Så vond. Så hard. Så nådeløs. Redselen som borrer seg inn i ryggmargen og nekter å slippe taket. 

Jeg vet jeg er "trygg" nå. Fornuftsmessig vet jeg det. Men herlighet som kroppen strider imot fornuften. Og det gjør meg helt utslitt. Men uroen herjer så mye at å hvile er blitt en umulighet. Det skjer kun når medisiner blandes i et desperat forsøk på å få noen få timers hvile eller ro. Og jeg liker ikke utviklingen. Det er ikke store mengder. Det er ikke ukontrollert. Men det er en utvikling jeg ikke liker. 1 vival og 1 pinex forte. 

Klarer ikke la være å reflektere over situasjonen min. Livet mitt. Fortid, nåtid og fremtid. Jeg er veldig sikker på at jeg ikke ønsker å bli gammel. Men jeg er veldig usikker på fremtiden min ellers. Hva er vitsen? Kampen jeg kjemper hver eneste dag, er det vits? Er det lov å være sliten og si at nå klarer jeg ikke mer? Makter jeg ikke mer? For hva kjemper jeg mot? Hva kjemper jeg for? 

Jeg kan klare å innimellom kjenne glede. Kortvarig glede og et ekte smil. Det er ikke så ofte, men likefullt ekte. Jeg burde være fornøyd med det. Være takknemlig over livet og glede meg over at jeg er i live. Men dessverre klarer jeg ikke det. 

Psykologen tenker jeg er deprimert. Selv føler jeg at jeg er mer realist. Jeg innser bare fakta. Jeg innser bare realiteten. Spørsmålet er hva jeg skal gjøre med det. Hva jeg klarer å gjøre med det. Jeg opplever meg ikke deprimert. Jeg opplever at jeg bare ser og føler ting mer klart. Mer ekte. Jeg tenker på alderen min. Jeg kjenner at livet har løpt fra meg og at livet foran meg ikke har så mye å gi. Det vil si, det aller tyngste å bære er at jeg er mer en byrde enn en som bidrar. 

Jeg kunne ønske jeg hadde fasiten. Visste hva som var riktig å gjøre. Jeg tenker på behandling. Jeg tenker på livet. Hva er riktig? Hva er rett? 

Det føles for mye, men ingen kan ta det vekk for meg. Det er jo meg og min historie. Så hva i all verden skal jeg gjøre? 

Du har strevd veldig lenge, florista. Og du har kjempet mye for et bedre liv. Sett utenifra så har du blitt noe "bedre", men innenifra så kjennes det kanskje minst like smertefullt å være deg nå som den gangen du handlet destruktivt når livet kjentes umulig. Sett fra mitt perspektiv, så er det alltid vits i å unnlate å ta selvmord. Jeg mener at selvmord påfører omgivelsene så stor belastning, at det alltid er vits i å leve videre. I en ekstra vanskelig periode, så mener jeg at det å bestemme seg for å holde seg i livet av hensyn til omgivelsene, kan være motivasjon god nok til å holde ut.

Hvorvidt du er realistisk eller depressiv i din tenkning, synes jeg ikke er helt enkelt å avgjøre. Du er kanskje realistisk ut i fra hva du har opplevd så langt. Men du skriver at du unntaksvis kan kjenne glede. Jeg håper - og tror - at livet ditt kan komme til å inneholde større innslag av glede og mindre uro i fremtiden. Dessverre er det vel ingen som kan si med sikkerhet hvor mye du kommer til å være plaget i fremtiden, men så vidt jeg har forstått så får du svært god behandling, og det er jeg glad for:-)

Hold ut, florista!

[florista]

Tusen takk for svar. 

Jeg har ingen konkrete selvmordsplaner. Det er vel mer at jeg ikke forstår hvordan jeg skal klare å holde ut. Og hva som er vitsen. Jeg kjenner kanskje på sorg over livet som har vært og livet som er. Og jeg kjenner jeg er redd for at det også er dette som blir fremtiden. Denne kvelende uroen og den intense redselen som kommer som kastet over meg. 

Du har helt rett, frosken. Jeg får veldig god behandling nå. Og jeg er så utrolig takknemlig for det. Jeg får flere tilbakemeldinger fra teamet at jeg gjør veldig god fremgang. Og jeg ser jo det på et vis. Jeg ser det på at det er mye mindre selvskading. Vekten kryper oppver og jeg har svært få akuttinnleggelser. 

Men jeg føler ikke fremgangen. Og uroen kombinert med at jeg er så sliten gjør at jeg ikke vet hvordan jeg skal holde det ut. 

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre...

[frosken]

3 timer siden, florista skrev:

Men jeg føler ikke fremgangen. Og uroen kombinert med at jeg er så sliten gjør at jeg ikke vet hvordan jeg skal holde det ut. 

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre...

Jeg får lyst til å si at selvfølgelig _føler_ du ikke fremgangen foreløpig. Du har jo nesten sluttet med destruktive avledningsmanøvrer, og da må du jo føle på det du ikke ønsket å føle. En av grunnene til at selvskading er å avhengighetsskapende er jo fordi det på sett og vis er uhyre effektivt.

Jeg tenker at det du primært skal gjøre er å holde ut, og forsøke å holde deg i nåtid så mye som mulig. Bruk oppmerksomhetstrening og andre øvelser du har lært. Har du forresten prøvd å avlede med lydbok?

[florista]

Men forstår de rundt det? At dette gir mer følelser og redsel? 

Jeg har prøvd lydbok for veldig lenge siden. Jeg klarte bare ikke å kosentrere meg om det. Faller hele tiden ut. Eneste som fungerer for meg, som jeg så langt har funnet ut, er å gå tur i skogen. Men nå klarer jeg ikke å komme meg ut i skogen. Foruten når jeg får hjelp til det. Og allerede i bilen på vei hjem, kommer uroen igjen. 

Jeg føler at alt kveler meg. Klærne kveler meg. Gifteringen. Håret strammer. Hodet mitt vet, men kroppen forstår ikke. 

 

[frosken]

2 minutter siden, florista skrev:

Men forstår de rundt det? At dette gir mer følelser og redsel? 

Jeg har prøvd lydbok for veldig lenge siden. Jeg klarte bare ikke å kosentrere meg om det. Faller hele tiden ut. Eneste som fungerer for meg, som jeg så langt har funnet ut, er å gå tur i skogen. Men nå klarer jeg ikke å komme meg ut i skogen. Foruten når jeg får hjelp til det. Og allerede i bilen på vei hjem, kommer uroen igjen. 

Jeg føler at alt kveler meg. Klærne kveler meg. Gifteringen. Håret strammer. Hodet mitt vet, men kroppen forstår ikke. 

 

Ja, jeg tror at behandlere vet at økt tilstedeværelse for deg også innebærer mer følelser og redsel.

Jeg tenker at du må lete etter noe som kan fange oppmerksomheten din i korte perioder av gangen når du strever. Det er fint å gå tur i skogen, men det krever jo en del initiativ å komme seg ut, så du trenger noe i tillegg til det.

Driver du med oppmerksomhetstrening/sansetrening? Sånne konkrete øvelser om å lytte etter noen lyder, se på noen gjenstander og kjenne på noe konkret i kroppen. Når det gjelder lydbok, så er det noen som synes at det fungerer å høre på noveller fordi de er korte og at det kanskje er mulig å holde oppmerksomhet på lydbok for eksempel ti minutter av gangen. Et helt annet alternativ er sånt som fargelegging, puslespill, strikking. Målet er å få noen korte pauser.

 

[florista]

Tusen takk for svar. 

Jeg er "flink" med oppmerksomhetstrening og sansetrening når jeg er ilag med noen av de jeg er trygg på i teamet og jeg får tips og hjelp til å både komme på det men og å være tilstede. Når jeg er alene så får jeg det dessverre ikke til. Men jeg kunne nok vært flinkere til å øve på det. Jeg gir kanskje for fort opp. Fargelegging og puslespill har jeg prøvd. Igjen så gir jeg nok for fort opp. Min mann prøver å legge tilrette for det, så jeg kan gjøre sånt når jeg er alene, men så klarer jeg ikke. Merkelig at jeg er så avhengig av å ha noen trygge der for å klare det. 

Men det hender at jeg kan avlede litt med å se serie, men igjen, da må det skje ilag med min mann. Men det er i alle fall inne og krever ikke særlig initiativ. 

Jeg klarer bare ikke å la være å tenke på om det er dette som er livet? Jeg er jo mye mer en byrde enn en ressurs. Og det er fryktelig vondt å kjenne på. Når jeg var yngre og gikk på skolen så fikk jeg bare gode karakterer og jeg var nok en mester i skuespill. "Alle" rundt meg sa at jeg kom til å nå langt, jeg kunne bli hva jeg ville i følge de. De visste jo ingenting om det som herjet inni meg. Også føler jeg at jeg nå har mistet all den kunnskap jeg lærte og jeg klarer ikke å lære nye ting. Det er skremmende.