Ekspertsvar NHD og andre: hva definerer sosial angst ?

[AnonymBruker]

Jeg har alltid vært " kviafull" i møte med alle sosiale sammenhenger. Samtidig kunne jeg stå fremfor en stor forsamling å synge solo. Jeg kunne  snakke høyt i mindre forsamlinger og har alltid jobbet med mennesker.  Men hadde ALLTID angst på forhånd. Etterhvert begrenset jeg de sosiale utfordringene fordi det krevde så mye energi.

Jeg ble veldig deprimert for et år siden og begynnte på antidepressiva. Sluttet da helt brått å ha kontakt med folk. Litt fordi jeg forandret personlighet pga medisiner ,jeg  hadde heller ikke noe intresse av å være med folk eller noe å snakke om .... I det siste når jeg likevel  har truffet på noen og hatt en samtale får jeg et veldig tankekjør etterpå og føler meg dårligere psykisk.
Nå har jeg isolert meg i et år. Jeg kjenner på en veldig angst ved tanke på å skulle være sammen  med venner og kjente igjen.
Er dette sosial angst? . Eller er det en normal reaksjon på å ha vært uten kontakt så lenge? . Tror jeg også får angst pga oppmerksomheten og spørsmålene jeg vil få fra folk ... 

Anonymkode: 1ff8b...bbe

[yellow ledbetter]

Jeg har ikke erfaring med depresjon, men det første du skriver om å kunne synge solo uten problem, men samtidig synes det er vanskelig å snakke med folk i sosiale sammenhenger kjenner jeg meg igjen i. For min del tror jeg det handlet om at sangen var noe jeg hadde kontroll på. Litt verre med sosialt småprat når du liksom ikke vet hva som kommer. Jeg har ADHD og vet at jeg er impulsiv og tankeløs, samtidig som jeg egentlig er introvert og trives best når det er rolig rundt meg. Og etter å ha vært sosial tenker jeg meg ihjel på alt det dumme jeg har sagt, eller kan ha sagt. At jeg har tatt for stor plass og ikke latt folk slippe til og i det hele tatt. Angsten har vært det største problemet mitt gjennom hele livet, og jeg regner med at den henger sammen med diagnosen min som jeg ikke fikk før mange år seinere.

Ellers er det vel ikke unormalt å komme litt ut av ting når du har vært uten kontakt med andre over tid og grue seg litt ekstra, særlig når du venter at det kommer spørsmål som du opplever som ubehagelige.

Jeg vet ikke om jeg har noen gode råd å komme med, men jeg tror det er veldig mange som har det på samme måte, så det er i alle fall ikke unormalt det du opplever. Jeg tror kanskje det er lurt om du treffer få av gangen til å begynne med. I oversiktlige situasjoner og ikke oftere enn du selv føler at du orker. Vi har jo ulikt behov for sosial kontakt med folk, og jeg tror det aldri er lurt å presse seg selv til å være mer sosial enn en egentlig orker, samtidig som det ikke er lurt å isolere seg helt og grave seg enda lenger ned i angsten. 

Jeg kjenner folk som har gått i terapi for angst og fått råd om å sette seg små mål. En jeg kjenner skulle først klare å gå en tur på butikken. Først gikk han sammen med broren sin, og så klarte han det alene etter hvert. Så var det neste prosjekt. Pushe seg selv veldig forsiktig og ta én ting om gangen. Jeg skal bli flinkere til å gjøre det samme. Det er veldig lett å bare holde seg hjemme der det er trygt.

Lykke til.

[AnonymBruker]

Takk. Lurt å ta noen små steg. 

Ønsker deg også lykke til 😊

Anonymkode: 1ff8b...bbe

[AnonymBruker]

Kanskje du må ta utgangspunkt i det som utløste depresjonen din for et år siden, og jobbe med årsaken? Det kan ofte lette symptomene. 

Anonymkode: 5c52e...132

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Kanskje du må ta utgangspunkt i det som utløste depresjonen din for et år siden, og jobbe med årsaken? Det kan ofte lette symptomene. 

Anonymkode: 5c52e...132

Tror jeg gav opp!!. Var " utbrent" etter noen år med betydelige psykiske plager. Samtidig var jeg så ivrig i mitt ønske om å bli frisk. Jobbet mye i terapi og prøvde å henge med i livet så bra som mulig. Møtte opp på alle NAVtiltak. Helt brått og uten forvarsel avsluttet psykologen behandlingen... Da jeg gikk hjem den dagen gav jeg opp... Jeg gav opp meg selv , livet mitt, fremtiden min. Jeg gav til og med opp Gud... 
Siden har livet ikke intressert meg... 

Anonymkode: 1ff8b...bbe

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

ICD-10 beskriver sosial fobi slik:

F 40.1 Sosial fobi

 

Sosiale fobier begynner ofte i ungdomsalderen og er sentrert rundt en frykt for å bli gransket kritisk av andre mennesker i forholdsvis små grupper (i motsetning til folkemengder), og fører ofte til at sosiale situasjoner unngås. Til forskjell fra de fleste andre fobier, er sosiale fobier like utbredt hos begge kjønn. De kan være avgrensede (dvs begrenset til det å spise eller snakke offentlig eller å møte mennesker av motsatt kjønn) eller diffuse, og innbefatte så å si alle sosiale situasjoner utenfor familien. Frykt for å kaste opp offentlig kan være vesentlig. Direkte øyekontakt kan være spesielt vanskelig i noen kulturer. Pasienten har ofte lav selvfølelse, og de er redde for kritikk. Vanlige symptomer er rødming, skjelvende hender, kvalme eller sterk trang til vannlating. noen ganger kan individet være overbevist om at en av disse sekundære angstmanifestasjonene er det primære problemet, og symptomene kan videreutvikles til panikkanfall. Unngåelsesadferden er ofte uttalt, og kan i ekstreme tilfeller resultere i nesten fullstendig sosial isolasjon.

[AnonymBruker]

5 minutter siden, Nils Håvard Dahl, psykiater skrev:

NdeICD-10 beskriver sosial fobi slik:

F 40.1 Sosial fobi

 

Sosiale fobier begynner ofte i ungdomsalderen og er sentrert rundt en frykt for å bli gransket kritisk av andre mennesker i forholdsvis små grupper (i motsetning til folkemengder), og fører ofte til at sosiale situasjoner unngås. Til forskjell fra de fleste andre fobier, er sosiale fobier like utbredt hos begge kjønn. De kan være avgrensede (dvs begrenset til det å spise eller snakke offentlig eller å møte mennesker av motsatt kjønn) eller diffuse, og innbefatte så å si alle sosiale situasjoner utenfor familien. Frykt for å kaste opp offentlig kan være vesentlig. Direkte øyekontakt kan være spesielt vanskelig i noen kulturer. Pasienten har ofte lav selvfølelse, og de er redde for kritikk. Vanlige symptomer er rødming, skjelvende hender, kvalme eller sterk trang til vannlating. noen ganger kan individet være overbevist om at en av disse sekundære angstmanifestasjonene er det primære problemet, og symptomene kan videreutvikles til panikkanfall. Unngåelsesadferden er ofte uttalt, og kan i ekstreme tilfeller resultere i nesten fullstendig sosial isolasjon.

Hm..Kanskje jeg heller har en form for prestasjonsangst da. Syns jeg er både stygg og dum for tiden. Føler det er ydmykende og forferdelig skamfullt å la menesker se dette psykiske " vraket" jeg har blitt. Da er det bedre at de husker en bedre versjon av meg. Jeg må  bare komme over en terskel  og møte folk uansett hvor forferdelig skremmende det er 

Anonymkode: 1ff8b...bbe