Tøffe tak

[florista]

Jeg beklager at jeg skriver enda et innlegg her. Jeg burde nok hatt andre kanaler til mine tanker, men akkurat nå klarer jeg ikke det. 

Jeg klarer ikke samle tankene mine. Jeg klarer ikke å forstå meg selv, mine følelser, min redsel og min uro. Jeg klarer ikke å finne løsninger som er gode. Som er riktige. 

Jeg har vært så sterk som jeg bare klarer. Jeg holder ut så godt jeg kan, med de gode løsningene som jeg sakte men sikkert begynner å miste taket på. En stor del av meg skriker etter omsorg, hvile og trygge rammer. Som på DPS hvor de som kjenner meg, de jeg er trygge på, kan ta over litt av byrden. Samtidig vet jeg at den langsiktige løsningen ikke er på et DPS. Selv om jeg akkurat nå kunne ønsket meg det. Kanskje trengt det. For herlighet så sliten jeg er. Hvor usikker jeg er. Hvor virkelighet og fantasi blander seg i hverandre. 

Jeg er gift. Med en fantastisk mann. Men akkurat nå kunne jeg ønske, en del av meg, å ha en egen leilighet, med trygge mennesker som kan passe på. Omsorgsbolig? Men jeg vet så inderlig godt at det er ikke løsningen. 

De sier jeg er så flink. Så sterk. Så modig. Herlighet som jeg kunne ønske de sluttet med de ordene littegranne. Lot meg få være sliten. Lot meg få være liten. Lot meg få kollapse uten dårlig samvittighet. Få lov til å ikke være flink en liten stund... 

Hva skal jeg gjøre? Hva skal jeg si? Hvor skal jeg dra?

[MentalBabyDoll]

Kanskje et lite opphold på Dps er en idé? "Hvile" litt, bli passet litt på, andre inntrykk og få pratet med noen når du trenger det? 

[MentalBabyDoll]

Glemte å skrive; prat med fastlegen din 👍