NHD og andre: Er en " snill pike" men nå har jeg fått nok

[AnonymBruker]

Jeg må bare si at jeg er desillusjonert og skuffet over systemet. Jeg har banket meg selv opp lenge nok. Hva er galt med meg som ikke får det til i terapi??????????. Er kvaliteten på terapeuter såååå tilfeldig ??. Er det bare min feil ??Jeg leser innpå her hvordan andre har det i terapi og forstår at det er helt annerledes enn det jeg har erfart. Har bare funnet meg i det i åresvis. Tenkt at jeg ikke er så viktig, at jeg ikke kan forvente bedre. Opplevelsen på DPSen var ikke noe god. Da jeg fikk time hos avtalespesialist gav både lege og NAV utrykk for at denne terapeuten ikke hadde noe godt rykte. 
Jeg opplever et sinne og sorg over at mitt liv ikke betyr mer ... At jeg snart har brukt opp " kvoten" for hjelp og egentlig ikke har fått god hjelp..... Det ser så fint ut på papiret. Jeg er så lei meg ... 
Dette er noe man ikke kan snakke med noen om. Jeg har alltid satt meg selv i andre rekke, klart meg selv og ikke bedt om hjelp. Da jeg endelig turte be om hjelp var jeg ikke viktig nok??
Er lei av å være flink pike og bare svelge unna....

Anonymkode: 8421f...8cd

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg må bare si at jeg er desillusjonert og skuffet over systemet. Jeg har banket meg selv opp lenge nok. Hva er galt med meg som ikke får det til i terapi??????????. Er kvaliteten på terapeuter såååå tilfeldig ??. Er det bare min feil ??Jeg leser innpå her hvordan andre har det i terapi og forstår at det er helt annerledes enn det jeg har erfart. Har bare funnet meg i det i åresvis. Tenkt at jeg ikke er så viktig, at jeg ikke kan forvente bedre. Opplevelsen på DPSen var ikke noe god. Da jeg fikk time hos avtalespesialist gav både lege og NAV utrykk for at denne terapeuten ikke hadde noe godt rykte. 
Jeg opplever et sinne og sorg over at mitt liv ikke betyr mer ... At jeg snart har brukt opp " kvoten" for hjelp og egentlig ikke har fått god hjelp..... Det ser så fint ut på papiret. Jeg er så lei meg ... 
Dette er noe man ikke kan snakke med noen om. Jeg har alltid satt meg selv i andre rekke, klart meg selv og ikke bedt om hjelp. Da jeg endelig turte be om hjelp var jeg ikke viktig nok??
Er lei av å være flink pike og bare svelge unna....

Anonymkode: 8421f...8cd

Har du råd til å gå privat?

Anonymkode: 09b04...9fc

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Har du råd til å gå privat?

Anonymkode: 09b04...9fc

Har tenkt på det. Går på AAP for tiden så det måtte bli en eller to ganger i mnd for en kort periode. Er egentlig ikke en som klager lett men når jeg ser hva NHD skriver om behandling blir jeg litt betenkt over det jeg har erfart. 

Anonymkode: 8421f...8cd

[tilstede]

29 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har tenkt på det. Går på AAP for tiden så det måtte bli en eller to ganger i mnd for en kort periode. Er egentlig ikke en som klager lett men når jeg ser hva NHD skriver om behandling blir jeg litt betenkt over det jeg har erfart. 

Anonymkode: 8421f...8cd

Skjønner det blir dyrt, og at det sikker også kjennes litt urettferdig ut å måtte bruke så mye av pengene dine på behandling, men det kan være en investering i fremtiden som kan være verdt det likevel. Men da ville jeg forhørt meg godt på forhånd slik at jeg visste jeg kom til noen med godt ry og noen som driver med en type behandling du tror kan hjelpe deg. Og om du også føler det er medisink hjelp du trenger, en psykiater.

[AnonymBruker]

18 minutter siden, tilstede skrev:

Skjønner det blir dyrt, og at det sikker også kjennes litt urettferdig ut å måtte bruke så mye av pengene dine på behandling, men det kan være en investering i fremtiden som kan være verdt det likevel. Men da ville jeg forhørt meg godt på forhånd slik at jeg visste jeg kom til noen med godt ry og noen som driver med en type behandling du tror kan hjelpe deg. Og om du også føler det er medisink hjelp du trenger, en psykiater.

Går på medisiner. Er søkt om ufør pga psyken.  Hadde vært greit med god terapi . Har feks aldri prøvd kognitiv terapi som alle  snakket om .. Eller litt målrettet behandling. Er  mer observasjon og småprat..  Psykiateren mener at det er litt komplisert og at han ikke er så god på mine diagnoser. 

Så kanskje jeg skulle ha funnet en som er spesialist på traume , incest ol, 

Anonymkode: 8421f...8cd

[tilstede]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Går på medisiner. Er søkt om ufør pga psyken.  Hadde vært greit med god terapi . Har feks aldri prøvd kognitiv terapi som alle  snakket om .. Eller litt målrettet behandling. Er  mer observasjon og småprat..  Psykiateren mener at det er litt komplisert og at han ikke er så god på mine diagnoser. 

Så kanskje jeg skulle ha funnet en som er spesialist på traume , incest ol, 

Anonymkode: 8421f...8cd

Om du ikke i det hele tatt har fått pratet om traumene dine, så synes jeg du skal gjøre det, men om du har gjort det hos de andre behandlerne dine, så ville jeg gått for kognitiv terapi. Jeg har selv vært utsatt for overgrep, og det er viktig å snakke om det, men bare til et visst punkt. Man skal ikke grave seg ned i traumene, det er ikke slik at en kan prate seg traumene i hjel. Det kan gjøre større skade enn nytte. Det er min erfaring. Noen behandlere har ikke skjønt dette og dveler i det uendelige på overgrep, mens det kan være mye annet en trenger å gripe fatt i i tilværelsen sin. Kognitiv terapi, og enda bedre, om du kan finne en som driver med metakognitiv terapi, kan gi deg verktøy for angst, depresjon og å leve bedre med overgrep og incest.

[AnonymBruker]

1 minutt siden, tilstede skrev:

Om du ikke i det hele tatt har fått pratet om traumene dine, så synes jeg du skal gjøre det, men om du har gjort det hos de andre behandlerne dine, så ville jeg gått for kognitiv terapi. Jeg har selv vært utsatt for overgrep, og det er viktig å snakke om det, men bare til et visst punkt. Man skal ikke grave seg ned i traumene, det er ikke slik at en kan prate seg traumene i hjel. Det kan gjøre større skade enn nytte. Det er min erfaring. Noen behandlere har ikke skjønt dette og dveler i det uendelige på overgrep, mens det kan være mye annet en trenger å gripe fatt i i tilværelsen sin. Kognitiv terapi, og enda bedre, om du kan finne en som driver med metakognitiv terapi, kan gi deg verktøy for angst, depresjon og å leve bedre med overgrep og incest.

Helt enig. Har bare fotalt at jeg har blitt utsatt for det og litt hva det gikk ut på. Trenger hjelp til å kunne være hjemme hos min far og mor uten denne muren av smerte og uoppgjorte ting. De begynner å bli eldre. Jeg vil ikke miste min far uten å ha fred for det som skjedde. Traumene handler om noe annet som jeg er skyld i som jeg  ikke klarer å gå helt inn i. Vil liksom heller leve med en løgn og at alle sier ;" det var ikke din feil det som skjedde ". Om jeg forteller detaljene i traumene vil kanskje terapeuten si :" hva har du gjordt , du er jo skyldig ". Orker ikke det. 

Jeg trenger hjelp til å komme ut av det sporet jeg er ii nå . Sitter fast. Angsten er jo kronisk . Tror faktisk ikke at terapi kan fikse det . Er umulig .,,

Anonymkode: 8421f...8cd

[tilstede]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Helt enig. Har bare fotalt at jeg har blitt utsatt for det og litt hva det gikk ut på. Trenger hjelp til å kunne være hjemme hos min far og mor uten denne muren av smerte og uoppgjorte ting. De begynner å bli eldre. Jeg vil ikke miste min far uten å ha fred for det som skjedde. Traumene handler om noe annet som jeg er skyld i som jeg  ikke klarer å gå helt inn i. Vil liksom heller leve med en løgn og at alle sier ;" det var ikke din feil det som skjedde ". Om jeg forteller detaljene i traumene vil kanskje terapeuten si :" hva har du gjordt , du er jo skyldig ". Orker ikke det. 

Jeg trenger hjelp til å komme ut av det sporet jeg er ii nå . Sitter fast. Angsten er jo kronisk . Tror faktisk ikke at terapi kan fikse det . Er umulig .,,

Anonymkode: 8421f...8cd

Om du bærer på noe som du mener du har skyld i , mener jeg det er livsviktig at du får snakket om det. Nå er det bare en byll inni deg som får vokse og vokse, enten det er sant at du har skyld i det eller ikke. Og denne byllen gjør deg deprimert og gir deg denne kroniske angsten, og setter en vegg opp som hindrer deg fra å bli bedre, hindrer fremgangen. Er som en bremse på medisinene som skal prøve å hjelpe deg til å bli bedre. Kan du ikke prøve å skrive anonymt på nettet hva som skjedde hvis det ikke er noe som noen kan gjenkjenne?  Om du ikke vil det så må du få snakket med terapeuten om det, du kommer deg ikke videre før du har gjort det. Du kan gå i terapi i årevis, prøve ut alle slags former for terapi, bruke opp pengene dine forgjeves, men du MÅ få hull på denne byllen. Uansett hva det er du gjorde, så er det ikke riktig at du skal gå hele livet og kjenne på skyld og skam, og ofte er denne byllen overdrevent stor i forhold til det som faktisk skjedde. Du må lære deg og tilgi deg selv. Det er like viktig som å lære å tilgi andre, kanskje viktigere. Terapeuten vil ikke fordømme deg, og har garantert hørt verre ting, det kan jeg love deg. Det hjelper ikke stort med kognitiv terapi om du skal bære på dette på ryggen hver dag. Det er ikke rart livet ditt kjennes tungt ut. Det positive her er mulighetene som ligger i dette til at du kan få det så mye bedre. Livet ditt kan få en helt ny retning, et helt nytt spor, men det krever at du er modig, at du våger, at du tar spranget. Du kan få det så mye bedre, og i slike tilfeller som dette kan fremgangen din komme veldig raskt også, bare verken kan få renne ut. Kjære deg, tenk seriøst over det jeg skriver til deg. Jeg kan ta feil om mangt og mye, men akkurat i dette tilfellet så kjenner jeg meg ganske sikker på at jeg har rett. Angsten din trenger ikke være kronisk, det er ikke umulig at du kan få det mye bedre og at du kan få hjelp av terapien, men du kan ikke sette plaster over en byll, og slik vil terapi være så lenge du ikke snakker om det som virkelig er det som plager deg. Vær modig, ta spranget.

[AnonymBruker]

1 minutt siden, tilstede skrev:

Om du bærer på noe som du mener du har skyld i , mener jeg det er livsviktig at du får snakket om det. Nå er det bare en byll inni deg som får vokse og vokse, enten det er sant at du har skyld i det eller ikke. Og denne byllen gjør deg deprimert og gir deg denne kroniske angsten, og setter en vegg opp som hindrer deg fra å bli bedre, hindrer fremgangen. Er som en bremse på medisinene som skal prøve å hjelpe deg til å bli bedre. Kan du ikke prøve å skrive anonymt på nettet hva som skjedde hvis det ikke er noe som noen kan gjenkjenne?  Om du ikke vil det så må du få snakket med terapeuten om det, du kommer deg ikke videre før du har gjort det. Du kan gå i terapi i årevis, prøve ut alle slags former for terapi, bruke opp pengene dine forgjeves, men du MÅ få hull på denne byllen. Uansett hva det er du gjorde, så er det ikke riktig at du skal gå hele livet og kjenne på skyld og skam, og ofte er denne byllen overdrevent stor i forhold til det som faktisk skjedde. Du må lære deg og tilgi deg selv. Det er like viktig som å lære å tilgi andre, kanskje viktigere. Terapeuten vil ikke fordømme deg, og har garantert hørt verre ting, det kan jeg love deg. Det hjelper ikke stort med kognitiv terapi om du skal bære på dette på ryggen hver dag. Det er ikke rart livet ditt kjennes tungt ut. Det positive her er mulighetene som ligger i dette til at du kan få det så mye bedre. Livet ditt kan få en helt ny retning, et helt nytt spor, men det krever at du er modig, at du våger, at du tar spranget. Du kan få det så mye bedre, og i slike tilfeller som dette kan fremgangen din komme veldig raskt også, bare verken kan få renne ut. Kjære deg, tenk seriøst over det jeg skriver til deg. Jeg kan ta feil om mangt og mye, men akkurat i dette tilfellet så kjenner jeg meg ganske sikker på at jeg har rett. Angsten din trenger ikke være kronisk, det er ikke umulig at du kan få det mye bedre og at du kan få hjelp av terapien, men du kan ikke sette plaster over en byll, og slik vil terapi være så lenge du ikke snakker om det som virkelig er det som plager deg. Vær modig, ta spranget.

Har nevnt litt av det her på dol tidligere. NHD svarte meg veldig godt. Tror ikke jeg skal sie så mye mer her... Men kanskje jeg skal tørre å ta det opp med en terapaut og gå på dypet. Ikke for å grave i det men for å få hull på byllen. 

Takk. 

Anonymkode: 8421f...8cd

[tilstede]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Har nevnt litt av det her på dol tidligere. NHD svarte meg veldig godt. Tror ikke jeg skal sie så mye mer her... Men kanskje jeg skal tørre å ta det opp med en terapaut og gå på dypet. Ikke for å grave i det men for å få hull på byllen. 

Takk. 

Anonymkode: 8421f...8cd

Ja kast deg ut på dypet med en terapeut. Han vil være der og fiske deg opp om det kjennes ut som om du skal drukne.