Hva driver jeg med?

[Cheri]

Jeg sliter for tiden, men har ingen å snakke med. Hver dag tenker jeg på hva jeg ikke skal spise, når jeg kan unne meg en bitteliten salat osv. I dag og i går har jeg bare spist salat og et halvt rundstykke uten pålegg og masse vann. I dag tidlig spiste jeg et kvart eple, på skolen en bitteliten salat, da jeg kom hjem fra bestemor spiste jeg en liten salat (uten dressinger da)

Da jeg satt og så på Hotel Cæsar og Step by step tenkte jeg på mat hele tiden og alt det jeg har så lyst på. Jeg har lyst på kake, godteri, hamburgere osv, men kan ikke spise det fordi jeg er så redd for å legge på meg. Tenkte at den godtebollen på tv ville gjort seg bra i fanget mitt osv, men neida, vil ikke kan ikke, jeg blir sprø.

Jeg har så lyst til å spise til jeg blir dårlig og bare sloktne. Det er så vanskelig, for jeg tenker på mat hele tiden men har ikke samvittighet til å følge lystene mine, hvorfor skal det være sånn?

Nå er det sent, og jeg skulle lagt meg for en time siden, men jeg føler skikkelig trang til å gå i kjøleskapet og hente ut alt jeg finner og lesse i meg, men jeg vil ikke egentlig, tør ikke, kan ikke.

Min hverdag består i å spise minst mulig, helst bare salat uten dressing og vann, og jeg jogger hver dag for å få vekk det jeg mener er stygt.

Alle sier jeg ikke skal forandre meg, og egentlig så vet jeg at jeg ikke er direkte fet, jeg er bare så misfornøyd med meg selv at jeg ikke klarer å slå meg til ro med at jeg er ok. Jeg vil være perfekt.

Jeg vil være tynn tynn tynn og slippe å spørre folk om de tror jeg la på meg i går hvis jeg hadde spist et stykke kake.

Jeg orker ikke dette slitet mer.

Jeg tenker på mat konstant, drømme rom det lengter etter det og vet ikke hva jeg skal gjøre lenger.

Foreldra mine er drittlei av å høre på masinga mi og prøver så godt de kan å trøste, men det hjelper ikke, det er så fælt fordi jeg tror ikke på dem når de sier jeg er perfekt. Jeg mener, ingen er jo det, men de ser meg som det og jeg vet ikke om jeg tror på dem. Jeg vil bare ha en modellkropp uten cellulitter og rot. Er så lei av ridelår og ølmage.

Nå er jeg så sulten at jeg nesten mister vettet. Hvorfor sier jeg, hvorfor?

[Laila Sundgot Schneider, Lege]

Kjære Cheri ! Du beskriver en hverdag hvor tanker og atferd i forhold til mat, vekt og utseende ser ut til å begrense livsutfoldelsen din, du sliter og strever . Jeg vet ikke om du selv ser at du har en spisefortyrrelse, men slik du har det vil jeg absolutt anbefale deg å søke hjelp for å få hjelp til å skjønne "hva du driver med". Da foreldrene din bare trøster deg, kan det tyde på at de ikke helt ser/vil se hva du driver med. Jeg anbefaler deg å snakke med dine foreldre om hvordan du har det, slik at de kan motivere/hjelpe deg å søke hjelp. Det er ofte foreldre blir rådville når de skjønner at deres barn har en spisefortyrrelse, prøver å finne skyld- i stedet for å ta ansvar, ta det opp med sitt barn, og søke hjelp hos helsearbeidere. Lykke til med å gripe fatt i ditt problem!

Informasjon via Internett erstatter ikke konsultasjon med lege eller annet kvalifisert medisinsk personell. For en sikker vurdering av problemstillingen du tar opp i brevet, bør du rådføre deg med din kontaktperson i det offentlige helsevesen.

Vennlig hilsen Laila Sundgot Schneider, lege