Evig angstproblem

[AnonymBruker]

Jeg har hatt angst i rykk og napp gjennom hele barndommen, uten noen spesiell årsak i det hele tatt. Angsten ble så borte noen år, før den plutselig tok meg med storm, og siden har den vært min "følgesvenn" i 3 år nå. Den dukket opp for fulle mugger når jeg var 20 år, og siden har det gått veldig opp og ned. Jeg har gått på Cipralex og Tolvon i 3 år, men måtte slutte helt nå nettopp, på grunn av at antidepressiva gir akkurat meg noen ganske alvorlige bivirkninger som jeg ikke kan leve med. Nå holder jeg også på å slutte med Tolvon, av samme årsak, og jeg tror jeg begynner å bli klin ko-ko! Fastlegen har god tro på meg, men jeg kan ikke si at jeg har det akkurat nå! Angsten er verre enn noensinne! 

Tidligere har jeg vært innlagt 1 dag på DPS (på eget initiativ) på grunn av angsten, men ble raskt hjemsendt fordi jeg ble hundre ganger så livredd bare av å være der. Aldri vært så redd i hele mitt liv, og trodde aldri jeg skulle komme meg ut. Etter å ha vært der og fått bekreftet hvor frisk jeg egentlig er, ble jeg bra fra angsten i alle fall 1 år... Nå klarer jeg ikke å finne frem den samme styrken i det hele tatt. Jeg vet jo at det er angst for angsten som er mitt problem, og uansett hvor mange psykologer jeg går til - er det den samme jobben som må gjøres uansett: nemlig å konfrontere angsten. Kan det være nedtrappingen som har gjort meg udugelig til å "ta opp kampen" og bare gi meg over? 

Mitt store problem er jo nettopp det at jeg er livredd for selve angstanfallet... Så redd at jeg ikke klarer å tvinge meg selv til å stå i det. Dette står ikke i stil med min personlighet i det hele tatt, da jeg er ekstremt sta og SKAL få det som jeg vil. Nå er jeg bare fullstendig frynsete på nervene og tørr knapt å gjøre noen av de vanlige tingene jeg pleier. Bare det å kjøre bil gjør meg kvalm og svimmel. For et liv!

Skrekken er at jeg forblir slik hele livet, da jeg kan ikke bruke antidepressiva for å hjelpe meg igjen - uansett. Jeg har flere å snakke med og hele familien er klar over situasjonen min, men jeg føler at jeg lever i et bur som stadig blir mindre. Hjelp :-(

Anonymkode: ae8e9...2b6

[AnonymBruker]

Du vil nok merke nedtrappingen, men uansett burde du kanskje prøve eksponeringstrening med hjelp.

Har selv fått en psykiatrisk sykepleier som er med meg ut, og fra for ett par mnder å ikke kunne stå utenfor døra i det hele tatt klarer jeg nå å gå til butikken alene :). Er veldig tøft å "stå" i angsten, men det funker, er nok veldig viktig å ha riktig hjelp.

Har fortsatt langt igjen og forventningsangsten er der fortsatt, men merker at eksponering virker og får ikke panikk hele tiden slik det var før, er merkelig nok blitt veldig deprimert, mulig det skyldes at jeg er utoldmodig.

Å kun ha samtaler hos behandler er ikke nok, du må ha med deg en som hjelper deg slik at eksponeringen blir effektiv.

Lykke til.

 

Anonymkode: 4fa19...cad

[AnonymBruker]

Det er slik angst er for noen - verden "krymper". Det tragiske med den type angst du har er at du frykter noe som sjelden inntreffer, panikkanfall og allikevel lever du som om de skal dukke opp hele tiden. Du forsøker å beskytte deg mot noe som i bunn og grunn er helt ufarlig om det skulle dukke opp, ja jeg vet det er skremmende og ubehagelig. Jeg antar at du har opplevd et panikkanfall og kommet delvis hel ut på andre siden av det? Jeg skriver delvis hel fordi det har satt spor i deg og du har har med det "valgt" et liv hvor du forsøker å unngå et nytt. Denne strategien er den verste, selv om den for oss med angst føles som den trygge. 

Jeg tror du finner veien gjennom dette. Vær litt snill med deg selv under seponering som trolig forverrer ting akkurat nå. Det betyr ikke at det er slik det kommer til å forbli. 

Anonymkode: 77075...76a