Er han deprimert?

[Beetle]

Hei.

 

Jeg har nå opplevd for 2. gang siden vi ble sammen august i fjor å bli dumpet av min ex-kjæreste. Han kan ikke si annet enn at følelsene forsvant uten grunn, og han vet ikke hvorfor. Dette var svaret jeg fikk begge gangene.

 

Han sier det ikke er meg, at det ikke er noe jeg har gjort/sagt, eller IKKE gjort/sagt, og han har ingen forklaring på hva som har hendt for at følelsene skulle forsvinne.

Vi var så stormforelsket og alt var så fint! Ingen krangling og ingen uenigheter av noe slag. Og vi var så like, både i humor og væremåte, det var nesten 'skummelt', og vi begge følte vi hadde funnet vår soulmate. Denne mannen ble i tillegg til kjæreste, min beste venn.

 

Så i desember fortalte han plutselig at forholdet var over. Han hadde gått i 1 måned og hatt det fælt fordi han følte ikke det han burde. Jeg var knust, men måtte jo akseptere dette. Men jeg forstod ikke at han ikke ville prøve å få det til å fungere..

 

Så, tok jeg opp igjen kontakten i slutten av januar, og det viste seg at han savnet meg og ville møtes. Han angret og sa at om dette kunne ordne seg, så ønsket han det. Han mente at det var meningen at vi skulle være sammen. Jeg var veldig forsiktig for jeg måtte lære å stole på ham igjen, men snart var det som om vi ikke hadde vært fra hverandre i de 2 månedene.

 

Jeg var lykkelig igjen, men så plutselig BANG, der fortalte han igjen at følelsene var i ferd med å forsvinne. Men denne gang var det ikke gått så langt, sa han, og han ville prøve videre. I løpet av dagen og aamtalen derimot, sa han at de negative følelsene kom frem, for nå tillot han seg å føle på dem. Så det endte med at han ikke visste om han ville prøve videre alikevel og jeg kjørte derfra i sinne. Må nevne at vi bor litt over 4 timer fra hverandre.

 

Så gikk det 1.5 dag der jeg ikke hørte noe, og så fikk jeg en mld der han bekreftet at det var slutt. Han skrev mld fordi han ikke synes han er så god verbalt. Jeg ringte ham rett opp, men han ville ikke ombestemme seg. Han sa at alt var kaos i hodet og han måtte ha tid for seg selv. At han ikke orket den usikkerheten han hadde.

Jeg er en person som MÅ ha svar, så jeg har tenkt og analysert dette opp i mente. Plutselig kom jeg over en artikkel der depresjon var nevnt som en årsak til at følelsene forvinner. Da begynte jeg å tenke tilbake... Ettersom jeg tenkte, følte jeg brikkene falt på plass, og jeg laget en liste over ting som jeg mente kunne være tegn.

 

- Han følte at følelsene for meg ble skrudd av med en bryter han ikke kan kontrollere. Uten noe som utløste det, altså uten grunn.

 

- Han sier at i de negative periodene (siste gang varte det 2 uker før det ble slutt) så kunne følelsene svinge fra feil til rett i løpet av en dag.

 

- Han fikk kraftig hjertebank de gangene han tenkte på meg og følelsene som forsvant. Og han gråt mye, for han vil egentlig ha tilbake disse følelsene. Han hadde også veldig hjertebank da han kom hit for å levere tingene mine. 

 

- Forrige brudd utløste en veldig kontrollangst. Hvor skal jeg bo, hvor mye penger har jeg, hvordan skal jeg ordne dette? Han jobber ikke fullt pga uførhet og har ikke mye penger. Da de fikk solgt huset de hadde sammen og han endelig kjøpt der han bor nå, fikk han kontrollen tilbake. Og den tviholder han på nå. Men det var 7 måneder med angst. Han er redd for at det skal skje igjen.

 

- Han virker kald og uanfektet etter bruddet, men får kraftige reaksjoner når han er alene. Sorg og gråt.
 

- Han har veldig dårlig selvtillit. Han har ikke vært populær i opoveksten, og forrige kjæreste trakk ham mye ned. Han føler Han ikke er flink i jobben sin. Han har også problemer med selvbildet sitt og liker ikke hvordan han ser ut, ønsker å slanke seg. Selv om jeg sa at jeg elsket ham uansett, sank det ikke inn at han er flott.

 

- Han er fæl til å undergrave seg selv og egne prestasjoner.

 

- Han sa selv at følelsene ligger mest 'på midten'. Skal mye til for at det bikker til veldig glad/sint/lei seg.

 

- Han vegrer seg for å snakke i tlf med ukjente (til og med for å bestilla pizza). 

 

- Han har vært syk i 15 år med rygg og div andre ting. Er blitt ufør pga dette. Han klarer ikke det han ønsker og blir mutt, tilbsketrukket og lei seg når han føler han ikke strekker til og når han har smerter.

 

-  Han har søvnproblemer. Sover ikke godt, sover for lite.

 

- Han er ikke glad i masse folk han ikke kjenner på ein plass. (Vegrer seg for å gå i selskap osv). 

 

- Han har fortalt at han har muligens hatt depresjoner før. 1. gang på videregående. Slet med psyken, fysiske smerter (som gallesten) og svettet utrolig mye.

2. gang for ca 10-15 år siden. Gikk til legen men kunne bare forklare det som stress, så ingen behandling.

 

- Han glemmer lett ord som han skal si. Leter etter dem.

 

- Han sa at et brudd hadde skjedd uansett hvem det var han var sammen med, ikke bare meg.

 

Jeg vet alt dette er milde symptomer, men alt tilsammen fikk meg til å tenke....  Kan det være en depresjon som ligger og blokkerer følelsene hans for meg? Og bør han søke profesjonell hjelp?

 

Endret 11. mai 2017 av Beetle

[Gjest Gargamel]

Hei

Jeg synes ikke det er så spesielt at følelsene bli borte og at han gjør det slutt uten at det er noen spesiell grunn.

Den som gjør det slutt har kanskje ikke så veldig lyst til å si hva grunnen er heller. Det er gjerne ikke en bestemt ting som du kan gjøre noe med.

Jeg synes du bør akseptere at det er slutt og overlate til ham å vurdere om han trenger hjelp. 

[Beetle]

26 minutter siden, Gargamel skrev:

Hei

Jeg synes ikke det er så spesielt at følelsene bli borte og at han gjør det slutt uten at det er noen spesiell grunn.

Den som gjør det slutt har kanskje ikke så veldig lyst til å si hva grunnen er heller. Det er gjerne ikke en bestemt ting som du kan gjøre noe med.

Jeg synes du bør akseptere at det er slutt og overlate til ham å vurdere om han trenger hjelp. 

Hei.

 

Nei, i utgangspunktet er det ikke merkelig å miste følelser, men nå har dette skjedd 2 ganger på under 1 år.

 

Snakket med ham i går, og han var faktisk enig i at dette kunne være en depresjon. Han skulle la det synke inn og så se om han oppsøkte legen for dette.

 

Er det noe jeg kan gjøre for ham oppi dette?

 

[FGT]

17 timer siden, Beetle skrev:

Hei.

 

Jeg har nå opplevd for 2. gang siden vi ble sammen august i fjor å bli dumpet av min ex-kjæreste. Han kan ikke si annet enn at følelsene forsvant uten grunn, og han vet ikke hvorfor. Dette var svaret jeg fikk begge gangene.

 

Han sier det ikke er meg, at det ikke er noe jeg har gjort/sagt, eller IKKE gjort/sagt, og han har ingen forklaring på hva som har hendt for at følelsene skulle forsvinne.

Vi var så stormforelsket og alt var så fint! Ingen krangling og ingen uenigheter av noe slag. Og vi var så like, både i humor og væremåte, det var nesten 'skummelt', og vi begge følte vi hadde funnet vår soulmate. Denne mannen ble i tillegg til kjæreste, min beste venn.

 

Så i desember fortalte han plutselig at forholdet var over. Han hadde gått i 1 måned og hatt det fælt fordi han følte ikke det han burde. Jeg var knust, men måtte jo akseptere dette. Men jeg forstod ikke at han ikke ville prøve å få det til å fungere..

 

Så, tok jeg opp igjen kontakten i slutten av januar, og det viste seg at han savnet meg og ville møtes. Han angret og sa at om dette kunne ordne seg, så ønsket han det. Han mente at det var meningen at vi skulle være sammen. Jeg var veldig forsiktig for jeg måtte lære å stole på ham igjen, men snart var det som om vi ikke hadde vært fra hverandre i de 2 månedene.

 

Jeg var lykkelig igjen, men så plutselig BANG, der fortalte han igjen at følelsene var i ferd med å forsvinne. Men denne gang var det ikke gått så langt, sa han, og han ville prøve videre. I løpet av dagen og aamtalen derimot, sa han at de negative følelsene kom frem, for nå tillot han seg å føle på dem. Så det endte med at han ikke visste om han ville prøve videre alikevel og jeg kjørte derfra i sinne. Må nevne at vi bor litt over 4 timer fra hverandre.

 

Så gikk det 1.5 dag der jeg ikke hørte noe, og så fikk jeg en mld der han bekreftet at det var slutt. Han skrev mld fordi han ikke synes han er så god verbalt. Jeg ringte ham rett opp, men han ville ikke ombestemme seg. Han sa at alt var kaos i hodet og han måtte ha tid for seg selv. At han ikke orket den usikkerheten han hadde.

Jeg er en person som MÅ ha svar, så jeg har tenkt og analysert dette opp i mente. Plutselig kom jeg over en artikkel der depresjon var nevnt som en årsak til at følelsene forvinner. Da begynte jeg å tenke tilbake... Ettersom jeg tenkte, følte jeg brikkene falt på plass, og jeg laget en liste over ting som jeg mente kunne være tegn.

 

- Han følte at følelsene for meg ble skrudd av med en bryter han ikke kan kontrollere. Uten noe som utløste det, altså uten grunn.

 

- Han sier at i de negative periodene (siste gang varte det 2 uker før det ble slutt) så kunne følelsene svinge fra feil til rett i løpet av en dag.

 

- Han fikk kraftig hjertebank de gangene han tenkte på meg og følelsene som forsvant. Og han gråt mye, for han vil egentlig ha tilbake disse følelsene. Han hadde også veldig hjertebank da han kom hit for å levere tingene mine. 

 

- Forrige brudd utløste en veldig kontrollangst. Hvor skal jeg bo, hvor mye penger har jeg, hvordan skal jeg ordne dette? Han jobber ikke fullt pga uførhet og har ikke mye penger. Da de fikk solgt huset de hadde sammen og han endelig kjøpt der han bor nå, fikk han kontrollen tilbake. Og den tviholder han på nå. Men det var 7 måneder med angst. Han er redd for at det skal skje igjen.

 

- Han virker kald og uanfektet etter bruddet, men får kraftige reaksjoner når han er alene. Sorg og gråt.
 

- Han har veldig dårlig selvtillit. Han har ikke vært populær i opoveksten, og forrige kjæreste trakk ham mye ned. Han føler Han ikke er flink i jobben sin. Han har også problemer med selvbildet sitt og liker ikke hvordan han ser ut, ønsker å slanke seg. Selv om jeg sa at jeg elsket ham uansett, sank det ikke inn at han er flott.

 

- Han er fæl til å undergrave seg selv og egne prestasjoner.

 

- Han sa selv at følelsene ligger mest 'på midten'. Skal mye til for at det bikker til veldig glad/sint/lei seg.

 

- Han vegrer seg for å snakke i tlf med ukjente (til og med for å bestilla pizza). 

 

- Han har vært syk i 15 år med rygg og div andre ting. Er blitt ufør pga dette. Han klarer ikke det han ønsker og blir mutt, tilbsketrukket og lei seg når han føler han ikke strekker til og når han har smerter.

 

-  Han har søvnproblemer. Sover ikke godt, sover for lite.

 

- Han er ikke glad i masse folk han ikke kjenner på ein plass. (Vegrer seg for å gå i selskap osv). 

 

- Han har fortalt at han har muligens hatt depresjoner før. 1. gang på videregående. Slet med psyken, fysiske smerter (som gallesten) og svettet utrolig mye.

2. gang for ca 10-15 år siden. Gikk til legen men kunne bare forklare det som stress, så ingen behandling.

 

- Han glemmer lett ord som han skal si. Leter etter dem.

 

- Han sa at et brudd hadde skjedd uansett hvem det var han var sammen med, ikke bare meg.

 

Jeg vet alt dette er milde symptomer, men alt tilsammen fikk meg til å tenke....  Kan det være en depresjon som ligger og blokkerer følelsene hans for meg? Og bør han søke profesjonell hjelp?

 

Jeg tror at den depressive tilstanden kan virke inn ja. Kjenner meg igjen der, men jeg lot ikke følelsene styre meg bort.

[AnonymBruker]

Det er nok langt mer enn en depresjon her. Prøv å snu tankene til at det sikkert er best slik på sikt.

Anonymkode: 4d77b...3d6

[Gjest Gargamel]

23 timer siden, Beetle skrev:

Hei.

 

Nei, i utgangspunktet er det ikke merkelig å miste følelser, men nå har dette skjedd 2 ganger på under 1 år.

 

Snakket med ham i går, og han var faktisk enig i at dette kunne være en depresjon. Han skulle la det synke inn og så se om han oppsøkte legen for dette.

 

Er det noe jeg kan gjøre for ham oppi dette?

 

Nei, jeg vet ikke. Følelser kan komme og går litt, men han er kjapp til å gjøre det slutt synes jeg. Jeg er litt redd for at det blir slitsomt for deg å tviholde på forholdet når han er såpass lunken allerede nå. Mulig du vil kjempe litt i motbakke hele veien.

Du vet kanskje best selv, du som kjenner ham. 

[Beetle]

På 12.5.2017 den 14.11, FGT skrev:

Jeg tror at den depressive tilstanden kan virke inn ja. Kjenner meg igjen der, men jeg lot ikke følelsene styre meg bort.

 

Men var du klar over at du var deprimert? Han hadde ikke tenkt over at det kunne være 'svaret' før jeg sa det til ham første gang. 

Når en føler seg tom og en ikke vet hvorfor, så er det jo ikke lett. Jeg tror han har et veldig tankekjør og måtte eliminere noe. Og det var meg. For jobben må han jo ha, og tidligere ting har jo allerede skjedd.. så det 'letteste' var å kvitte meg ..

[Beetle]

På 12.5.2017 den 17.11, AnonymBruker skrev:

Det er nok langt mer enn en depresjon her. Prøv å snu tankene til at det sikkert er best slik på sikt.

Anonymkode: 4d77b...3d6

 

Hva mener du? At det er et 'vanlig' brudd?

[Beetle]

På 13.5.2017 den 9.56, Gargamel skrev:

Nei, jeg vet ikke. Følelser kan komme og går litt, men han er kjapp til å gjøre det slutt synes jeg. Jeg er litt redd for at det blir slitsomt for deg å tviholde på forholdet når han er såpass lunken allerede nå. Mulig du vil kjempe litt i motbakke hele veien.

Du vet kanskje best selv, du som kjenner ham. 

 

Ja, jeg synes også at han var kjapp med å gjøre det slutt. Han sa han var så forvirret og orket ikke være det mer.  Han hadde undertrykt de negative følelsene i 2 uker, men då vi snakker om det kom de til overflaten.

Jeg tenker at han siden han ikke var klar over hva som rører til tankene hans, så klarte han ikke sortere hva som var galt, og dermed ble det som det ble?

 

Kan terapi hjelpe på å se ting klart igjen?

[AnonymBruker]

Hei. Jeg klarte ikke lese alt du skrev så kan hende jeg " bommer" litt med dette svaret . Jeg har hatt problemer med at jeg mister følelser for mine nærmeste i depressive perioder. Jeg kan miste intressen for både mann og barn. Mennesker blir rett og slett for slitsomt og jeg takler ingen form for press.... 

Ellers er jeg en sosial og empatisk person... 

Anonymkode: bc4a0...3eb

[Beetle]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Hei. Jeg klarte ikke lese alt du skrev så kan hende jeg " bommer" litt med dette svaret . Jeg har hatt problemer med at jeg mister følelser for mine nærmeste i depressive perioder. Jeg kan miste intressen for både mann og barn. Mennesker blir rett og slett for slitsomt og jeg takler ingen form for press.... 

Ellers er jeg en sosial og empatisk person... 

Anonymkode: bc4a0...3eb

 

Hei.

Nei, du bommer ikke.

Dette med å miste følelsene har nå skjedd 2 ganger. Etter første gang lot jeg ham i fred i over 1 måned. Da vi skulle treffes igjen, var det han som sa at han angret og ville prøve på ny. Da hadde han funnet ut at det var meg han ville ha.

Men det gikk ikke mer enn 3 måneder før det skjedde på ny. Ikke noe forvarsel eller tegn. Han sa han hadde vært forvirret i 2 uker da, og kunne ikke ha det sånn.

 

Hvor lenge varer dine depresjoner og hvordan kommer du utav dem igjen? For dette høres jo likt ut...

[FGT]

På ‎15‎.‎05‎.‎2017 den 13.29, Beetle skrev:

 

Men var du klar over at du var deprimert? Han hadde ikke tenkt over at det kunne være 'svaret' før jeg sa det til ham første gang. 

Når en føler seg tom og en ikke vet hvorfor, så er det jo ikke lett. Jeg tror han har et veldig tankekjør og måtte eliminere noe. Og det var meg. For jobben må han jo ha, og tidligere ting har jo allerede skjedd.. så det 'letteste' var å kvitte meg ..

Ja jeg ble klar over at jeg var deprimert etter hvert, men jeg var i en helt annen situasjon, og vi kan takle ting forskjellig. Selv om følelsene mine var et kaos, så trenger en ikke å miste fornuften, så viste jeg hva som var viktig å holde fast på eller prioritere. Men dette er ikke enkelt, la det bli sagt.  

[Beetle]

3 timer siden, FGT skrev:

Ja jeg ble klar over at jeg var deprimert etter hvert, men jeg var i en helt annen situasjon, og vi kan takle ting forskjellig. Selv om følelsene mine var et kaos, så trenger en ikke å miste fornuften, så viste jeg hva som var viktig å holde fast på eller prioritere. Men dette er ikke enkelt, la det bli sagt.  

 

Det var veldig godt sagt; En trenger ikke miste fornuften!

Men er redd det er det han har, mistet 'fornuften'. Skulle bare ønske han ville gå og få hjelp, og at det klarnet opp i tankene hans.

Klamrer meg til håpet...

[AnonymBruker]

Enkelte mennesker er av typen som er gjennomgående misfornøyd med absolutt alt i livet

Som jeg har opplevd bør man søke seg bort men selv det kan være håpløst

Men han høres mye mere positiv ut og kanskje mer sær bare

Depresjoner er veldig vanskelige å snakke om ofte om det er det

Anonymkode: 52134...467

[Beetle]

På 18.5.2017 den 3.22, AnonymBruker skrev:

Enkelte mennesker er av typen som er gjennomgående misfornøyd med absolutt alt i livet

Som jeg har opplevd bør man søke seg bort men selv det kan være håpløst

Men han høres mye mere positiv ut og kanskje mer sær bare

Depresjoner er veldig vanskelige å snakke om ofte om det er det

Anonymkode: 52134...467

Han er ikke generelt misfornøyd, har virket glad ovenfor meg. Altså, helt til dette skjedde...

Synes ikke han er sær heller, men vi er veldig like i så mye, så det kan kanskje blinde meg litt? 😉

 

Han svarte meg på mld om at det kunne være det som var svaret. Og at han måtte tenke på det. Etter det har det vært stille.. 

[Beetle]

Hei alle. 

Nå har det gått 14 dager siden sist vi hadde kontakt og det ble diskutert om det kunne være en depresjon.

Har ikke hørt noe etterpå, og jeg tror heller ikke han har ringt til legen for å få time. 

Har bestemt meg for å gi dette til over sommeren for å se om han gjør noe med dette eller ikke.

Men er det noe jeg kan gjøre for å hjelpe ham til å kjappt ta kontakt med legen? Er det 'mas' om jeg sender en mld nå og spørr hva han har tenkt å gjøre?