Opptrapping av ritalin

[Momio]

Hei! Har fått påvist ADHD nå i voksen alder, og har begynt behandling med Ritalin for konsentrasjonsvansker.
Tar tabletter x 3 daglig, og har fått et skjema i forhold til opptrapping av dose. Vil bare høre om folk sine erfaringer, med dose og virkning. Lurer litt på hvor stor dose jeg kan forvente å ha før jeg får noen virkning? Nå går jeg på tabletter i sammenheng med dosejusteringer, men er litt klundrete å ta ift jobb, og kunne ønsket meg kapsler. Er det vanlig å bli satt over på kapsler når man har funnet riktig dose? Vet heller ikke mye om forskjellen på Ritalinkapsler og Conserta f.eks?

[Andreaswell]

Der er ganske vanlig at dette tar lang tid i hvertfall. Skal ikke bare finne riktig dosering men også riktig medikament. Jeg trappet opp og ned med fem forskjellige før jeg fant noe som passet meg. Så det er bare å smøre seg med tålmodighet  Ikke alle som passer til å bruke depot, jeg gjør ikke det. Lykke til i hvertfall! 

[AnonymBruker]

Jeg husker at det tok laang tid å venne seg på Ritalin, og anbefaler at du følger planen du har fått. Når du blir vant til dem etter mange år, er det i alle fall slik for meg, at jeg kan godt bytte mellom f.eks. 10 mg kapsel i en periode, og 20 mg i en annen periode uten problemer. Det verste er å bli vant til dem, for det kan føles veldig rart i starten. Og så kan det hende du havner på en høyere dose enn du egentlig trenger også, men dette kjenner du selv  

Anonymkode: f5851...958

[yellow ledbetter]

Trodde det var vanlig å begynne med kapsler. Det var ihvertfall det jeg gjorde. Jeg tror jeg har oppnådd optimal effekt nå, selv om jeg fortsatt ikke er helt i vater, men jeg har jo Asperger også, så det hadde jeg ikke regna med. Jeg tar 80 mg om morgenen og 40 mg på ettermiddagen. Mye bedre konsentrasjon og flyt, og mindre impulsiv/sint. Så for meg har det fungert fint. De eneste bivirkingene jeg fortsatt har er munntørrhet og litt hanglete matlyst, men det er bagateller.

[Momio]

12 timer siden, yellow ledbetter skrev:

HTrodde det var vanlig å begynne med kapsler. Det var ihvertfall det jeg gjorde. Jeg tror jeg har oppnådd optimal effekt nå, selv om jeg fortsatt ikke er helt i vater, men jeg har jo Asperger også, så det hadde jeg ikke regna med. Jeg tar 80 mg om morgenen og 40 mg på ettermiddagen. Mye bedre konsentrasjon og flyt, og mindre impulsiv/sint. Så for meg har det fungert fint. De eneste bivirkingene jeg fortsatt har er munntørrhet og litt hanglete matlyst, men det er bagateller.

Jeg begynte med 10 mg kapsler først, men så satt hun meg på tabletter siden jeg skulle ha 5 mg på ettermiddagen også. Jeg påpekte at jeg hadde kapsler fra før, og spurte henne om hvordan jeg skulle administrere medikamentene og påpekte at jeg snart var tom for kapsler. Da sa hun at det ikke var så farlig siden det var i opptrappingsfase, så endte med å ta 10 mg kapsler på morgenen, inntil pakken var tom, siden det har jeg tatt tabletter på morgenen også. Synes det var litt rart med tanke på at medikamentene fordeles litt anderledes avhengig av om det er kapsler eller tabletter. Kapslene fordeles jo litt jevnere over et lengre tidsrom... Men det er vel fortsatt så lave doser, at det ikke er noen fare.

Nå tar jeg 10 mg tablett morgen og formiddag og 5 mg litt senere på ettermiddagen. Kan ikke si at jeg har lagt merke til noe særlig virkning enda... Men ser du skriver at du tar 80 mg på morgenen og 40 mg på ettermiddagen. Er dette Ritalin eller hva slags preparat tar du, og er det kapsler eller tabletter? Har hørt at de fleste har en tilfredsstillende virkning på rundt 60 mg og at høyeste dose er 80 mg i døgnet på Ritalin. Derfor jeg er så nysgjerrig

Angående Aspergers ble jeg selv kartlagt for dette på DPS, i sammenheng med en depresjonsperiode der jeg var veldig "rar". Klarte ikke å fungere i det daglige og hadde vansker med å omgås mennesker på riktig måte. Alt jeg sa og gjorde ble liksom feil, og hadde store vansker med å se folk i øynene og konsentrere meg. Husker at etter mye testing fikk jeg en utskrift fra nevropsykolog helt uten videre. Der sto det lange skriv om det ene etter det andre av ferdigheter jeg lå under gjennomsnittet for både kognitivt og motorisk. Hvordan mine visuelle ferigheter var gode og at jeg hadde veldig gode resultater på denne... iq-testen?... av noe slag. Da mente de at jeg hadde Aspergers. Plutselig hadde jeg timer på DPS om hvordan jeg kunne få ung ufør og at de kunne hjelpe meg å søke boligstøtte og finne fritidssysseler og om samarbeid mellom nav, lege og dps. Tror jeg aldri har følt meg så overkjørt... Ikke fordi jeg "hadde fått en diagnose", men til alle slutninger dette plutselig skulle føre til. Som om jeg plutselig ikke skulle ha mulighet til å ta vare på meg selv lengre. Jeg har jo gått på skole å vært arbeidsfør i alle år, sosial osv. Det låt til at en liten periode i livet mitt skulle ødelegge for resten av fremtiden min. Hvordan mine protester ble oversett og satt til side var svært skremmende. Jeg sa jo at en aspergersdiagnose ikke passet til meg, ikke i forhold til hvordan jeg var og hvordan jeg fungerte. Mente jo da også at det var ADHD, men at ingen hadde gitt meg de hjelp og midler jeg trengte, derfor følte jeg meg så langt nede. Hvordan jeg ble overkjørt på DPS hjalp jo heller ikke på den depresjonsperioden, og jeg ble svært langt nede i en periode.

Sånn situasjonen er nå har jeg det veldig bra. Jeg er i full jobb, og trives med det. At jeg fikk forslag om å ta ung ufør ser jeg på som helt banalt, og om jeg skulle ha hatt Aspergers så kunne jeg vel fremdeles ha fungert veldig godt i jobb og hverdagen for øvrig. Hvem i all verden tar en enkelt kartlegging og vurderer noe så drastisk over en så kort periode? Det ble jo helt feil hjelp i forhold til meg og min situasjon, så det er den største skrekken jeg har opplevd selv i psykiatrien.

Har en nøvø som har Aspergers, og han fungerer forsåvidt godt. Kanskje ikke den letteste å være "nær" og han reagerer fort på ting som blir sagt, men vi har vendt oss til det og tilpasset oss slik at han skal kunne være trygg i miljø med andre. Han har fått hjelp ift skole og sosialt, og dette har hjulpet. Men alt handler vel om rett hjelp, til rett person, på rett sted og rett tidspunkt.

Hvordan fungerer du i hverdagen og hvordan påvirker diagnosene deg? Føler du at du får den hjelpen du trenger? Og som jeg skjønte det, var aspergersdiagnose litt uventet?Unnskyld mange spørsmål, og om jeg tråkker over dine intimgrenser beklager jeg, et svar er absolutt ikke påkrevd. Jeg er bare veldig nysgjerrig. Spesielt med tanke på nevøen min som har samme diagnose, lurer jo litt på hvordan det er og føles liksom... Er ikke så lett å få svar ut av han. På nett vet jeg derimot at man har stor mulighet til å være anonym 

[yellow ledbetter]

8 timer siden, Momio skrev:

Jeg begynte med 10 mg kapsler først, men så satt hun meg på tabletter siden jeg skulle ha 5 mg på ettermiddagen også. Jeg påpekte at jeg hadde kapsler fra før, og spurte henne om hvordan jeg skulle administrere medikamentene og påpekte at jeg snart var tom for kapsler. Da sa hun at det ikke var så farlig siden det var i opptrappingsfase, så endte med å ta 10 mg kapsler på morgenen, inntil pakken var tom, siden det har jeg tatt tabletter på morgenen også. Synes det var litt rart med tanke på at medikamentene fordeles litt anderledes avhengig av om det er kapsler eller tabletter. Kapslene fordeles jo litt jevnere over et lengre tidsrom... Men det er vel fortsatt så lave doser, at det ikke er noen fare.

Nå tar jeg 10 mg tablett morgen og formiddag og 5 mg litt senere på ettermiddagen. Kan ikke si at jeg har lagt merke til noe særlig virkning enda... Men ser du skriver at du tar 80 mg på morgenen og 40 mg på ettermiddagen. Er dette Ritalin eller hva slags preparat tar du, og er det kapsler eller tabletter? Har hørt at de fleste har en tilfredsstillende virkning på rundt 60 mg og at høyeste dose er 80 mg i døgnet på Ritalin. Derfor jeg er så nysgjerrig

Angående Aspergers ble jeg selv kartlagt for dette på DPS, i sammenheng med en depresjonsperiode der jeg var veldig "rar". Klarte ikke å fungere i det daglige og hadde vansker med å omgås mennesker på riktig måte. Alt jeg sa og gjorde ble liksom feil, og hadde store vansker med å se folk i øynene og konsentrere meg. Husker at etter mye testing fikk jeg en utskrift fra nevropsykolog helt uten videre. Der sto det lange skriv om det ene etter det andre av ferdigheter jeg lå under gjennomsnittet for både kognitivt og motorisk. Hvordan mine visuelle ferigheter var gode og at jeg hadde veldig gode resultater på denne... iq-testen?... av noe slag. Da mente de at jeg hadde Aspergers. Plutselig hadde jeg timer på DPS om hvordan jeg kunne få ung ufør og at de kunne hjelpe meg å søke boligstøtte og finne fritidssysseler og om samarbeid mellom nav, lege og dps. Tror jeg aldri har følt meg så overkjørt... Ikke fordi jeg "hadde fått en diagnose", men til alle slutninger dette plutselig skulle føre til. Som om jeg plutselig ikke skulle ha mulighet til å ta vare på meg selv lengre. Jeg har jo gått på skole å vært arbeidsfør i alle år, sosial osv. Det låt til at en liten periode i livet mitt skulle ødelegge for resten av fremtiden min. Hvordan mine protester ble oversett og satt til side var svært skremmende. Jeg sa jo at en aspergersdiagnose ikke passet til meg, ikke i forhold til hvordan jeg var og hvordan jeg fungerte. Mente jo da også at det var ADHD, men at ingen hadde gitt meg de hjelp og midler jeg trengte, derfor følte jeg meg så langt nede. Hvordan jeg ble overkjørt på DPS hjalp jo heller ikke på den depresjonsperioden, og jeg ble svært langt nede i en periode.

Sånn situasjonen er nå har jeg det veldig bra. Jeg er i full jobb, og trives med det. At jeg fikk forslag om å ta ung ufør ser jeg på som helt banalt, og om jeg skulle ha hatt Aspergers så kunne jeg vel fremdeles ha fungert veldig godt i jobb og hverdagen for øvrig. Hvem i all verden tar en enkelt kartlegging og vurderer noe så drastisk over en så kort periode? Det ble jo helt feil hjelp i forhold til meg og min situasjon, så det er den største skrekken jeg har opplevd selv i psykiatrien.

Har en nøvø som har Aspergers, og han fungerer forsåvidt godt. Kanskje ikke den letteste å være "nær" og han reagerer fort på ting som blir sagt, men vi har vendt oss til det og tilpasset oss slik at han skal kunne være trygg i miljø med andre. Han har fått hjelp ift skole og sosialt, og dette har hjulpet. Men alt handler vel om rett hjelp, til rett person, på rett sted og rett tidspunkt.

Hvordan fungerer du i hverdagen og hvordan påvirker diagnosene deg? Føler du at du får den hjelpen du trenger? Og som jeg skjønte det, var aspergersdiagnose litt uventet?Unnskyld mange spørsmål, og om jeg tråkker over dine intimgrenser beklager jeg, et svar er absolutt ikke påkrevd. Jeg er bare veldig nysgjerrig. Spesielt med tanke på nevøen min som har samme diagnose, lurer jo litt på hvordan det er og føles liksom... Er ikke så lett å få svar ut av han. På nett vet jeg derimot at man har stor mulighet til å være anonym 

Jeg bruker kapsler. Har bra effekt, som sagt, og den ekstra dosen på ettermiddagen tror jeg gjør at hodet er mer "på plass" fram til leggetid. Og dosen er bare halvparten av den jeg går på før på dagen, så det går greit å få sove. Jeg sleit veldig med søvn før, og innser at problemet sikkert henger sammen med begge diagnosene mine. Når hodet er roligere og jeg har innesett at jeg trenger en fast døgnrytme uavhengig av ukedag, så går det veldig greit nå.

Hvorfor jeg må ha såpass mye Ritalin for at det skal virke optimalt vet jeg ikke helt, men jeg har hørt at andre med Asperger har dårlig utbytte av sånne medisiner, uten at jeg vet om det er noen sammenheng.

Jeg jobber hjemme og styrer arbeidsdagen min selv. Det er veldig bra. Før var jeg på samme arbeidsplass i mange år, og hadde ulike oppgaver. Jeg syntes det var et helvete å dele kontor med andre, og jeg likte ikke å bli avbrutt og mast på, så det var litt opp og ned, men for det meste fikk jeg jobbe selvstendig og hadde eget kontor der jeg kunne lukke døra og være i fred.

Jeg ble vel ikke veldig overrasket over Aspergerdiagnosen min. Jeg har mange i nær familie med autismerelaterte diagnoser, og sikkert flere som burde hatt det. Jeg oppsøkte psyikateren for å bli utredet for ADHD, men han spotta vandreblikket mitt og kroppsspråket og sikkert andre ting som gjorde at han fattet mistanke. Og han kjente jo familiebakgrunnen min, så da var det nok ikke så vanskelig å oppdage det.

Det er jo ganske nytt at såpass "velfungerende" voksne får sånne diagnoser, men jeg er glad det blir oppdaget nå. Jeg har alltid hatt sosial angst, mislikt overraskelser, kaos, brudd på rutiner og lignende. Jeg har vært skoleflink og har stor arbeidskapasitet når det er noe jeg interessererer meg for, men jeg har ikke fullført nok videregående til å ha studiekompetanse, til tross for veldig gode karakterer. At jeg ikke har tatt mer utdannelse er sikkert like greit, sånn sett. Jeg hadde aldri passet til å ha en lederstilling eller å undervise. Hater møter og skjemavelde og mas, så jeg passer best til å ha en selvstendig jobb der jeg kan holde på med mitt i fred og ro.

Totalt sett har jeg nok klart meg bra, men mye hadde vært enklere om jeg hadde visst at det var OK å ikke ville være sosial på andres premisser. Da ungene var små var det et sammenhengende mas med ting knyttet til barnehagen, skolen og ungenes fritidsaktiviteter. Og eksens famile og omgangskrets var enda en belastning. Jeg er klar over at det er de andre som er "normale" og jeg som er sær, men å måtte stille opp på sånt hele tida var faktisk veldig tøft. Jeg har et godt forhold til mine egne søsken og noen få venner, og det er nok for meg. I tillegg til ungene, selvsagt.

Jeg håper du får effekt av Ritalin, og ellers er det jo andre medisiner du kan prøve, så ikke gi deg før du føler at du får hjelp. Og jeg tror ikke det er dumt å se på Aspergeren igjen. Ikke at det er så mye å gjøre med det, men du kan ta hensyn til deg selv, uten å være flau over at det er ting som er vanskelig. Og du kan forklare folk i din nære omgangskrets hva det går ut på, sånn at de også kan ta hensyn. Å presse seg til å gjøre ting en blir sliten av eller føler at en ikke får til, er faktisk ikke bra i det lange løp. Det er jo derfor så mange med både ADHD og Asperger får angst og/eller depresjon.

[AnonymBruker]

Ikke vanlig å starte på kapsler.

Anonymkode: faf84...4ca

[yellow ledbetter]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Ikke vanlig å starte på kapsler.

Anonymkode: faf84...4ca

Hvis det gjelder voksne, er Ritalin-kapsler faktisk det eneste som er forhåndsgodkjent på blå resept. http://adhd.oslo.no/adhd_behandling.html

[AnonymBruker]

26 minutter siden, yellow ledbetter skrev:

Hvis det gjelder voksne, er Ritalin-kapsler faktisk det eneste som er forhåndsgodkjent på blå resept. http://adhd.oslo.no/adhd_behandling.html

Jeg startet med Ritalin tabletter, 5mg. De var forhåndsgodkjent den gang i hvertfall! Rundt 4-5 år siden. Kapsler blir ofte skiftet til etter at det er påvist at Ritalin fungerer.

Anonymkode: faf84...4ca

[AnonymBruker]

Noen som har prøvd Dexamfetamine EssPharm?

Anonymkode: faf84...4ca

[yellow ledbetter]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg startet med Ritalin tabletter, 5mg. De var forhåndsgodkjent den gang i hvertfall! Rundt 4-5 år siden. Kapsler blir ofte skiftet til etter at det er påvist at Ritalin fungerer.

Anonymkode: faf84...4ca

Kanskje de har forandret det de siste årene, eller så er den linken jeg fant utdatert eller feil. Uansett dumt at det er så snevert utvalg i forhåndsgodkjente medisiner for voksne. Sønnen til mannen min fikk begynne rett på Elvanse, fordi ingen av foreldrene hadde særlig effekt av Ritalin.

[AnonymBruker]

Akkurat nå, yellow ledbetter skrev:

Kanskje de har forandret det de siste årene, eller så er den linken jeg fant utdatert eller feil. Uansett dumt at det er så snevert utvalg i forhåndsgodkjente medisiner for voksne. Sønnen til mannen min fikk begynne rett på Elvanse, fordi ingen av foreldrene hadde særlig effekt av Ritalin.

Ja, det er jeg enig i. At en MÅ starte på Ritalin, og ofte (ifølge min psykiater) kunne mye testing og feiling vært unngått om de selv fikk velge medikament utifrs hva de mener passer hver enkelt pasient best.

Anonymkode: faf84...4ca

[yellow ledbetter]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Ja, det er jeg enig i. At en MÅ starte på Ritalin, og ofte (ifølge min psykiater) kunne mye testing og feiling vært unngått om de selv fikk velge medikament utifrs hva de mener passer hver enkelt pasient best.

Anonymkode: faf84...4ca

Nettopp. Legen vår var rimelig sikker på at det ikke ville virke så bra på mannen min, men han måtte liksom gjennom den runden først før jakten på et bedre preparat kunne fortsette. Og så er det en ny runde med opptrapping og utprøving. Utrolig slitsomt.

 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, yellow ledbetter skrev:

Nettopp. Legen vår var rimelig sikker på at det ikke ville virke så bra på mannen min, men han måtte liksom gjennom den runden først før jakten på et bedre preparat kunne fortsette. Og så er det en ny runde med opptrapping og utprøving. Utrolig slitsomt.

 

Var selv gjennom det 5 ganger. Sliter utrolig på kropp og psyke, for ikke å snakke om at humøret er som en jojo, og det går dessverre utover de nærmeste. 

Anonymkode: faf84...4ca