Når ektefellen etter mange år får en asbergersdiagnose ?

[AnonymBruker]

Min kjære tolmodige og gode storesøster møtte drømmeprinsen da hun var veldig ung. De giftet seg og startet på livet. Men mannen klarte aldri å holde på en jobb , samtidig var han uforsiktig med pengene. Han var veldig pratsom og sosial samtidig som han stadig hadde perioder med følelsesmessige problemer. Han manglet litt filter i samtalene og familiemedlemmer blei ganske frustrert. Men min søster forsvarte han alltid. Fordi han rotet til økonomien fullstendig måtte min søster jobbe mye . Samtidig måtte hun ta alt hjemme..... 
Etter 10 års ekteskap får han diagnosen asbergers . Dette forklarer jo mye og jeg tror min søster er litt lettet. 
Samtidig blir vi litt forundrer over at han har på en måte blitt verre ETTER at han fikk diagnosen....? . Han har gått helt inn i "rollen" på en måte og har lest alt av litteratur om diagnosen... 
Konen må fremdeles ta seg av alt med unger og heimen. Jobber og jobber.. Mens han "surrer" rundt med sitt. Ingen jobb eller forpliktelser. Han takler ikke det. 

Er det noen som kan forklare hvordan vi andre skal forholde oss til dette?. Hvordan kan han ha gått udiagnostiserte i så mange år..? Kan man ikke forvente at han tar litt mer ansvar som familiefar og ektefelle?. Hva kan man egentlig forvente ? 
Jeg må bare tilføye at jeg er veldig glad i min svoger. Han er en veldig ærlig og åpen person. 

Anonymkode: 8424c...54b

[yellow ledbetter]

Jeg fikk jo selv en sånn diagnose nylig, i godt voksen alder. Og med diagnose kommer som regel selvinnsikt, og at svogeren din graver seg ned i litteratur om emnet nå er vel en del av denne prosessen. Det høres dessverre ut som han har fungert mye dårligere enn jeg har gjort, og det er mange med en sånn diagnose som strengt tatt ikke er i stand til å ha så store forpliktelser. Så det kommer vel helt an på. Det er ikke bra for søsteren din at hun sliter seg ut, selvsagt, enten han kan "hjelpe for" at han er sånn eller ikke. Så jeg vet ikke helt. Men hvis han ikke er arbeidsfør, så burde han vel få uføretrygd og bidra til økonomien på den måten. Og hvis han når får innsikt i at han ikke klarer å styre penger, så bør han i alle fall overlate økonomistyringa til kona.

Ellers vet jeg ikke helt hva dere kan forvente eller ikke. Ikke at han får mer "filter" i alle fall, for det er noe han ikke har kontroll over. Han høres ut som en ekstrovert type, og da blir jo sånt et større problem enn for oss introverte som stort sett vil være i fred og ikke er mer sosiale enn vi strengt tatt må.

[AnonymBruker]

3 minutter siden, yellow ledbetter skrev:

Jeg fikk jo selv en sånn diagnose nylig, i godt voksen alder. Og med diagnose kommer som regel selvinnsikt, og at svogeren din graver seg ned i litteratur om emnet nå er vel en del av denne prosessen. Det høres dessverre ut som han har fungert mye dårligere enn jeg har gjort, og det er mange med en sånn diagnose som strengt tatt ikke er i stand til å ha så store forpliktelser. Så det kommer vel helt an på. Det er ikke bra for søsteren din at hun sliter seg ut, selvsagt, enten han kan "hjelpe for" at han er sånn eller ikke. Så jeg vet ikke helt. Men hvis han ikke er arbeidsfør, så burde han vel få uføretrygd og bidra til økonomien på den måten. Og hvis han når får innsikt i at han ikke klarer å styre penger, så bør han i alle fall overlate økonomistyringa til kona.

Ellers vet jeg ikke helt hva dere kan forvente eller ikke. Ikke at han får mer "filter" i alle fall, for det er noe han ikke har kontroll over. Han høres ut som en ekstrovert type, og da blir jo sånt et større problem enn for oss introverte som stort sett vil være i fred og ikke er mer sosiale enn vi strengt tatt må.

Takk for svar. Han har søkt om uføretrygd nå og får det sikkert innvilget. 

Tror han sliter med å akseptere diagnosen. At det virker inn på selvbildet.. At folk rundt han plutselig møter han på en litt annerledes måte.... 

Derfor så viktig at vi har litt  kunnskap om dette. 

Anonymkode: 8424c...54b

[yellow ledbetter]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Takk for svar. Han har søkt om uføretrygd nå og får det sikkert innvilget. 

Tror han sliter med å akseptere diagnosen. At det virker inn på selvbildet.. At folk rundt han plutselig møter han på en litt annerledes måte.... 

Derfor så viktig at vi har litt  kunnskap om dette. 

Anonymkode: 8424c...54b

Absolutt. Og jeg syns det er flott at dere vil vite mer og stiller opp for ham. Jeg tror jeg forstår tankegangen hans, selv om jeg har tatt det på en annen måte. En av sønnene mine sa det så fint om en han kjenner som fikk en annen diagnose. "Jeg er jo ikke gal, jeg har bare en tvangslidelse." Mens han alternativt kunne sagt: "Hjelp, jeg er gal, jeg har en tvangslidelse." Så det er noe der. For meg var det bare en lettelse å få vite hvorfor jeg har vært så "sær" hele livet. Og at det faktisk ikke er min feil.

Og jeg tror at når dere møter svogeren på en god og forstålsesfull måte, så vil han skjønne at om det er på en annen måte enn før, så er det faktisk til det bedre og ikke til det verre.

Jeg kunne mye om Asperger fra før av, siden jeg har en sønn med barneautisme av den høytfungerende sorten, som sånn sett er ganske lik meg. Men det er jo litt komisk at jeg ikke tenkte så langt for min egen del, men det har jo med det bildet vi har fått av folk med Asperger via media. Alle er ikke "professortyper" som snakker monotont og samler på rare ting, liksom. Særlig jenter kan være "flinke" til å imitere sosiale koder. Og gutter av den litt mer følsomme og filosofiske typen har heller ikke så lett for å bli oppdaget fordi de ikke passer inn i det bildet folk flest har av en med Asperger. På samme måte som at skoleflinke, introverte jenter som meg, som er forsiktige og sky, ikke alltid får den ADHD-diagnosen de burde hatt, fordi hyperaktiviteten stort sett foregår på innsiden av hodet og slår ut bare verbalt og i form av fikling og små "uvaner" som neglebiting og lignende.

Og dårlig selvbilde er jo noe de fleste av oss som har gått lenge med sånne diagnoser har. Som igjen gir utslag i angst eller depresjon, som sagt. Du er livredd for å dumme deg ut, si noe feil, bli ledd av, misforstått, sett ned på. Så det er fint om dere kan backe opp svogeren på dette. At om han sier eller gjør noe "feil", så er det fordi diagnosen hans gjør at han har lett for å misforstå og feiltolke, og at det ikke er han som er dum. Jeg håper og tror det blir bedre etter hvert, og når dere som svigerfamilie også vil stille opp og vise hensyn, i tillegg til at han åpenbart har en veldig fin og forståelsesfull ektefelle, så har han jo et veldig godt utgangspunkt.

[AnonymBruker]

15 minutter siden, yellow ledbetter skrev:

Absolutt. Og jeg syns det er flott at dere vil vite mer og stiller opp for ham. Jeg tror jeg forstår tankegangen hans, selv om jeg har tatt det på en annen måte. En av sønnene mine sa det så fint om en han kjenner som fikk en annen diagnose. "Jeg er jo ikke gal, jeg har bare en tvangslidelse." Mens han alternativt kunne sagt: "Hjelp, jeg er gal, jeg har en tvangslidelse." Så det er noe der. For meg var det bare en lettelse å få vite hvorfor jeg har vært så "sær" hele livet. Og at det faktisk ikke er min feil.

Og jeg tror at når dere møter svogeren på en god og forstålsesfull måte, så vil han skjønne at om det er på en annen måte enn før, så er det faktisk til det bedre og ikke til det verre.

Jeg kunne mye om Asperger fra før av, siden jeg har en sønn med barneautisme av den høytfungerende sorten, som sånn sett er ganske lik meg. Men det er jo litt komisk at jeg ikke tenkte så langt for min egen del, men det har jo med det bildet vi har fått av folk med Asperger via media. Alle er ikke "professortyper" som snakker monotont og samler på rare ting, liksom. Særlig jenter kan være "flinke" til å imitere sosiale koder. Og gutter av den litt mer følsomme og filosofiske typen har heller ikke så lett for å bli oppdaget fordi de ikke passer inn i det bildet folk flest har av en med Asperger. På samme måte som at skoleflinke, introverte jenter som meg, som er forsiktige og sky, ikke alltid får den ADHD-diagnosen de burde hatt, fordi hyperaktiviteten stort sett foregår på innsiden av hodet og slår ut bare verbalt og i form av fikling og små "uvaner" som neglebiting og lignende.

Og dårlig selvbilde er jo noe de fleste av oss som har gått lenge med sånne diagnoser har. Som igjen gir utslag i angst eller depresjon, som sagt. Du er livredd for å dumme deg ut, si noe feil, bli ledd av, misforstått, sett ned på. Så det er fint om dere kan backe opp svogeren på dette. At om han sier eller gjør noe "feil", så er det fordi diagnosen hans gjør at han har lett for å misforstå og feiltolke, og at det ikke er han som er dum. Jeg håper og tror det blir bedre etter hvert, og når dere som svigerfamilie også vil stille opp og vise hensyn, i tillegg til at han åpenbart har en veldig fin og forståelsesfull ektefelle, så har han jo et veldig godt utgangspunkt.

Takk skal du ha .. Skal absolutt være på lag med han.

Jeg har en sønn med ADHD og en som er psykisk utviklingshemmet ... Så jeg har jo egentlig et hjerte for de som har sine utfordringer...

Skal lese litt om asbergers 

Anonymkode: 8424c...54b