En diagnose endrer ingenting, eller?

[Gjest Liten40]

Det er ganske vanlig at man sier: En diagnose forandrer ingenting, du er fortsatt den samme.

Det er på en måte sant, men ikke helt.

For en diagnose kan forandre deg litt. Endre retning. Endre utvikling. Endre valg.

Vi forandrer jo oss hele livet. Utvikler oss. Opplever ting som endrer oss.

En diagnose kan gi deg "tillatelse" til å oppføre deg på en viss måte. Den kan gjøre noe med hva du forventer av deg selv. Den kan gi deg sjokk. En livskrise. Du kan begynne å tenke annerledes om deg selv. Få mer innsikt. Være enig. Endelig bli sett og forstått. Bli gladere. Være uenig. Bli frustrert. Sint. Få lyst til å gi opp. Den kan gi deg bedre og mer målrettet behandling som kan endre deg. Den kan gjøre at du ikke blir sett, bare bli tolket ut fra diagnose. Den kan også gi evne til å begrense og takle psykdom. Stoppe/begrense psykoser/depresjoner/angst.

For meg har de diagnosene som passer best gitt meg ro og empati med meg selv. Da er jeg hyggeligere. Ikke så sint.

De har også gitt meg rettigheter, som igjen har redusert stress og angst. 

Jeg aksepterer og tillater mer "særhet", familien aksepterer mer "særhet". Det kan ytre sett være en forandring, selv om jeg alltid har hatt "særheten" i meg.

 

[stjernestøv]

Jeg har fortalt om min diagnose til mine barn, og min sønn sa jo til sin kjæreste "Mamma kan høre stemmer og se ting". Jeg ble så flau og sa "Men det kan være åndelig og det". Foreldrene mine vet ikke om diagnoser, men jeg har sagt at de tror i psykiatrien at det åndelige er sykt. Det var min mor ikke enig i. Jeg har fått så mange diagnoser og det har forvirret meg,men nå er det jo kun schizoaffektiv. Men det er vel det samme hva de mener, min mor sa jeg var den gode gamle stjernestøv jeg alltid hadde vært. Så ja man kan være uenig og,men noe har jo gjort meg dårlig så lenge og er glad jeg har ufør. Så det gir rettigheter og.

[yellow ledbetter]

Ja. For meg har det utelukkende vært positivt å få de diagnosene jeg omsider har fått, og for barna mine var det i tillegg avgjørende for å få den hjelpen og tilretteleggingen de hadde krav på i skolen. Dessverre kom utredning og diagnose alt for seint til at skolegangen ble optimal for noen av dem, men bedre seint enn aldri.

Endret 18. mai 2017 av yellow ledbetter

[AnonymBruker]

Diagnose har ført til at jeg forstår meg selv bedre og gitt meg muligheter til å endre på det som er uhensiktsmessig for å oppnå større livskvalitet. 

Anonymkode: 69c6f...dd7

[kovakova]

Diagnosen reddet meg. Hadde vært død 

[XbellaX]

3 timer siden, Liten40 skrev:

Det er ganske vanlig at man sier: En diagnose forandrer ingenting, du er fortsatt den samme.

Det er på en måte sant, men ikke helt.

For en diagnose kan forandre deg litt. Endre retning. Endre utvikling. Endre valg.

Vi forandrer jo oss hele livet. Utvikler oss. Opplever ting som endrer oss.

En diagnose kan gi deg "tillatelse" til å oppføre deg på en viss måte. Den kan gjøre noe med hva du forventer av deg selv. Den kan gi deg sjokk. En livskrise. Du kan begynne å tenke annerledes om deg selv. Få mer innsikt. Være enig. Endelig bli sett og forstått. Bli gladere. Være uenig. Bli frustrert. Sint. Få lyst til å gi opp. Den kan gi deg bedre og mer målrettet behandling som kan endre deg. Den kan gjøre at du ikke blir sett, bare bli tolket ut fra diagnose. Den kan også gi evne til å begrense og takle psykdom. Stoppe/begrense psykoser/depresjoner/angst.

For meg har de diagnosene som passer best gitt meg ro og empati med meg selv. Da er jeg hyggeligere. Ikke så sint.

De har også gitt meg rettigheter, som igjen har redusert stress og angst. 

Jeg aksepterer og tillater mer "særhet", familien aksepterer mer "særhet". Det kan ytre sett være en forandring, selv om jeg alltid har hatt "særheten" i meg.

 

Bravo :-)