bryr psykologer seg om pasientene sine?

[seian]

Har tenkt litt, og fundert over om vi pasienter faktisk betyr noe for psykologene våre. Er vi bare en jobb, som de gleder seg til å komme hjem fra? Eller bryr de seg oppriktig om hvordan vi har det?

Har også fundert på om psykologer har pasienter de liker bedre enn andre/bryr seg mer om? Og liker misliker de noen av pasientene sine? 

Tenker litt på dette med tanke på at jeg tidligere hadde en psykolog på BUP da jeg var under 18 som kalte med irriterende, vanskelig og sa at jeg fikk han til å tenke: "for hevlete". Han ga meg forøvrig diagnosen narsissistisk pf, uten å gjennomføre noe SCID intervju, eller noe form for strukturert personlighetsintervju, eller test. Var opprinnelig der for depresjon, og fokuset fra min side var mest på disse symptomene, men likevel fikk jeg denne diagnosen. Jeg orket ikke denne psykologen lengre og ble overført til en annen, og der kom det raskt fram at jeg ikke hadde noen npf. 

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det er en grunn til at en velger den utdannelsen en velger. 

 

Jeg tror psykologer velger å bli psykolog fordi de har et ønske om å hjelpe oss, og dermed bryr de seg også om oss/vil vi skal ha det bra. 

 

Men jeg tror nok at noen pasienter blir ekstra godt likt. Sånn er det jo i andre service-yrker også: noen utmerker seg. 

 

Det finnes sikkert unntak i allle yrker. 

Anonymkode: 9e50b...7db

[slabbedask]

14 minutter siden, seian skrev:

Har tenkt litt, og fundert over om vi pasienter faktisk betyr noe for psykologene våre. Er vi bare en jobb, som de gleder seg til å komme hjem fra? Eller bryr de seg oppriktig om hvordan vi har det?

Har også fundert på om psykologer har pasienter de liker bedre enn andre/bryr seg mer om? Og liker misliker de noen av pasientene sine? 

Tenker litt på dette med tanke på at jeg tidligere hadde en psykolog på BUP da jeg var under 18 som kalte med irriterende, vanskelig og sa at jeg fikk han til å tenke: "for hevlete". Han ga meg forøvrig diagnosen narsissistisk pf, uten å gjennomføre noe SCID intervju, eller noe form for strukturert personlighetsintervju, eller test. Var opprinnelig der for depresjon, og fokuset fra min side var mest på disse symptomene, men likevel fikk jeg denne diagnosen. Jeg orket ikke denne psykologen lengre og ble overført til en annen, og der kom det raskt fram at jeg ikke hadde noen npf. 

Det er bare en jobb.

[Andreaswell]

Min erfaring er i hvertfall at de bryr seg. Om en ikke vil hjelpe mennesker blir man ikke psykolog, generelt.

[AnonymBruker]

Behandlere bryr seg om sine pasienter. Ja, det finnes pasienter en bryr seg mer om - fordi behandlere også er mennesker som ikke er upåvirkelige av hvordan andre er.

Anonymkode: 9a5df...408

[emilie321]

Min erfaring er også at psykologer/psykiatere virkelig bryr seg om pasientene sine. Noen unntak er det nok.

[AnonymBruker]

Jeg tror man er kun et nummer i rekken mye på grunn av at det er så mange syke med så mange forskjellige lidelser også samtidig tenker jeg.

Jeg tenker også hvor veldig rart det er at stadig er det er mange som faller mellom alle stoler og blir utsatt for sjokkerende skjebner  og havner i kategori " håpløse tilfelle"mye fordi de ikke har pårørende som makter å stå på for dem uansett om det er rus eller annet.

Det er så mye veldig rart også i helsesystemet selv om jeg er veldig enig at mange står på nesten til deres egen helse ryker synes jeg det virker som

Anonymkode: 33d58...c9d

[ColaZero]

Den første terapeuten jeg gikk til brydde seg for mye. Gikk til henne i 7 år og hun gråt flere ganger. Svært ubehagelig.

Psykiateren jeg bruker nå er jeg veldig fornøyd med. Virker som hn bryr seg, men på en profesjonell måte. Men i går lurte jeg fælt. Hn sovnet under timen. Øynene ble tyngre og tyngre og til slutt tippet hodet framover og øynene lukket seg helt. Jeg satt og så på hn en stund. Litt perpleks. Spurte så ganske høyt om hn var trøtt. Hn skvatt til, lo litt, og sa ja.

Har følt meg dum siden. Føler at det jeg snakker om er så uinteressant at hn sovner.

 

[AnonymBruker]

Først må det sies at behandlere absolutt ikke skal sovne i timen. Men når det er sagt, er det en uheldig egenskap mange pasienter har at de relaterer alle negative opplevelser til noe negativt ved dem selv. Grunnen til at hn sovnet ligger overveiende sannsynlig i noe i psykiaterens privatliv.

Anonymkode: 9a5df...408

[ColaZero]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Først må det sies at behandlere absolutt ikke skal sovne i timen. Men når det er sagt, er det en uheldig egenskap mange pasienter har at de relaterer alle negative opplevelser til noe negativt ved dem selv. Grunnen til at hn sovnet ligger overveiende sannsynlig i noe i psykiaterens privatliv.

Anonymkode: 9a5df...408

Mange psyk pasienter ruter nok negative opplevelser tilbake til seg selv, men jeg synes det blir feil å kalle det en egenskap. Det er heller et resultat av erfaringer/opplevelser og psykdommen selv.

Psykiateren min har virket trett tidligere også, men aldri sovnet. Jeg har tenkt at hn kanskje har små barn som holder hn våken om nettene. Lurer nå på om jeg skal ta det opp neste gang. Men vet ikke hva jeg skal si! Blir svett bare ved tanken. Takknemlig for innspill.

[AnonymBruker]

27 minutter siden, ColaZero skrev:

Mange psyk pasienter ruter nok negative opplevelser tilbake til seg selv, men jeg synes det blir feil å kalle det en egenskap. Det er heller et resultat av erfaringer/opplevelser og psykdommen selv.

Psykiateren min har virket trett tidligere også, men aldri sovnet. Jeg har tenkt at hn kanskje har små barn som holder hn våken om nettene. Lurer nå på om jeg skal ta det opp neste gang. Men vet ikke hva jeg skal si! Blir svett bare ved tanken. Takknemlig for innspill.

Jeg tror ikke man trenger å være psyk for å ta en sånn episode personlig. Hadde min lege sovnet under timen, så hadde jeg nok følt på det samme som deg.

Jeg synes uansett du skal ta det opp med hn. Da får psykiateren din mulighet til å forklare den faktiske årsaken til at hn sovnet. Kan jo være noe så "enkelt" som lite søvn grunnet personlige forhold. Men vær ærlig når du sier ifra. Si at du følte deg dum der du satt, at du følte at det du hadde å fortelle var så uinteressant for legen at hn sovnet. Det er jo litt viktig at legen skjønner hvordan en sånn episoden kan få pasienten til å føle seg. Da hadde ikke legen bare begynt å le.

Anonymkode: 26a02...db4

[AnonymBruker]

13 timer siden, Andreaswell skrev:

Min erfaring er i hvertfall at de bryr seg. Om en ikke vil hjelpe mennesker blir man ikke psykolog, generelt.

De gjør det de for betalt for i arbeidstiden. Når de går hjem kl 16 gir de faen.

Anonymkode: 70e93...db7

[Andreaswell]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

De gjør det de for betalt for i arbeidstiden. Når de går hjem kl 16 gir de faen.

Anonymkode: 70e93...db7

Selvklart, får ikke betalt for å ta med seg jobben hjem. Når det er sagt så tror jeg mange gjør det. Jeg gjorde det når jeg jobbet i barnevernet. Hvordan kunne jeg la være? I yrker hvor en jobber med mennesker må man bry seg om mennesker for å gjøre en god jobb. Om jeg var ute i feltet og hentet en gutt på 7 år som var mørbanket dro jeg selvsagt med meg jobben med hjem, jeg tenkte masse på han, særlig alt som har skjedd før han ble fanget opp av barnevernet. Sviket, frykten, smerten. Det samme tror jeg dyktige psykologer gjør.

[ColaZero]

27 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror ikke man trenger å være psyk for å ta en sånn episode personlig. Hadde min lege sovnet under timen, så hadde jeg nok følt på det samme som deg.

Jeg synes uansett du skal ta det opp med hn. Da får psykiateren din mulighet til å forklare den faktiske årsaken til at hn sovnet. Kan jo være noe så "enkelt" som lite søvn grunnet personlige forhold. Men vær ærlig når du sier ifra. Si at du følte deg dum der du satt, at du følte at det du hadde å fortelle var så uinteressant for legen at hn sovnet. Det er jo litt viktig at legen skjønner hvordan en sånn episoden kan få pasienten til å føle seg. Da hadde ikke legen bare begynt å le.

Anonymkode: 26a02...db4

Takk for innspill! Jeg bør være ærlig, som du sier.  Og som du også nevner er jeg enig i at hn må få vite hvordan jeg følte meg da det hendte. Uff, gruer meg, men jeg tror jeg må ta det opp. Ellers kan det også bli liggende som noe litt "klamt" mellom oss som blir negativt. For psykiateren er jo helt klar over episoden. Det mest riktige er vel at hn på eget initiativ tar det opp.

[AnonymBruker]

Det er helt klart psykiateren din sitt ansvar å ta det opp, men hvis h*n ikke gjør det så bør du gjøre det. Selv om det sikkert ikke er en lett ting å gjøre akkurat...

Min psykolog begynte å gråte i en time en gang jeg snakket om noe fra barndommen, og da spurte hun neste gang om hvordan det ble for meg og vi snakket om det. Det er veldig greit å få sånne ting ut av verden så det ikke blir liggende å gnage i lengre tid.

For å svare på det TS egentlig spør om: Ja, jeg tror psykologene bryr seg oppriktig om pasientene sine. Min behandler ble faktisk sint når jeg slengte ut en kommentar om at hun ikke ville brydd seg om jeg døde og at hun får betalt for å sitte der å late som at hun bryr seg. Fikk en lang tale i retur om at hun ikke ville hatt den jobben hun har hvis hun ikke brydde seg om pasientene, da ville hun heller valgt å bli noe annet. Det er vel den eneste gangen jeg har sett henne sint i løpet av disse syv årene jeg har gått til henne...

Anonymkode: 871dc...8de