Avvisning, hvordan takler dere det?

[Gjest Kanuttius]

For noen har avvisning vert en vesentlig del av oppveksten. Jeg kan si til de få jeg stoler på at "Jeg er lett å bli kvitt". Noe som for andre er ett helt uproblematisk "Det passer dårlig denne gangen" svar blir for oss en vond greie som vi kan bruke mye tid på. Det er mange stener som skal snus for å ikke kjenne så voldsomt på små og store avvisninger. Jeg jobber med det. Jeg har hele livet blitt fortalt at ingen vil meg godt, ingen er venner fordi de liker å være med meg (De fant bare ingen andre å være med den dagen), Jeg blir utnyttet av alle og er generelt sett ikke velkommen i livets sosiale sider. Dette lærte jeg hjemme og dette får jeg fortsatt høre. Når jeg traff den jeg er gift med i dag falt følgende setning "Hva er galt med han..." Nå Må vite at han umulig kunne være riktig vel bevart som faktisk så noe verdifullt i meg. 

Så, å diskutere om det var en avvisning eller engrensesetting den andre parten viste er litt på kanten av diskusjonen. 

Det er hvordan vi skal takle det når vi føler oss kun pga ett enkelt blikk som gikk i en annen retning under samtalen osv. Hva gjør vi da for å snu den følelsen av avvisning. Jeg bruker ekstremt mye til på dette. Alt fra resten av dagen til flere uker fylles med å kverne på "hvorfor ".

[Gjest Kanuttius]

Jeg vet iallefall at jeg bruker mye tid på å ikke havne i situasjoner hvor jeg kan bli avvist og gjett.. ..det spiser opp livet mitt. Når jeg snakker med presten og en annen dame bryter inn i samtalen og bytter tema så jeg ikke kan følge med, da føler jeg litt avvisning men tar tak og sier "Så hyggelig, hvor gamle er dine små nå" hvorpå jeg ikke får svar men denne dama og presten  begynner å hviske....da var jeg sur, grinete og følte meg skikkelig avvist.

Jeg hadde håpet at det skulle komme noen riktig gode råd i dennetråden for jeg bruker altfor mye energi på å knekke slike hendelser.

[AnonymBruker]

5 timer siden, BamseLiten skrev:

Jeg vet iallefall at jeg bruker mye tid på å ikke havne i situasjoner hvor jeg kan bli avvist og gjett.. ..det spiser opp livet mitt. Når jeg snakker med presten og en annen dame bryter inn i samtalen og bytter tema så jeg ikke kan følge med, da føler jeg litt avvisning men tar tak og sier "Så hyggelig, hvor gamle er dine små nå" hvorpå jeg ikke får svar men denne dama og presten  begynner å hviske....da var jeg sur, grinete og følte meg skikkelig avvist.

Jeg hadde håpet at det skulle komme noen riktig gode råd i dennetråden for jeg bruker altfor mye energi på å knekke slike hendelser.

Jeg fikk et godt svsr og råd i denne tråden jeg fikk av en anonym. Hn fikk meg til å se at dette bunner i at jeg ikke føler meg bra nok. Er det sllk for deg også? Det er alltid den følelsen son slår meg i magen når jeg blir, eller i andre tilfeller føler meg avvist ( denne tråden handlet om reell avvisning). Etter det svaret gikk jeg enda mere inn i meg selv for å finne ut hva jeg kan gjøre for å bygge opp denne selvfølelsen, og jeg skal fokusere på det fremover. Anbefaler deg å lese svaret nøye, kanskje det kan hjelpe deg litt også.

Anonymkode: d8706...be5

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det har jeg f*** meg ikke bedt om! Jeg vil ha meg frabedt slike påståelser!!!!

Anonymkode: d8706...be5

Hvilket sjarmerende svar.

Anonymkode: 0833e...e3d

[umakenverdt]

Jeg tenker dette er utfordrende, og noe som også er vanskelig for de som ønsker å være sosiale. En del er redd for at andre oppfatter en som avvisende, selv om man ikke mener dette. Vi kan ikke forvente at andre aldri vil få oss til å føle oss avvist, fordi dette er umulig da man vet ikke hva andre oppfatter som avvisende. Avvisende er som nevnt av andre et litt diffust begrep og det er vanskelig å vurdere hvilke situasjoner som omfattes av dette. Jeg tror det er derfor du får spørsmål om innholdet i avvisningene du kjenner på, fordi andre ikke opplever dette som et klart begrep.

Når det er sagt forstår jeg godt at det er svært vanskelig å håndtere avvisninger. Man er kanskje mest sårbar for å kjenne på avvisninger der man allerede føler seg utilstrekkelig. Dersom man sliter med at man ikke opplever at man har noe givende å si til andre, kan avbrytelser kjennes som bekreftelser på dette og dermed vanskelige avvisninger. På de områdene man eventuelt er trygg på seg selv, vil ofte ikke avvisninger kjennes like vanskelige.

Jeg tenker derfor at det kanskje kan være lurt å tenke igjennom om den situasjonen man kjenner seg avvist i er en situasjon der man kjenner seg sårbar fra før. Hvis man vet dette, så er det kanskje lettere å se at det er en sammensatt situasjon som gjør at man reagerer, ikke bare det faktiske andre gjør mot oss.

I tillegg kan det kanskje være godt å tenke igjennom at andre ikke kjenner oss og våre sårbare sider, og dermed kanskje ikke forstår at man avviser oss. Mange har sine egne usikkerheter, som nettopp kan være grunnen til at de handler som de gjør. Selvfølgelig er det visse grenser man ikke skal gå over, og som ikke er unnskyldelige på denne måten, men det kan kanskje hjelpe en selv at det ikke nødvendigvis handler om at det er oss de ønsker å avvise. 

Til sist kan det kanskje også være hensiktsmessig å tenke igjennom om den som avviser er noen man har behov for å bli akseptert av. Jeg er nok skikkelig dårlig på dette selv, men det bør jo være forskjell på om man blir avvist av en bekjent eller en perifer venn enn av noen man er tett på og som kjenner en godt.

Vet ikke om dette er noe fornuftig, men det er litt mine tanker rundt dette med avvisning. 

[laban]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Beklager ordbruken, men jeg blir forbanna når frosken påstår (?) at jeg kun vil ha støttende/"stakkars deg, jeg vet du har det vondt"- svar. 

Anonymkode: d8706...be5

Hun påpekte at du skrev "Alle innspill er velkomne" i startinnlegget, og at reaksjonene på noen av innspillene tydet på at de ikke var velkomne likevel. 

Det er lett å mistolke hverandre når vi kommuniserer på den måten vi gjør her. Det enkleste er å se bort fra de svarene som skyldes en misforståelse eller feiltolking.  Hvis spørsmålet er veldig "åpent", må man nesten regne med noen svar som ligger på siden av det man tenkte seg.

[Gjest Kanuttius]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg fikk et godt svsr og råd i denne tråden jeg fikk av en anonym. Hn fikk meg til å se at dette bunner i at jeg ikke føler meg bra nok. Er det sllk for deg også? Det er alltid den følelsen son slår meg i magen når jeg blir, eller i andre tilfeller føler meg avvist ( denne tråden handlet om reell avvisning). Etter det svaret gikk jeg enda mere inn i meg selv for å finne ut hva jeg kan gjøre for å bygge opp denne selvfølelsen, og jeg skal fokusere på det fremover. Anbefaler deg å lese svaret nøye, kanskje det kan hjelpe deg litt også.

Anonymkode: d8706...be5

Jeg leste det svaret og. Nå har jeg jobbet med den dårlige selvfølelsen i mange mange år og tenkt om og om igjen at "dette har ikke noe med deg å gjøre" men det blir allikevel ett problem for meg fordi jeg har lært avvisning fra den dagen jeg ble født. Å snu det er langt. 

Jeg unngår situasjoner hvor jeg kan risikere å bli avvist. Dvs at jeg aldri inviterer til selskap eller andre sosiale treff. Jeg har forsøkt å invitere men det har ikke vert vellykket, venner avlyser i siste liten og familien...ja de er jo årsaken til at det har blitt slik. Men. Jeg har barn og noen ting må jeg møte på. Selv ett foreldremøte eller en fotballkamp kan bli en vond opplevelse. Det er bare ett blikk eller en bevegelse som skal til for å få meg til å kjenne på disse vonde følelsene. Og når det er sagt. Dette er ikke ett angrep på andre mennesker, det er mine reaksjoner etter å ha blitt utsatt for psykisk vold og blitt traumatisert av det. Jeg vet det er meg som har problemer og det er jeg som må jobbe med mine reaksjoner på samme måte som en traumatisert person etter fysisk vold. 

[Villanda]

På Saturday, May 20, 2017 den 10.13, AnonymBruker skrev:

Hvordan takler dere andre å bli avvist? Hva gjør dere? Alle innspill er velkomne. 

Anonymkode: d8706...be5

Hva som tolkes som avvisning og hvordan jeg reagerer kommer veldig an på hvilken tilstand jeg er i i utgangspunktet, hvilken rolle jeg har i forhold til den andre, og hvordancavvisni gen blir formidlet.

[frosken]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det har jeg f*** meg ikke bedt om! Jeg vil ha meg frabedt slike påståelser!!!!

Anonymkode: d8706...be5

Responsen i denne tråden får meg til å tenke på at man når man opplever seg avvist, av og til bør reflektere over egen atferd. Enkelte former for atferd bør jo avvises av andre, og ved vedvarende atferdsmønstre vil omgivelsene kunne ønske å avvise en som person også.

[emilie321]

21 timer siden, BamseLiten skrev:

Jeg leste det svaret og. Nå har jeg jobbet med den dårlige selvfølelsen i mange mange år og tenkt om og om igjen at "dette har ikke noe med deg å gjøre" men det blir allikevel ett problem for meg fordi jeg har lært avvisning fra den dagen jeg ble født. Å snu det er langt. 

Jeg unngår situasjoner hvor jeg kan risikere å bli avvist. Dvs at jeg aldri inviterer til selskap eller andre sosiale treff. Jeg har forsøkt å invitere men det har ikke vert vellykket, venner avlyser i siste liten og familien...ja de er jo årsaken til at det har blitt slik. Men. Jeg har barn og noen ting må jeg møte på. Selv ett foreldremøte eller en fotballkamp kan bli en vond opplevelse. Det er bare ett blikk eller en bevegelse som skal til for å få meg til å kjenne på disse vonde følelsene. Og når det er sagt. Dette er ikke ett angrep på andre mennesker, det er mine reaksjoner etter å ha blitt utsatt for psykisk vold og blitt traumatisert av det. Jeg vet det er meg som har problemer og det er jeg som må jobbe med mine reaksjoner på samme måte som en traumatisert person etter fysisk vold. 

Har selv fått høre mye av det du har fått høre. Et standard setning var også ; hvis du ikke gjør slik og slik så er vi ikke glad i deg mer. Det å hele tiden måtte yte noe for å være verdt å være glad i, det er så vanskelig å se at noen kan bare kan være glad i meg fordi jeg er meg. Mistror derfor mange når de sier noe positivt til meg.

Jeg jobber også med mine reaksjoner og har blitt vesentlig bedre, men i dårlige perioder/dager så tror jeg at folk blir dårlige av å ha meg rundt dem, jeg er ødeleggende. I de periodene så misforstår jeg nok mange.

For meg har det løsnet litt etter jeg har begynt igjen i terapi. Gjør blant annet en del speil-øvelser som jeg repeterer om og om igjen. Det fungerer faktisk, litt etter litt blir jeg noe bedre.

[Villanda]

22 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvem har skrevet at det er snakk om grensesetting? Det er snakk om ren, skjær avvisning. 

Anonymkode: d8706...be5

Hva betyr ren, skjær avvisning? Eksempel?

[Villanda]

21 timer siden, frosken skrev:

 

Hva mener du forresten med "ren, skjær avvisning"?

Lurte jeg også på. Så ikke at du allerede hadde skrevet spørsmålet. Ikke meningen å herme.

[Villanda]

Egentlig et vanskelig spørsmål fordi en nok tolker ulikt hva som er avvisning.

Hva er en avvisning? Når noen sier nei til en invitasjon? Når noen ber deg gå? Avslag på jobbsøknad? Ikke få det en ønsker når en ønsker det?

Hvem er det forresten som definerer hva som er en avvisning? Fins en objektiv definisjon? Er det den som opplever seg avvist? Den som avviser? Miljøet det foregår i?

Noen ganger kan jeg bli lei meg eller føle meg litt dum, eller jeg blir skuffa over den som jeg mener meg avvist av. Ikke så ofte jeg blir avvist på en slik måte eller av en så nær/viktig person at jeg reagerer slik egentlig. Er jeg ufølsom?

Ofte viser det seg at det hele bunner i en misforståelse.

Når jeg blir eller føler meg avvist, tenker jeg ofte gjennom om/hva jeg kunne gjort annerledes, for å ikke gå i samme fellen neste gang.

Noen ganger tenker jeg at det ikke trenger å ha noe spesielt med meg å gjøre,  men med den andre. Alle har sitt. Jeg prøver å se ting fra den som avviser ditt perspektiv.

Hvordan er det å være den som avviser tro? Hva tror du ligger bak avvisning en?

 

 

 

Endret 21. mai 2017 av Villanda

[Villanda]

På Saturday, May 20, 2017 den 10.13, AnonymBruker skrev:

Hvordan takler dere andre å bli avvist? Hva gjør dere? Alle innspill er velkomne. 

Anonymkode: d8706...be5

Jeg spør hva du legger i ren avvisning, fordi jeg tror det er individuelt hva som blir oppfattet som avvisning.  Mulig det finnes en objektiv definisjon på hva avvisning er, men jeg vet i såfall ikke hva den sier.

[AnonymBruker]

På 21. mai 2017 den 11.38, BamseLiten skrev:

Jeg leste det svaret og. Nå har jeg jobbet med den dårlige selvfølelsen i mange mange år og tenkt om og om igjen at "dette har ikke noe med deg å gjøre" men det blir allikevel ett problem for meg fordi jeg har lært avvisning fra den dagen jeg ble født. Å snu det er langt. 

Jeg unngår situasjoner hvor jeg kan risikere å bli avvist. Dvs at jeg aldri inviterer til selskap eller andre sosiale treff. Jeg har forsøkt å invitere men det har ikke vert vellykket, venner avlyser i siste liten og familien...ja de er jo årsaken til at det har blitt slik. Men. Jeg har barn og noen ting må jeg møte på. Selv ett foreldremøte eller en fotballkamp kan bli en vond opplevelse. Det er bare ett blikk eller en bevegelse som skal til for å få meg til å kjenne på disse vonde følelsene. Og når det er sagt. Dette er ikke ett angrep på andre mennesker, det er mine reaksjoner etter å ha blitt utsatt for psykisk vold og blitt traumatisert av det. Jeg vet det er meg som har problemer og det er jeg som må jobbe med mine reaksjoner på samme måte som en traumatisert person etter fysisk vold. 

Jeg håper du klarer å bli bedre på det etter hvert. Det hjelper meg å vite forskjellen på å bli reellt avvist og det å føle seg avvist. Kanskje det vil hjelpe deg også? 

Anonymkode: d8706...be5

[AnonymBruker]

På 20. mai 2017 den 23.46, AnonymBruker skrev:

Ord. Først må vi avklare hav vi mener med et ord fordi vi har helt ulik forståelse av samme ordet.

For et par dager siden var det en person som skrev om selvskading og mente hn ble "fordømt". For meg er det et av de sterkeste ord en kan bruke - eks. jeg fordømmer det ABB gjorde 22. juli. Hvis mangel på 100% støtte er å bli fordømt, bruker vi ord ulikt.

Noen sier at dagen er ødelagt om de møter litt motbør. Hva er å bli avvist? Hvis jeg spør en venn om vi skal ta en kaffe, og han sier han er opptatt, er det å bli avvist? Ikke etter min mening.

Kan TS gi oss noen eksempler på hva hn mener er avvisning?

Anonymkode: ec97c...f42

Nei, ditt eks er ikke å bli avvist. 

Jeg mener avvisning er når du f.eks tar kontakt med og spør en venninne om hvordan det går med henne og så får du ikke svar samtidig som du ser hun er aktiv på Facebook og snakker med andre. Derimot tar hun kontakt når hun trenger deg og da er du bra nok. Når det gjentar seg føler jeg meg til slutt reellt avvist og da er det ikke lenger bare noe jeg innbiller meg. 

Jeg vet at jeg lett kan føle meg avvist uten at det er det som faktisk skjer. Da jobber jeg med det. Men generelt føler jeg meg ikke bra nok, og det er de følelsene som slår meg i magen når jeg blir eller føler meg avvist. 

Anonymkode: d8706...be5

[Nicklusheletida]

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei, ditt eks er ikke å bli avvist. 

Jeg mener avvisning er når du f.eks tar kontakt med og spør en venninne om hvordan det går med henne og så får du ikke svar samtidig som du ser hun er aktiv på Facebook og snakker med andre. Derimot tar hun kontakt når hun trenger deg og da er du bra nok. Når det gjentar seg føler jeg meg til slutt reellt avvist og da er det ikke lenger bare noe jeg innbiller meg. 

Jeg vet at jeg lett kan føle meg avvist uten at det er det som faktisk skjer. Da jobber jeg med det. Men generelt føler jeg meg ikke bra nok, og det er de følelsene som slår meg i magen når jeg blir eller føler meg avvist. 

Anonymkode: d8706...be5

Dette er ikke avvisning. Hvis du bryter inn i en samtale når du ser at hun snakker med andre, så må du forvente at hun konsenterer seg om den hun først snakket med. Hvis ikke er det jo den andre som har grunn til å føle seg avvist. Skal hun avbryte samtalen med den andre da ? Du må vente på tur.

 

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Nicklusheletida skrev:

Dette er ikke avvisning. Hvis du bryter inn i en samtale når du ser at hun snakker med andre, så må du forvente at hun konsenterer seg om den hun først snakket med. Hvis ikke er det jo den andre som har grunn til å føle seg avvist. Skal hun avbryte samtalen med den andre da ? Du må vente på tur.

 

Det er ikke det jeg har sagt eller mener.

Anonymkode: d8706...be5

[frosken]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Nei, ditt eks er ikke å bli avvist. 

Jeg mener avvisning er når du f.eks tar kontakt med og spør en venninne om hvordan det går med henne og så får du ikke svar samtidig som du ser hun er aktiv på Facebook og snakker med andre. Derimot tar hun kontakt når hun trenger deg og da er du bra nok. Når det gjentar seg føler jeg meg til slutt reellt avvist og da er det ikke lenger bare noe jeg innbiller meg. 

Jeg vet at jeg lett kan føle meg avvist uten at det er det som faktisk skjer. Da jobber jeg med det. Men generelt føler jeg meg ikke bra nok, og det er de følelsene som slår meg i magen når jeg blir eller føler meg avvist. 

Anonymkode: d8706...be5

Er det dette du definerer som :"Det er snakk om ren, skjær avvisning"?   

[Villanda]

21 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nei, ditt eks er ikke å bli avvist. 

Jeg mener avvisning er når du f.eks tar kontakt med og spør en venninne om hvordan det går med henne og så får du ikke svar samtidig som du ser hun er aktiv på Facebook og snakker med andre. Derimot tar hun kontakt når hun trenger deg og da er du bra nok. Når det gjentar seg føler jeg meg til slutt reellt avvist og da er det ikke lenger bare noe jeg innbiller meg. 

Jeg vet at jeg lett kan føle meg avvist uten at det er det som faktisk skjer. Da jobber jeg med det. Men generelt føler jeg meg ikke bra nok, og det er de følelsene som slår meg i magen når jeg blir eller føler meg avvist. 

Anonymkode: d8706...be5

Ok. Da er der lettere å svare: om jeg ikke får svar fra folk jeg tar kontakt med, forsøker jeg å tenke at kanskje vedkommende er litt opptatt. Om det står at vedkommende er aktiv på Facebook,  så tenker jeg at hun chatter med andre,  eller oppdaterer seg på noe, gjør avtaler etc. Facebook blir brukt til mye, f.e. av organisasjoner/lag til å formidle diverse informasjon.

Noen ganger tenker jeg at jeg kan ha spurt om noe som er vanskelig for vedkommende. 

Andre ganger tenker jeg at det kanskje var litt på kanten å kontakte vedkommende, at det blir litt å blande roller/bryte rolleforventninger.

Jeg kan lure på om jeg har sagt noe dumt. Prøver si til meg selv, med ulikt hell, at det gagner ingen å gruble på det.

Noen ganger kommer svaret til slutt. Om ikke må jeg bare slå meg tiL ro. Eller spørre igjen, for det går an å glemme å svare.

Hvilke mulige årsaker fins,  til at veninden din ikke svarer? 

Et annet spm.: Er dette en person du vil ha kontakt med, forholdet høres jo litt asymmetrisk ut,  hvis hun kun kommer til deg når hun har problemer?