Eksponering

[umakenverdt]

Jeg synes det er vanskelig å skille mellom hva som er "sunn eksponering" og hva som er å hive seg inn i noe som er altfor utfordrende for en selv. 

Jeg jobber jo med å utfordre meg selv på en rekke ting, men det er jo likevel en del jeg ikke vil klare og ikke burde prøve på (ting som man binder seg til dersom man utfordrer seg på det). Noen ganger tenker jeg at jeg kanskje burde prøve, mens andre ganger virker det helt meningsløst, nettopp fordi det kan føre til en lang forpliktelse som man kanskje ikke vil klare å følge opp, for man vet jo ikke hva man klarer før man har prøvd. 

Jeg synes det er vanskelig å vurdere selv. Jeg er redd jeg begynner å tenke at jeg skal eksponere meg for ting som er helt umulig for meg å få til.

Jeg er usikker på om jeg får til det jeg prøver å si; men hvordan skal jeg vurdere hva jeg skal gjøre når jeg ikke vet om jeg vil klare noe og det vil få konsekvenser for andre dersom jeg ikke lykkes. Jeg har jo et ansvar der, hvordan håndtere det når jeg er så dårlig på å vurdere meg selv og hva jeg får til?

[Andreaswell]

Små skritt, om så mikroskopiske. Du kjenner kroppen din, blir det for mye så klapper du deg selv på skuldra for å ha gjort en fantastisk jobb, det er ingen skam å snu.

Nå vet jeg ikke hva du skal eksponeres for, men uansett. Tar du i for mye vil det bare slå tilbake på deg. Jeg tenker at det første du må lære deg er å lese og tolke kroppens signalet på når det er nok. Går du til psykolog?

[aa-k-j]

7 minutter siden, umakenverdt skrev:

Jeg synes det er vanskelig å skille mellom hva som er "sunn eksponering" og hva som er å hive seg inn i noe som er altfor utfordrende for en selv. 

Jeg jobber jo med å utfordre meg selv på en rekke ting, men det er jo likevel en del jeg ikke vil klare og ikke burde prøve på (ting som man binder seg til dersom man utfordrer seg på det). Noen ganger tenker jeg at jeg kanskje burde prøve, mens andre ganger virker det helt meningsløst, nettopp fordi det kan føre til en lang forpliktelse som man kanskje ikke vil klare å følge opp, for man vet jo ikke hva man klarer før man har prøvd. 

Jeg synes det er vanskelig å vurdere selv. Jeg er redd jeg begynner å tenke at jeg skal eksponere meg for ting som er helt umulig for meg å få til.

Jeg er usikker på om jeg får til det jeg prøver å si; men hvordan skal jeg vurdere hva jeg skal gjøre når jeg ikke vet om jeg vil klare noe og det vil få konsekvenser for andre dersom jeg ikke lykkes. Jeg har jo et ansvar der, hvordan håndtere det når jeg er så dårlig på å vurdere meg selv og hva jeg får til?

Så flott du klarer å eksponere deg. Jeg synes du bør eksponere deg med små skritt. Har selv eksponert meg, men har tatt det litt forsiktig. I en samtale med en psykologspesialist på DPS fikk jeg beskjed om at det var enkelte ting jeg ikke skulle eksponeres for da det ganske sannsynlig kunne medføre tilbakeslag og forverring. Synes du skal rådføre deg med en fagperson som f.eks fastlegen din. Og skryt litt av deg selv for det du har oppnådd. 

[stjernestøv]

34 minutter siden, umakenverdt skrev:

Jeg synes det er vanskelig å skille mellom hva som er "sunn eksponering" og hva som er å hive seg inn i noe som er altfor utfordrende for en selv. 

Jeg jobber jo med å utfordre meg selv på en rekke ting, men det er jo likevel en del jeg ikke vil klare og ikke burde prøve på (ting som man binder seg til dersom man utfordrer seg på det). Noen ganger tenker jeg at jeg kanskje burde prøve, mens andre ganger virker det helt meningsløst, nettopp fordi det kan føre til en lang forpliktelse som man kanskje ikke vil klare å følge opp, for man vet jo ikke hva man klarer før man har prøvd. 

Jeg synes det er vanskelig å vurdere selv. Jeg er redd jeg begynner å tenke at jeg skal eksponere meg for ting som er helt umulig for meg å få til.

Jeg er usikker på om jeg får til det jeg prøver å si; men hvordan skal jeg vurdere hva jeg skal gjøre når jeg ikke vet om jeg vil klare noe og det vil få konsekvenser for andre dersom jeg ikke lykkes. Jeg har jo et ansvar der, hvordan håndtere det når jeg er så dårlig på å vurdere meg selv og hva jeg får til?

Du må nesten prøve deg frem. Jeg vet jeg ikke takler store folkemengder f.eks, da må jeg ta vival. Men kan eksponere meg ved å gå på butikken uten vival. 

[yellow ledbetter]

Det kommer jo helt an på hva det er, og om du virkelig har behov for eller nytte av å bli eksponert for ulike ting. Noe av det vi har angst for klarer vi oss fint uten, og har kanskje ikke interesse for i utgangspunktet. Andre ting er det praktisk og nyttig å kunne forholde seg til, så en må nesten sortere litt, tror jeg.

[AnonymBruker]

Jeg har fått intensiv eksponeringsterapi. Det et så viktig at du forstår hvorfor du reagerer som du gjør og hvordan terapien virker og ikke minst hvordan man skal reagere etterpå. I tett samarbeid med noen som er god på dette er eksponering en fantastisk terapiform med gode resultater .... 

Jeg hadde psykolog med meg i møte med utfordringen. Hun snakket meg igjennom det . Vi satte i felleskap mål og laget en plan. Og i etterkant kunne jeg ringe henne for å få støtte gjennom evt vanskelige reaksjoner etterpå....

jeg vet ikke hva ditt problem er og det er sikkert forskjellig for ulike diagnoser. Jeg har OCD og fikk hjelp av et OCDteam. De var også god på andre typer angst og fobier .... 

Anonymkode: e9411...e93

[frosken]

3 timer siden, umakenverdt skrev:

Jeg synes det er vanskelig å skille mellom hva som er "sunn eksponering" og hva som er å hive seg inn i noe som er altfor utfordrende for en selv. 

Jeg jobber jo med å utfordre meg selv på en rekke ting, men det er jo likevel en del jeg ikke vil klare og ikke burde prøve på (ting som man binder seg til dersom man utfordrer seg på det). Noen ganger tenker jeg at jeg kanskje burde prøve, mens andre ganger virker det helt meningsløst, nettopp fordi det kan føre til en lang forpliktelse som man kanskje ikke vil klare å følge opp, for man vet jo ikke hva man klarer før man har prøvd. 

Jeg synes det er vanskelig å vurdere selv. Jeg er redd jeg begynner å tenke at jeg skal eksponere meg for ting som er helt umulig for meg å få til.

Jeg er usikker på om jeg får til det jeg prøver å si; men hvordan skal jeg vurdere hva jeg skal gjøre når jeg ikke vet om jeg vil klare noe og det vil få konsekvenser for andre dersom jeg ikke lykkes. Jeg har jo et ansvar der, hvordan håndtere det når jeg er så dårlig på å vurdere meg selv og hva jeg får til?

Jeg tror du skal ta sjansen på å mislykkes😉. Du er jo helt ekstremt nedvurderende når det gjelder dine egne muligheter, så du må ikke lytte for godt til din egen skepsis.

Minn deg selv på hva du tenkte i forhold til førerkort😉

[umakenverdt]

Hei, tusen takk for alle innspill, de setter jeg pris på

Jeg går i behandling nå og har gjort det i litt over et år nå. Hun har ikke veldig sterke motforestillinger mot å eksponere meg for det jeg tenker på, har diskutert det litt med henne. Men jeg er redd for at jeg risikerer tilbakefall eller forverring.  Det gjelder å si at jeg kan tenke meg å ta på meg et større verv som innebærer ganske mye ansvar, og selv om det er liten sjanse for at jeg får dette vervet så risikerer jeg å få det hvis jeg melder min interesse. Det påvirker altså andre mennesker også negativt dersom jeg eventuelt skulle få vervet og ikke makter det. Jeg har ikke gjort noe slikt tidligere så det er en del risiko involvert. Da har jeg jo også et ansvar...

Problemet slik jeg ser det er vel at jeg ikke kjenner kroppen min (kjennes ubehagelig bare å skrive det), og ikke vet hva som er for mye. Det kan jeg vel heller ikke vite på forhånd. Og det er vel hodet det blir for mye for for det er nok det som starter mange av problemene tror jeg.

Jeg vet ikke om eksponering er et riktig ord heller, det er vel kanskje et ord som brukes mer spesifikt enn jeg bruker det. Sliter en del med angst og unnvikende personlighetstrekk og det å prøve ting jeg unngår av ulike årsaker har jeg her kaldt eksponering, men det brukes kanskje ikke slik.

Jeg vet at jeg kanskje kan være ganske nedvurderende når det gjelder egne positive sider, men det er jo et absolutt faktum at det er mye jeg ikke ville fått til. Og hvis jeg ikke skal lytte til min egen skepsis, hvordan skal jeg da vite om det er en sjanse jeg burde ta. 

Førerkortet skal jeg ha med meg som en skikkelig positiv opplevelse. Jeg tar det av og til frem og minner meg på at jeg ikke skal stole på alt jeg tenker om mine egne muligheter. Men da hadde det vært flaut og skamfullt dersom jeg ikke fikk det til etter at jeg sa at jeg prøvde. I dette tilfellet vil det i enda større grad kunne påvirke andre dersom jeg skulle få dette vervet og ikke være i stand til å håndtere det..

[AnonymBruker]

8 minutter siden, umakenverdt skrev:

Hei, tusen takk for alle innspill, de setter jeg pris på

Jeg går i behandling nå og har gjort det i litt over et år nå. Hun har ikke veldig sterke motforestillinger mot å eksponere meg for det jeg tenker på, har diskutert det litt med henne. Men jeg er redd for at jeg risikerer tilbakefall eller forverring.  Det gjelder å si at jeg kan tenke meg å ta på meg et større verv som innebærer ganske mye ansvar, og selv om det er liten sjanse for at jeg får dette vervet så risikerer jeg å få det hvis jeg melder min interesse. Det påvirker altså andre mennesker også negativt dersom jeg eventuelt skulle få vervet og ikke makter det. Jeg har ikke gjort noe slikt tidligere så det er en del risiko involvert. Da har jeg jo også et ansvar...

Problemet slik jeg ser det er vel at jeg ikke kjenner kroppen min (kjennes ubehagelig bare å skrive det), og ikke vet hva som er for mye. Det kan jeg vel heller ikke vite på forhånd. Og det er vel hodet det blir for mye for for det er nok det som starter mange av problemene tror jeg.

Jeg vet ikke om eksponering er et riktig ord heller, det er vel kanskje et ord som brukes mer spesifikt enn jeg bruker det. Sliter en del med angst og unnvikende personlighetstrekk og det å prøve ting jeg unngår av ulike årsaker har jeg her kaldt eksponering, men det brukes kanskje ikke slik.

Jeg vet at jeg kanskje kan være ganske nedvurderende når det gjelder egne positive sider, men det er jo et absolutt faktum at det er mye jeg ikke ville fått til. Og hvis jeg ikke skal lytte til min egen skepsis, hvordan skal jeg da vite om det er en sjanse jeg burde ta. 

Førerkortet skal jeg ha med meg som en skikkelig positiv opplevelse. Jeg tar det av og til frem og minner meg på at jeg ikke skal stole på alt jeg tenker om mine egne muligheter. Men da hadde det vært flaut og skamfullt dersom jeg ikke fikk det til etter at jeg sa at jeg prøvde. I dette tilfellet vil det i enda større grad kunne påvirke andre dersom jeg skulle få dette vervet og ikke være i stand til å håndtere det..

Om du "fjerner" alt av tanker rundt dette og isolert ser på vervet. Er dette vervet noe du virkelig brenner for? Og ønsker?

Anonymkode: 20bb0...c0b

[umakenverdt]

35 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Om du "fjerner" alt av tanker rundt dette og isolert ser på vervet. Er dette vervet noe du virkelig brenner for? Og ønsker?

Anonymkode: 20bb0...c0b

Jeg vil si det er noe jeg brenner for. Men hvis jeg skulle få det og utfører det på en dårlig måte eller ikke får det til, er det ikke noe jeg ønsker. Og hvis jeg ikke takler ansvaret vil jeg jo strengt tatt forhindre det jeg brenner for, for andre hadde da kunnet gjøre det bedre. 

[AnonymBruker]

21 minutter siden, umakenverdt skrev:

Jeg vil si det er noe jeg brenner for. Men hvis jeg skulle få det og utfører det på en dårlig måte eller ikke får det til, er det ikke noe jeg ønsker. Og hvis jeg ikke takler ansvaret vil jeg jo strengt tatt forhindre det jeg brenner for, for andre hadde da kunnet gjøre det bedre. 

Men er ikke dette kun risikoer vi alle utsetter oss for når vi går inn i noe nytt? Om det er jobb, forhold, verv eller annet. Vi risikerer å tryne og vi tryner. Jeg tror cluet er at du jobber med å innse at du ikke er så veldig annerledes enn andre. Verden rakner ikke om du ikke klarer dette vervet om du skulle få det. Du er erstattelig. Og ikke minst en erfaring rikere 😀

Anonymkode: 20bb0...c0b

[frosken]

38 minutter siden, umakenverdt skrev:

Jeg vil si det er noe jeg brenner for. Men hvis jeg skulle få det og utfører det på en dårlig måte eller ikke får det til, er det ikke noe jeg ønsker. Og hvis jeg ikke takler ansvaret vil jeg jo strengt tatt forhindre det jeg brenner for, for andre hadde da kunnet gjøre det bedre. 

Jeg synes du skal stole på de som vurderer om de mener du er egnet for dette vervet på nåværende tidspunkt. De kjenner godt til din kapasitet på det aktuelle området.

[umakenverdt]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Men er ikke dette kun risikoer vi alle utsetter oss for når vi går inn i noe nytt? Om det er jobb, forhold, verv eller annet. Vi risikerer å tryne og vi tryner. Jeg tror cluet er at du jobber med å innse at du ikke er så veldig annerledes enn andre. Verden rakner ikke om du ikke klarer dette vervet om du skulle få det. Du er erstattelig. Og ikke minst en erfaring rikere 😀

Anonymkode: 20bb0...c0b

Jo, jeg er enig i at det er risiko alle utsetter seg for.

Jeg er bare ikke så vant å utsette meg for denne typen risiko, jeg har i stor grad trukket meg unna for jeg har vært for redd. Og når jeg sjelden har tatt denne typen utfordringer som jobb, forhold, verv eller annet er, så er jo sannsynligheten større for å mislykkes hvis jeg prøver. Verden rakner ikke, men jeg har jo et ansvar for å vurdere hva jeg kan håndtere. Men hvis man ikke har gjort det mange vanlige mennesker gjør hele tiden, så må man jo begynne et sted. Jeg synes bare det er vanskelig å vurdere hva det er å "begynne for hardt" når jeg har lite erfaring med ansvar.

Takk, jeg vil klare å være som andre.

[umakenverdt]

1 time siden, frosken skrev:

Jeg synes du skal stole på de som vurderer om de mener du er egnet for dette vervet på nåværende tidspunkt. De kjenner godt til din kapasitet på det aktuelle området.

Men hva er mitt ansvar knyttet til å vurdere dette? Jeg burde jo hatt selvinnsikt, men jeg svinger fra dag til dag når det gjelder tanker om hvordan jeg eventuelt vil takle et slikt ansvar. Sannheten er at jeg ikke vet, jeg eier ikke selvinnsikt og da er det vanskelig å vite om jeg handler feil.

[frosken]

42 minutter siden, umakenverdt skrev:

Men hva er mitt ansvar knyttet til å vurdere dette? Jeg burde jo hatt selvinnsikt, men jeg svinger fra dag til dag når det gjelder tanker om hvordan jeg eventuelt vil takle et slikt ansvar. Sannheten er at jeg ikke vet, jeg eier ikke selvinnsikt og da er det vanskelig å vite om jeg handler feil.

Du har ingen tendens til å overvurdere din egen kompetanse. Du har tvert i mot en ganske oppsiktsvekkende tendens til å nedvurdere dine egne muligheter og prestasjoner. Jeg vet jo hva det er du planlegger, og jeg mener du bare skal stoppe ditt eget tankespinn rundt dette. Gjør som du har planlagt og bruk helgen til noe bedre enn å gruble på dette:-)

[umakenverdt]

1 time siden, frosken skrev:

Du har ingen tendens til å overvurdere din egen kompetanse. Du har tvert i mot en ganske oppsiktsvekkende tendens til å nedvurdere dine egne muligheter og prestasjoner. Jeg vet jo hva det er du planlegger, og jeg mener du bare skal stoppe ditt eget tankespinn rundt dette. Gjør som du har planlagt og bruk helgen til noe bedre enn å gruble på dette:-)

Takk, jeg får prøve på det, men skal skrive hvorfor jeg er rett person til dette i helgen, og det er utfordrende å holde på det jeg hadde tenkt. Men får prøve å distansere meg litt når jeg skriver og tenker på hva jeg skal skrive. Tenke at beslutningen er tatt og nå er det å gjøre det beste ut av det. 

Har vært på en flott tur i dag da, det var herlig å komme seg litt ut i naturen. Har ikke blitt så mye turer denne uken, men det er en bedre ting å bruke helgen på enn kontinuerlig tankespinn...

[AnonymBruker]

1 time siden, umakenverdt skrev:

Jo, jeg er enig i at det er risiko alle utsetter seg for.

Jeg er bare ikke så vant å utsette meg for denne typen risiko, jeg har i stor grad trukket meg unna for jeg har vært for redd. Og når jeg sjelden har tatt denne typen utfordringer som jobb, forhold, verv eller annet er, så er jo sannsynligheten større for å mislykkes hvis jeg prøver. Verden rakner ikke, men jeg har jo et ansvar for å vurdere hva jeg kan håndtere. Men hvis man ikke har gjort det mange vanlige mennesker gjør hele tiden, så må man jo begynne et sted. Jeg synes bare det er vanskelig å vurdere hva det er å "begynne for hardt" når jeg har lite erfaring med ansvar.

Takk, jeg vil klare å være som andre.

Du har trolig hørt uttrykk som å hoppe i det, det får bære eller briste osv. Jeg tror, som frosken at du dessverre har en tendens til å undervurdere/nedvurdere deg selv. Det betyr at du ikke kan bruke deg selv som en reell indikator på hva du faktisk er i stand til å mestre. Du må rett og slett ta noen sjanser og med det bli overbevist gjennom erfaring at det du tenker om deg selv ikke stemmer overens med hva du faktisk kan få til. Man har alltid et ansvar når man søker seg til noe. Ansvaret er villigheten til å påta seg og forsøke. Dessverre har ingen av oss muligheten til, på forhånd, forutse hva utfallet av noe blir. Og går det ikke slik intensjon var, så er det bare å beklage, forlate skuta og la noen andre ta over roret 😀

Anonymkode: 20bb0...c0b

[umakenverdt]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Du har trolig hørt uttrykk som å hoppe i det, det får bære eller briste osv. Jeg tror, som frosken at du dessverre har en tendens til å undervurdere/nedvurdere deg selv. Det betyr at du ikke kan bruke deg selv som en reell indikator på hva du faktisk er i stand til å mestre. Du må rett og slett ta noen sjanser og med det bli overbevist gjennom erfaring at det du tenker om deg selv ikke stemmer overens med hva du faktisk kan få til. Man har alltid et ansvar når man søker seg til noe. Ansvaret er villigheten til å påta seg og forsøke. Dessverre har ingen av oss muligheten til, på forhånd, forutse hva utfallet av noe blir. Og går det ikke slik intensjon var, så er det bare å beklage, forlate skuta og la noen andre ta over roret 😀

Anonymkode: 20bb0...c0b

Ansvaret mitt i førsteomgang knytter seg til villigheten til å påta meg og forsøke, det høres ut som et utgangspunkt  Takk! 

Og det er menneskelig å feile, selv om det at man feiler også kan påvirke andre i stor grad. Jeg vet ikke om jeg overvurderer i hvor stor grad andre har interne kriterier for hva de er i stand til å mestre, men når jeg ikke har mine egne oppfatninger angående hva jeg er god på, så har jeg egentlig ingen kriterier jeg kan bruke igjen. Men det er vel kanskje gjennom et stort erfaringsgrunnlag jeg også kan få slike kriterier.

[AnonymBruker]

15 timer siden, umakenverdt skrev:

Ansvaret mitt i førsteomgang knytter seg til villigheten til å påta meg og forsøke, det høres ut som et utgangspunkt  Takk! 

Og det er menneskelig å feile, selv om det at man feiler også kan påvirke andre i stor grad. Jeg vet ikke om jeg overvurderer i hvor stor grad andre har interne kriterier for hva de er i stand til å mestre, men når jeg ikke har mine egne oppfatninger angående hva jeg er god på, så har jeg egentlig ingen kriterier jeg kan bruke igjen. Men det er vel kanskje gjennom et stort erfaringsgrunnlag jeg også kan få slike kriterier.

Bare hyggelig og lykke til! 😀

Anonymkode: 20bb0...c0b