PTSD og prokrastinasjon

[DoleMari]

11 hours ago, Fionys said:

Dessverre så er det veldig vanskelig for folk flest å forstå hvordan det er hvis de ikke har opplevd det selv da. Det er umulig for folk å kunne sette seg inn i det på samme måte som hvis man er synlig syk.

Vi er to som er sykemeldt på arbeidsplassen min, jeg med PTSD og hun andre har noe med magen. Det er større forståelse for hennes sykdom enn for min.

Ja, sånn er det. Og det gjør det bare værre når man ikke blir forstått, selv når man prøver å være åpen og forklare. Og da tror man selv til slutt at man er lat...men ingen kjenner andres indre kamper,angst, anspenthet og alt annet som tar all energi. Det er få som jeg kjenner som forstår. Derfor har jeg ofte kjørt meg for hardt isteden for å høre på kroppen og vært helt utkjørt . 

Det kan være vanskelig å finne balansen i hva som tar- og gir energi. 

[DoleMari]

Jeg haer et eksempel. En venn driver med skyting, noe som bare er en morsom hobby.. vedkommende viste meg en ny pistol.  Jeg fikk totalt panikk, enda den var uladd og vedkommende bare er grei. Men jeg visste ikke at jeg skulle reagere så kraftig.  Jeg ba han legge den vekk med en gang...var skjelven lenge etterpå. Da kom jeg på noen episoder jeg opplevde da jeg var ung med en som gikk amokk med hagle utenfor jobben min. Jeg var da alene og har aldri snakket om det etterpå....men det sitter i kroppen... Vedkommende forsto ikke min reaksjon. Ikke jeg heller....kroppen husker. 

[Mann fra nord]

16 timer siden, DoleMari skrev:

Jeg haer et eksempel. En venn driver med skyting, noe som bare er en morsom hobby.. vedkommende viste meg en ny pistol.  Jeg fikk totalt panikk, enda den var uladd og vedkommende bare er grei. Men jeg visste ikke at jeg skulle reagere så kraftig.  Jeg ba han legge den vekk med en gang...var skjelven lenge etterpå. Da kom jeg på noen episoder jeg opplevde da jeg var ung med en som gikk amokk med hagle utenfor jobben min. Jeg var da alene og har aldri snakket om det etterpå....men det sitter i kroppen... Vedkommende forsto ikke min reaksjon. Ikke jeg heller....kroppen husker. 

Jeg eri dag i en pistolklubb, og husker godt der du sier om at kroppen husker. Reaksjonen min var ganske annerledes, og jeg har i dag eget våpen og har et godt forhold til våpenet som min kropp husket. Er kanskje en litt rar sammenligning, men er som å møte en gammel venn fra krigen under fredstid og ta en kaffe og prater om gamle dager, ikke gode gamle dager, men hva man har overlevd og hvor man er i dag. Høres rart ut kanskje men pistolskyting er en måte jeg konfrontert og lever lykkelig med den spesifikke delen min fortid. Jeg er helt sikker på at du kan få dette til, du må bare finne nøkkelen inn til den tilstanden.

Endret 30. juli 2017 av Mann fra nord

[DoleMari]

Det høres fint ut at du har det sånn. Da har du sikkert noen gode minner også fra den tiden.jeg har alltid vært livredd for våpen. Men jeg blir heldigvis sjelden utsatt for det,så da går det greit. 

[Mann fra nord]

25 minutter siden, DoleMari skrev:

Det høres fint ut at du har det sånn. Da har du sikkert noen gode minner også fra den tiden.jeg har alltid vært livredd for våpen. Men jeg blir heldigvis sjelden utsatt for det,så da går det greit. 

Ingen andre minner en den virkelige sanne ondskapen mennesket er i stand til, tro meg. Puttet hele perioden inn i en boks i hyllereolen over livets hendelser og forlot den der til jeg bestemte med for å sjekke den ut litt. Psykologen fikk meg til å ta den fram og hele boksen med alle ting datt i gulvet og all fanskapen spratt ut. PTSD var det uforklarlige som har litt etter litt formet meg til det vraket jeg har blitt tilslutt av å ikke ta hånd om boksen. 17 år etter vet jeg hva den tiden har gjort med meg. Jeg lærte meg at noe av det (omgang med pistol) handler om å finne fred med det som hadde vært. 

[DoleMari]

3 hours ago, Mann fra nord said:

Ingen andre minner en den virkelige sanne ondskapen mennesket er i stand til, tro meg. Puttet hele perioden inn i en boks i hyllereolen over livets hendelser og forlot den der til jeg bestemte med for å sjekke den ut litt. Psykologen fikk meg til å ta den fram og hele boksen med alle ting datt i gulvet og all fanskapen spratt ut. PTSD var det uforklarlige som har litt etter litt formet meg til det vraket jeg har blitt tilslutt av å ikke ta hånd om boksen. 17 år etter vet jeg hva den tiden har gjort med meg. Jeg lærte meg at noe av det (omgang med pistol) handler om å finne fred med det som hadde vært. 

Jeg kan forstå det. Jeg har selv hatt og tidvis fortsatt har, en person som har vært en ond person. Og det er nesten så man ikke kan tro det er mulig. i alke fall tror ingen andre på det (som ikke kjenner han). Men håper det har hjulpet deg å "ta boksen ut av hylla". For min del har det hjulpet, men noe er like greit at blir i boksen😊