Drømmer.

[Gjest Mina1]

4 minutter siden, stjernestøv skrev:

Ja han var en snill nabo, tok oss barna med på fjellet på skitur om vinteren og grilling om sommeren. Vi var på bilturer og fikk is og godteri, han var en redning for meg...var fri når jeg var med han. Nå husker han meg ikke,husket meg ikke sist jul. Men han har snakket om meg til andre, og har et maleri jeg har malt på veggen. Snille gode han,har det ikke så godt nå. Er over nitti år nå,det var trist når han ikke husket meg. Men forstår det jo. 

Sex ja,jeg hadde masse incest mareritt i mange år,men det var nok en grunn for det. 

Ja, koselig å drømme om en snill nabo.... Er trist når de blir demente. Veldig trist..... Vi får håpe at vi holder oss oppe lengst mulig. Det sies at å trene seg på kryssord og hjernetrim osv minsker sjansen for demens... Men er nok ikke alltid det gjør. 

Ja, i drømmene gjør man så mye rart også.... Veldig mye rart. 

Det som jeg var veldig redd for en tid var å gå i søvne. Jeg hadde veldig angst for at jeg skulle gå i søvne og gjøre noe som jeg ikke ville gjort foreks. Den typen angst hadde jeg da jeg var i starten av tyveårene. Husker at jeg gruet meg til å sove om nettene for jeg var så redd for å miste kontroll i det jeg sov. Men nå har jeg ikke den typen angst lenger. Merkelig nok, så ga den seg bare av seg selv.... Og heldigvis for det. 

Endret 14. oktober 2017 av Mina1

[stjernestøv]

5 minutter siden, Mina1 skrev:

Ja, koselig å drømme om en snill nabo.... Er trist når de blir demente. Veldig trist..... Vi får håpe at vi holder oss oppe lengst mulig. Det sies at å trene seg på kryssord og hjernetrim osv minsker sjansen for demens... Men er nok ikke alltid det gjør. 

Ja, i drømmene gjør man så mye rart også.... Veldig mye rart. 

Det som jeg var veldig redd for en tid var å gå i søvne. Jeg hadde veldig angst for at jeg skulle gå i søvne og gjøre noe som jeg normalt sett ikke ville gjort foreks. Den typen angst hadde jeg da jeg var i starten av tyveårene. Husker at jeg gruet meg til å sove om nettene for jeg var så redd for å miste kontroll i det jeg sov. Men nå har jeg ikke den typen angst lenger. Merkelig nok, så ga den seg bare av seg selv.... Og heldigvis for det. 

Min tante ble dement når hun var 50 år, først trodde de det var psykose. Men kan jo ha vært det og, hun hadde jo hallusinasjoner. Det var trist å være vitne til. 

Ok, jeg var redd for å drepe alle i huset når jeg var ungdom...måtte bare flytte så fort som mulig. Jeg stolte slett ikke på meg selv. 

Nei på tide med Dexter  

Endret 14. oktober 2017 av stjernestøv

[Gjest Mina1]

1 minutt siden, stjernestøv skrev:

Min tante ble dement når hun var 50 år, først trodde de det var psykose. Men kan jo ha vært det og, hun hadde jo hallusinasjoner. Det var trist å være vitne til. 

Ok, jeg var redd for å drepe alle i huset når jeg var ungdom...måtte bare flytte så fort som mulig. Jeg stolte slett ikke på meg selv. 

Huff... ja det kan sikkert lett forveksles med psykose. Jeg kjenner følelsen når jeg glemmer noe iblant... : hjelp tenker jeg.. tenk om jeg har fått alzheimers eller demens så tidlig, men jeg glemmer ikke så mye, men kun når jeg er stresset og distre. Ofte kan man glemme hvis man stresser med mye tankekjør.

Jeg kjenner meg selv igjen i deg. Jeg har iblant fått en tanke om at : tenk om jeg mistet kontrollen og drepte folk... det hadde vært helt forferdelig. Jeg hadde hatet meg selv til døde om jeg gjorde noe sånnt. Men tror alle kan ha en slik redsel. Leser at det skjer ofte med de mest empatiske personene. De får ofte tanker om redsel for å miste kontroll, drepe og skade noen. Noe de aldri ønsker å gjøre. Men man får de tankene fordi man tenker hva om jeg hadde gjort en så grufull handling.. og hvor høyt man hadde hatet seg selv da, og hvor vondt det hadde vært. 

[stjernestøv]

44 minutter siden, Mina1 skrev:

Huff... ja det kan sikkert lett forveksles med psykose. Jeg kjenner følelsen når jeg glemmer noe iblant... : hjelp tenker jeg.. tenk om jeg har fått alzheimers eller demens så tidlig, men jeg glemmer ikke så mye, men kun når jeg er stresset og distre. Ofte kan man glemme hvis man stresser med mye tankekjør.

Jeg kjenner meg selv igjen i deg. Jeg har iblant fått en tanke om at : tenk om jeg mistet kontrollen og drepte folk... det hadde vært helt forferdelig. Jeg hadde hatet meg selv til døde om jeg gjorde noe sånnt. Men tror alle kan ha en slik redsel. Leser at det skjer ofte med de mest empatiske personene. De får ofte tanker om redsel for å miste kontroll, drepe og skade noen. Noe de aldri ønsker å gjøre. Men man får de tankene fordi man tenker hva om jeg hadde gjort en så grufull handling.. og hvor høyt man hadde hatet seg selv da, og hvor vondt det hadde vært. 

Jeg glemmer mye men har funnet ut at det er normalt til å være meg. 

Uff ja det er ingen gode tanker, det er kanskje tvangstanker? Tror jeg alltid har hatt det. Og nå etter at jeg har redusert på medisinen er de fremtredende.

[Gjest Mina1]

12 minutter siden, stjernestøv skrev:

Jeg glemmer mye men har funnet ut at det er normalt til å være meg. 

Uff ja det er ingen gode tanker, det er kanskje tvangstanker? Tror jeg alltid har hatt det. Og nå etter at jeg har redusert på medisinen er de fremtredende.

Man kan glemme uten at det er sykdomstegn også. Av og til er man bare litt distre

Har du hatt slik angst også? Redsel for å gjøre noe du aldri har lyst å gjøre? Redsel for å miste kontrollen? Det er nok tvangstanker som jeg sliter litt med ja. Hjelper medisin mot det? 

Jeg kan bevege meg ganske stivt osv når jeg får angsten  og vil bare låse meg inne på et rom alene. Jeg forsøker å ikke la meg stresse av den og tenke klokt: Jeg har jo kontroll men jeg er redd å miste den. Men sjansen for at man mister den er mindre hos de med tvangstanker enn de uten har jeg lest. En trøst. Og trøsten er at den angsten bor hos de mest omsorgsfulle snille samvittighetsfulle empatiske mennesker. Vi er bare så redde for å gjøre noe galt . 

Endret 14. oktober 2017 av Mina1

[stjernestøv]

4 minutter siden, Mina1 skrev:

Man kan glemme uten at det er sykdomstegn også. Av og til er man bare litt distre

Har du hatt slik angst også? Redsel for å gjøre noe du aldri har lyst å gjøre? Redsel for å miste kontrollen? Det er nok tvangstanker som jeg sliter litt med ja. Hjelper medisin mot det? 

Jeg kan bevege meg ganske stivt osv når jeg får angsten  og vil bare låse meg inne på et rom alene. Jeg forsøker å ikke la meg stresse av den og tenke klokt: Jeg har jo kontroll men jeg er redd å miste den. Men sjansen for at man mister den er mindre hos de med tvangstanker enn de uten har jeg lest. En trøst. 

Ja jeg er redd for å drepe noen, så får jeg telepatiske beskjeder men jeg sier"Jeg gjør ikke som dere sier". Men er redd for det, å plutselig bare gjøre det. Noen som dreper har jo stemmer som befaler, hvorfor gjør de som stemmene sier? Har hørt masse stemmer jeg og, har lært meg at de ofte lyger for å lage frykt hos meg. 

[AnonymBruker]

Stjernestøv jeg tror ikke det er godt for deg hele tiden å snakke om disse temaene. Kan du ikke finne noen tema som er litt mer sunt for deg?

Anonymkode: f6df8...029

[stjernestøv]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Stjernestøv jeg tror ikke det er godt for deg hele tiden å snakke om disse temaene. Kan du ikke finne noen tema som er litt mer sunt for deg?

Anonymkode: f6df8...029

Men det er jo godt å ha noen å prate med om det, men det er kanskje ikke så bra? 

[Gjest Mina1]

1 minutt siden, stjernestøv skrev:

Ja jeg er redd for å drepe noen, så får jeg telepatiske beskjeder men jeg sier"Jeg gjør ikke som dere sier". Men er redd for det, å plutselig bare gjøre det. Noen som dreper har jo stemmer som befaler, hvorfor gjør de som stemmene sier? Har hørt masse stemmer jeg og, har lært meg at de ofte lyger for å lage frykt hos meg. 

Ja huff, er vondt å ha det slik. Jeg hører ikke stemmer.

Men etter at jeg ble gravid for første gang, så ble jeg veldig redd for alt mulig. En stund fikk jeg tanker om at det kunne ligge en sprøyte på bakken og jeg kunne ha tråkket på den uten at jeg merket det. En stund fikk jeg tanker om at ungene kunne ha tråkket på en sprøyte.. og når jeg fikk sånne angstanfall så ble jeg så redd at jeg begynte å se for meg sprøyter overalt... Den angsten gikk over av seg selv.

Jeg hadde også en tid da jeg ble gravid da jeg vasket hendene mine hele tiden omtrent. Og det er jo en tvangshandling. Jeg ble livredd for at jeg kunne få bakterier eller noe annet på hendene som kunne skade barnet i magen. Dette hadde jeg faktisk hver gang jeg var gravid gjennom hele graviditeten. 

Jeg hadde også en angst som gikk på at jeg kunne få en spiss gjenstand inn i kroppen på en eller annen måte som skadet barnet i magen... Jeg var ikke redd for meg selv men barnet. Denne angsten gikk over selvfølgelig når barnet var født. 

Jeg hadde også en angst da barnet ble født om at noen kunne miste det mens de holdt det. Jeg ba alle sitte i ro når de skulle holde barna mine når de var babyer... Jeg var helt hysterisk...... helt hyperhysterisk..... 

Jeg har kvittet meg med en del av mine angstgreier, men jeg har noe igjen. Jeg er redd for å miste kontroll, men vet at det er bare meg som er helt hysterisk for alt utenkelig som kan skje. Men jeg skjuler det for andre. Og forsøker å gjøre det jeg kan for å stoppe angsten. Og tenke fornuftig. Men det er ikke alltid lett. 

 

[Gjest Mina1]

1 minutt siden, stjernestøv skrev:

Men det er jo godt å ha noen å prate med om det, men det er kanskje ikke så bra? 

Det er godt å få ut tankene, og det du skal vite er at du virker til å være et veldig empatisk og snillt menneske. Det er bare angsten din som får deg til å tenke sånn. Jeg har mye angst selv iblant, og vet godt hvordan det er å ha angst, og å være redd  for alt mulig. En ting vi må huske: vi lever her og nå, og vi må slutte å bekymre oss så mye  

[stjernestøv]

1 minutt siden, Mina1 skrev:

Ja huff, er vondt å ha det slik. Jeg hører ikke stemmer.

Men etter at jeg ble gravid for første gang, så ble jeg veldig redd for alt mulig. En stund fikk jeg tanker om at det kunne ligge en sprøyte på bakken og jeg kunne ha tråkket på den uten at jeg merket det. En stund fikk jeg tanker om at ungene kunne ha tråkket på en sprøyte.. og når jeg fikk sånne angstanfall så ble jeg så redd at jeg begynte å se for meg sprøyter overalt... Den angsten gikk over av seg selv.

Jeg hadde også en tid da jeg ble gravid da jeg vasket hendene mine hele tiden omtrent. Og det er jo en tvangshandling. Jeg ble livredd for at jeg kunne få bakterier eller noe annet på hendene som kunne skade barnet i magen. Dette hadde jeg faktisk hver gang jeg var gravid gjennom hele graviditeten. 

Jeg hadde også en angst som gikk på at jeg kunne få en spiss gjenstand inn i kroppen på en eller annen måte som skadet barnet i magen... Jeg var ikke redd for meg selv men barnet. Denne angsten gikk over selvfølgelig når barnet var født. 

Jeg hadde også en angst da barnet ble født om at noen kunne miste det mens de holdt det. Jeg ba alle sitte i ro når de skulle holde barna mine når de var babyer... Jeg var helt hysterisk...... helt hyperhysterisk..... 

Jeg har kvittet meg med en del av mine angstgreier, men jeg har noe igjen. Jeg er redd for å miste kontroll, men vet at det er bare meg som er helt hysterisk for alt utenkelig som kan skje. Men jeg skjuler det for andre. Og forsøker å gjøre det jeg kan for å stoppe angsten. Og tenke fornuftig. Men det er ikke alltid lett. 

 

Tror graviditet øker ting, det gjorde det hos meg. Hadde det ikke bra noen av gangene og var livredd. Kan være enig at jeg sikkert var litt psykotisk da når jeg tenker tilbake,men har jeg noen gang hatt det greit? Jo de årene vi bodde borte.

[stjernestøv]

1 minutt siden, Mina1 skrev:

Det er godt å få ut tankene, og det du skal vite er at du virker til å være et veldig empatisk og snillt menneske. Det er bare angsten din som får deg til å tenke sånn. Jeg har mye angst selv iblant, og vet godt hvordan det er å ha angst, og å være redd  for alt mulig. En ting vi må huske: vi lever her og nå, og vi må slutte å bekymre oss så mye  

Takk likeså  Ja må slutte å bekymre oss for alt mulig...MÅ bare det. 

[Gjest Mina1]

Akkurat nå, stjernestøv skrev:

Tror graviditet øker ting, det gjorde det hos meg. Hadde det ikke bra noen av gangene og var livredd. Kan være enig at jeg sikkert var litt psykotisk da når jeg tenker tilbake,men har jeg noen gang hatt det greit? Jo de årene vi bodde borte.

Det er noe som skjer når man blir gravid. Helt sant. Jeg slet ikke med angst før jeg ble gravid, men den kom da jeg ble gravid. Mulig er det ansvaret pluss at det å bli gravid og å gå gravid er en helt spesiell ting. 

[Gjest Mina1]

https://www.babyverden.no/gravid/folelsesmessige-forandringer/ står litt om det her... For oss som har vært gravide eller bært frem et barn, er mor osv... har vært igjennom noe som byr på mye følelser og tanker. Absolutt. Man kjenner en liten baby sparke i seg... noe som skaper følelser.. iallefall så følte jeg veldig mye for barnet mitt bare jeg fikk vite at jeg var gravid.... og å kjenne babysparkene... var veldig følelsesmessig opplevelse også.. Vi blir gjerne mer følsomme av å få barn, bli mor , bli gravid osv. 

[stjernestøv]

1 minutt siden, Mina1 skrev:

Det er noe som skjer når man blir gravid. Helt sant. Jeg slet ikke med angst før jeg ble gravid, men den kom da jeg ble gravid. Mulig er det ansvaret pluss at det å bli gravid og å gå gravid er en helt spesiell ting. 

Jeg har alltid slitt med angst da og redsel for det onde, har vært så redd det onde. Ja det er et stort ansvar å få barn, må legge om hele livet. Men det er jo verdt det da  

[stjernestøv]

Akkurat nå, Mina1 skrev:

https://www.babyverden.no/gravid/folelsesmessige-forandringer/ står litt om det her... For oss som har vært gravide eller bært frem et barn, er mor osv... har vært igjennom noe som byr på mye følelser og tanker. Absolutt. Man kjenner en liten baby sparke i seg... noe som skaper følelser.. iallefall så følte jeg veldig mye for barnet mitt bare jeg fikk vite at jeg var gravid.... og å kjenne babysparkene... var veldig følelsesmessig opplevelse også.. Vi blir gjerne mer følsomme av å få barn, bli mor , bli gravid osv. 

Ja mulig det. Etter sistemann kom jeg meg aldri helt.

[Gjest Mina1]

Akkurat nå, stjernestøv skrev:

Jeg har alltid slitt med angst da og redsel for det onde, har vært så redd det onde. Ja det er et stort ansvar å få barn, må legge om hele livet. Men det er jo verdt det da  

Helt enig. Det er absolutt verdt det. Ville aldri vært foruten mine barn.  

Noenganger undrer jeg på hvordan livet mitt hadde vært i dag om jeg ikke hadde fått barn. Jeg tenker at det sikkert ville vært nokså anderledes. Jeg er mye mer følsom av å fått barna. Det gjorde noe med meg. 

[stjernestøv]

Akkurat nå, Mina1 skrev:

Helt enig. Det er absolutt verdt det. Ville aldri vært foruten mine barn.  

Noenganger undrer jeg på hvordan livet mitt hadde vært i dag om jeg ikke hadde fått barn. Jeg tenker at det sikkert ville vært nokså anderledes. Jeg er mye mer følsom av å fått barna. Det gjorde noe med meg. 

Jeg var følsom før og da, vært det hele livet jeg. Ingen har vel grått så mye som meg, jo kanskje min mor. Hvis ikke jeg hadde møtt mannen min tror jeg det hadde gått galt, han reddet meg på en måte. Klarte meg ikke alene jeg. 

[Gjest Mina1]

Akkurat nå, stjernestøv skrev:

Ja mulig det. Etter sistemann kom jeg meg aldri helt.

Ja det er mulig at det gir ekstra påvirkninger på oss psykisk. Jeg husker at jeg synes det var veldig tungt å komme seg ovenpå igjen etter fødslene. Jeg husker at jeg følte meg sliten og rar i kroppen, og jeg husker at jeg følte som å sveve i lykke men fikk en ekstrem angst i tillegg. Veldig rare følelser. Men ville aldri vært foruten barn. Det ville føles tomt for meg, selv om jeg måtte ha taklet det om jeg ikke hadde fått. 

Husker at jeg gikk på et kurs før jeg ble gravid, og når jeg var gravid. Et arbeidssøkerkurs da.. Men jeg traff utrolig mange spennende mennesker der. De aller fleste hadde barn, og det jeg oppdaget var at mange av de som hadde barn slet psykisk. Jeg forsto ikke helt dem den gangen, men nå forstår jeg all angsten de var plaget med osv. 

 

[Gjest Mina1]

2 minutter siden, stjernestøv skrev:

Jeg var følsom før og da, vært det hele livet jeg. Ingen har vel grått så mye som meg, jo kanskje min mor. Hvis ikke jeg hadde møtt mannen min tror jeg det hadde gått galt, han reddet meg på en måte. Klarte meg ikke alene jeg. 

Veldig glad for at du har en mann som støtter deg. Viktig å ha en god støtteperson rundt seg. Jeg var veldig glad for å ha en samboer i sin tid. Jeg følte selv at jeg ikke hadde visst hvordan jeg skulle klart meg uten han, men tilslutt ble jeg alene. Og nå er jeg alene. Men jeg har heldigvis mange gode mennesker rundt i livet mitt, og det hjelper  .