Han sier: Jeg er ikke forelsket i deg lenger - uten forklaring.

[cilie]

18 minutter siden, Mina1 skrev:

Jeg vil ikke ha et forhold med han igjen. Jeg vil heller ikke ha sex med han igjen. Men jeg taklet dårlig avslutningen.  Jeg stoler jo ikke på han, og har aldri gjort. 

Men kjære deg! Legg nå den avslutningen bak deg og kom deg videre! Dette har det ingen hensikt å skrive om i det uendelige. Slutten forandres ikke likevel, og du holder det varmt.

[Gjest Mina1]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Siden han var en sånn drittsekk forstår jeg ikke hvorfor det skal være så vanskelig å bare legge det bak seg?

Anonymkode: 4da88...8ac

Ja jeg tror han var uærlig med meg, og jeg tror at han er en drittsekk. Men allikevel er jeg ekspert til å bereide meg selv fordi jeg aldri trodde på han. Men nei jeg klarte ikke å tro på han. Jeg klarte ikke å stole på han. Noen mennesker klarer man ikke å stole på.  Kan godt være at han var ærlig, men jeg stolte aldri på han helt fra starten av. Aldri... Men det jeg skulle gjort var å gi slipp før det gikk så langt, men gjort er gjort. 

Han bryr seg ikke om meg uansett.. så noe å tenke på? Nei. 

Endret 5. februar 2018 av Mina1

[laban]

21 minutter siden, Mina1 skrev:

Men jeg taklet dårlig avslutningen. (...)

Men jeg kunne ønske at det ikke endte på fiendtlig måte.. Det er det jeg sliter med. 

Vet du, vi har fått med oss det.

Kanskje var han en skikkelig drittsekk, han var i hvert fall såpass spesiell at forholdet ikke fungerte.  Det er mange mennesker som er så forskjellig fra en selv, at man ikke kan leve i parforhold med vedkommende.  Det er også normalt at selve bruddet ikke er noe idyllisk glansbilde.

Jeg synes det er trist å se at du fortsatt er like opphengt i dette som du var for fire måneder siden:

http://forum.doktoronline.no/topic/423260-kjærlighetssorg-i-1-år-og-10-måneder-er-jeg-sprø/?tab=comments#comment-3796005

Kan du ikke "hevne" deg på ham ved å la ham bli en bagatell fra fortiden?

[Gjest Mina1]

8 minutter siden, laban skrev:

Vet du, vi har fått med oss det.

Kanskje var han en skikkelig drittsekk, han var i hvert fall såpass spesiell at forholdet ikke fungerte.  Det er mange mennesker som er så forskjellig fra en selv, at man ikke kan leve i parforhold med vedkommende.  Det er også normalt at selve bruddet ikke er noe idyllisk glansbilde.

Jeg synes det er trist å se at du fortsatt er like opphengt i dette som du var for fire måneder siden:

http://forum.doktoronline.no/topic/423260-kjærlighetssorg-i-1-år-og-10-måneder-er-jeg-sprø/?tab=comments#comment-3796005

Kan du ikke "hevne" deg på ham ved å la ham bli en bagatell fra fortiden?

Det som jeg kunne ønske mange ganger var at han kom tilbake også kunne jeg få avvise han. Eller at han kom tilbake for å prate ut og legge det bak oss på fin måte uten at det bare endte i sex og konflikt. Men jeg tror aldri det skjer. 

Jeg får forsøke nok en gang å legge det dødt. Og slutte å hate meg selv fordi han ikke kunne ta en eneste samtale med meg. Jeg synes det er rart at han gikk med å være så sint og sur og ønske meg til helvete uten en skikkelig dialog om noe som helst etter å ha truffet hveandre over en god periode. Men jeg må bare forsøke å legge det dødt, og ikke tenke på det. 

Jeg får inderlig håpe at han ikke inntrer som kunde på jobben min. Venninnen hans på det andre forumet har vært kunde hos meg noen ganger nå, og det gjorde at minnene forsterket seg. Og jeg fatter ikke og kan ikke begripe at hun våget seg inn der jeg jobber etter alt hun har hørt om meg. Men jeg får bare roe ned, og tenke: at han er "død" i min verden. Om jeg møter på han så er han bare å overse, og at jeg må bare nå igjen forsøke å leve videre og ikke tenke på det eller minnes om det. 

Jeg føler at det bare er meg som opplever sånne ting, men det er mulig andre som har opplevd noe lignende også. 

Det er lett å si .. ja du var ikke over det da, og du bør være over det nå, men jeg sliter grusomt med å få det bort fra tankene og minnene mine... Sliter veldig med det som det fikk meg til å føle meg som. Beundrer de som takler dette lettere. Og det forstår jeg at dere hadde gjort om dere var i samme situasjon som meg. Så jeg har bestillt legetime, og jeg skal forsøke å koble dette bort. 

Endret 5. februar 2018 av Mina1

[laban]

5 minutter siden, Mina1 skrev:

Beundrer de som takler dette lettere. Og det forstår jeg at dere hadde gjort om dere var i samme situasjon som meg.

Verken vi eller du kan vite hvordan vi ville taklet det som hendte deg - antakelig på mange ulike måter, vi er forskjellige alle sammen.  Men mange av oss har gjennomgått ting i livet som har gjort vondt, de færreste slipper helt unna det. 

Vi skriver som vi gjør i disse trådene, fordi vi ser at det ikke er bra for deg å spinne rundt i den samme negative runddansen måned etter måned.  Hvis svarene bare legger sten til byrden for deg, må du nesten slutte å skrive om temaet her.  Jeg tror det er lurt om du snakker med en fagperson om saken, du er ikke den første i verden som har kjørt seg litt fast. 

[Gjest Mina1]

6 minutter siden, laban skrev:

Verken vi eller du kan vite hvordan vi ville taklet det som hendte deg - antakelig på mange ulike måter, vi er forskjellige alle sammen.  Men mange av oss har gjennomgått ting i livet som har gjort vondt, de færreste slipper helt unna det. 

Vi skriver som vi gjør i disse trådene, fordi vi ser at det ikke er bra for deg å spinne rundt i den samme negative runddansen måned etter måned.  Hvis svarene bare legger sten til byrden for deg, må du nesten slutte å skrive om temaet her.  Jeg tror det er lurt om du snakker med en fagperson om saken, du er ikke den første i verden som har kjørt seg litt fast. 

Selv om jeg reagerer som jeg gjør, og sliter som jeg gjør med det, så er jeg nok ikke den eneste i verden som sliter med sånne ting. Det fins jo de som har det enda tyngre enn meg , altså som sliter sånn at de blir sucidale, noe ikke jeg er blitt, selv om jeg føler meg unormal. 

Det er også vanskelig å erkjenne for meg selv at jeg sliter med det, men jeg gjør det. Og må bare erkjenne det. Jeg sliter virkelig med det!. Jeg sliter virkelig med kaos i hodet mitt som jeg iblant har forsøkt å flykte fra men som henter meg inn igjen og som jeg aldri har blitt ferdig med i hodet mitt. 

Jeg er ikke den første i verden som har kjørt meg fast, og det er jo en mager trøst i det. Og livet mitt kan tas opp og bli bedre på kjærlighetsfronten også selv om dette har tatt tid og ser ut til å ta mer tid enn jeg ønsket.. Jeg lever!. Jeg er i live!. Dermed så må jeg stoppe å erge meg selv for den tid dette har tatt, for jeg har jo livet, og alt kan bli bedre. Så lenge det er liv, så er det håp sies det. 

Jeg er veldig å bereide meg selv.. men det er det jeg må stoppe med. Bereide meg selv og spørre meg selv: hvem er jeg ? hvorfor skjer dette meg osv? men jeg må stoppe med det og konse meg om å ikke skamme meg over at jeg taklet dette her tungt. Det er som med andre sykdommer .. noen får det lettere , andre tyngre.. og mange årsaker til det... Men jeg er i live, og det er nok håp for at jeg kan slutte å skamme meg, og få det bedre. 

Endret 5. februar 2018 av Mina1

[Gjest Mina1]

8 minutter siden, laban skrev:

Verken vi eller du kan vite hvordan vi ville taklet det som hendte deg - antakelig på mange ulike måter, vi er forskjellige alle sammen.  Men mange av oss har gjennomgått ting i livet som har gjort vondt, de færreste slipper helt unna det. 

Vi skriver som vi gjør i disse trådene, fordi vi ser at det ikke er bra for deg å spinne rundt i den samme negative runddansen måned etter måned.  Hvis svarene bare legger sten til byrden for deg, må du nesten slutte å skrive om temaet her.  Jeg tror det er lurt om du snakker med en fagperson om saken, du er ikke den første i verden som har kjørt seg litt fast. 

Det er en trøst om at jeg ikke er så unik at jeg er den første i verden som er kjempelei meg i så lang tid etter et forhold. Jeg har kjørt meg helt fast. Det er jo tydelig. Men jeg lever!. Og jeg er ikke sucidal. Det hadde vært verre om jeg var det i tillegg. Men jeg må komme meg ut av knipen. 

[cilie]

7 minutter siden, Mina1 skrev:

Det er en trøst om at jeg ikke er så unik at jeg er den første i verden som er kjempelei meg i så lang tid etter et forhold. Jeg har kjørt meg helt fast. Det er jo tydelig. Men jeg lever!. Og jeg er ikke sucidal. Det hadde vært verre om jeg var det i tillegg. Men jeg må komme meg ut av knipen. 

Hva tenker du selv skal til for at du skal komme deg videre da?

[Gjest Mina1]

21 minutter siden, cilie skrev:

Hva tenker du selv skal til for at du skal komme deg videre da?

Jeg håpet at han kunne ta et oppgjør med å skrive noen ord til meg om å legge dette bak oss med null hat og skrive at det var synd det endte sånn slik at det roet seg ned, men det har han aldri gjort. Jeg ønsket litt mer fred i sjelen på en måte. Jeg fikk ikke fred da det endte sånn. Mulig at det er meg som lever i en rar verden der jeg ikke forstår hvorfor folk må skilles med å ha sex for så å beskylde hveandre for å være patetisk jævla løgner og ønske hveandre til helvete uten at man kan ta en liten samtale for å forklare og roe ned engang. Han gråt jo en gang fordi han sa at han var så glad i meg..og ønsket meg mitt beste osv. så det er jo helt uforståelig. Altså at de ikke kan skrive noen ord for å forsøke å få lagt alt bak oss som ikke fiendtlig holdning.

Men han vil ikke si noe som helst, eller gjøre noe som helst for at situasjonen skulle føles bedre utifra hva jeg har fått med meg. Så da er det bare å forsøke å få opp troen på meg selv, få opp troen på andre, få opp troen på at noen kan sette pris på meg, få opp troen på kjærlighet, få opp troen på at alle ikke er som det jeg opplevde. Det er tungt, og jeg må nok ha hjelp av lege for å klare det. Jeg har time, og jeg kjenner jo at jeg er kraftig ute av meg pga dette her fordi jeg har så lyst å glemme og legge det bak meg, men så sitter det fast i hukommelsen og tankene. 

Dersom dere hadde vært meg, så vet dere gjerne litt mer om hvordan dere tror dere ville ha taklet dette... Dere hadde nok ikke kommet i den situasjonen heller. Jeg tror faktisk at dere hadde gått i starten når dere reagerte på visse ting og tang. Men fra mitt ståsted så det ikke lett, men det hjelper meg å tenke på : hvordan ville andre taklet å stått i mine sko etter alt dette akkurat nå? . Samtidig så tenker jeg: Ville han selv ønsket og satt pris på å være meg og bli behandlet slik i situasjonen? jeg tror ikke det, men han må jo synes det var en smart ide siden han velger det, og mene at dette er en grei måte å avslutte dette på ovenfor han selv og, om han selv sto på min side. Jeg forstår han ikke men uansett det spørsmålet hjelper meg litt til å forsøke å se ut av det. Altså tenke at de gjør det fordi de synes det er greit med slik slutt selv. Deres måte å tenke på..Men jeg vil iallefall ikke oppleve en slik slutt igjen. 

Endret 5. februar 2018 av Mina1

[Gjest Mina1]

Håper dere kan gi meg tips om hvordan jeg skal få dette ut av hodet folkens, og hvordan jeg skal forholde meg til han om jeg møter på han med uhell, og hvordan jeg skal tenke når jeg skal videre ut i dating på nytt? Altså jeg håper på at dere kan gi meg litt tips over hvordan jeg skal håndtere de såre følelsene mine, mitt sinne, og mitt tankekjør over det som gikk galt, og mitt hat til at jeg sitter sllik ennå altså hatet til meg selv? . Troen på meg selv.. tanker om meg selv.... bereidelsene osv.... og hva med minnene.. de er jo vonde.. kan jeg klare å huske det positive.. jeg klarer det ikke... jeg klarer bare å hate hele kontakten jeg hadde... håper dere kan gi meg tips.. 

Fint om noen kan gi meg noen ideer for å komme meg ut av den fastlåste situasjonen min, om dere har noen tips om dere setter dere inn i at dere er meg akkurat nå? Og i denne situasjonen. 

Endret 5. februar 2018 av Mina1

[Gjest Mina1]

Eneste jeg kan si etter å ha lest tråden på nytt er: "For en jævla suppe!"  

[emilie321]

Akkurat nå, Mina1 skrev:

Håper dere kan gi meg tips om hvordan jeg skal få dette ut av hodet folkens, og hvordan jeg skal forholde meg til han om jeg møter på han med uhell, og hvordan jeg skal tenke når jeg skal videre ut i dating på nytt? Altså jeg håper på at dere kan gi meg litt tips over hvordan jeg skal håndtere de såre følelsene mine, mitt sinne, og mitt tankekjør over det som gikk galt, og mitt hat til at jeg sitter sllik ennå altså hatet til meg selv? . Troen på meg selv.. tanker om meg selv.... bereidelsene osv.... og hva med minnene.. de er jo vonde.. kan jeg klare å huske det positive.. jeg klarer det ikke... jeg klarer bare å hate hele kontakten jeg hadde... håper dere kan gi meg tips.. 

Fint om noen kan gi meg noen ideer for å komme meg ut av den fastlåste situasjonen min, om dere har noen tips om dere setter dere inn i at dere er meg akkurat nå? Og i denne situasjonen. 

Kontakt fastlegen din å be om en henvisning til psykolog, dette greier du tydeligvis ikke alene. Ikke noe galt i det.

Du har skrevet hendelsesforløpet mange ganger, kanskje det gjør vondt verre?  Prøv å flytt fokus

Endret 5. februar 2018 av emilie321

[Kayia]

1 time siden, Mina1 skrev:

1. Håper dere kan gi meg tips om hvordan jeg skal få dette ut av hodet folkens (...) Altså jeg håper på at dere kan gi meg litt tips over hvordan jeg skal håndtere de såre følelsene mine, mitt sinne, og mitt tankekjør over det som gikk galt, og mitt hat til at jeg sitter sllik ennå altså hatet til meg selv? (...)Fint om noen kan gi meg noen ideer for å komme meg ut av den fastlåste situasjonen min

2. (...) hvordan jeg skal tenke når jeg skal videre ut i dating på nytt?

1. Ta dette opp med en psykolog. Prøv å tenk så lite på dette som mulig inntil du har vært hos fastlegen, som er den som sender  henvisning til psykolog. Gå tur, strikk, tren, les, møt venninner, drikk kaffe på cafe - whatever - for å tenke mindre på dette. 

2. Vent med dating og menn. vent også med å TENKE på menn til du har vært hos en psykolog

Hjertelig lykke til, håper du ikke bruker nok en dag på dette!  

[Gjest Mina1]

10 minutter siden, emilie321 skrev:

Kontakt fastlegen din å be om en henvisning til psykolog, dette greier du tydeligvis ikke alene. Ikke noe galt i det.

Du har skrevet hendelsesforløpet mange ganger, kanskje det gjør vondt verre?  Prøv å flytt fokus

Jeg ser det. Leste gjennom tråden min og ser at jeg hele tiden repeterer og repeterer alt om igjen og om igjen og det hele blir en stor "suppe." Men jeg kan ikke for det og vil ikke ha det slik så jeg har bestillt en legetime og fått en time hos legen. Jeg har ikke lyst til å føle på alt dette. For et hjernespinn av en suppe ja. 

Takk for at du forstår problemet med at jeg har havnet slik. Jeg må forsøke å flytte tankene litt og fokuset  

[Gjest Xtra]

1 time siden, cilie skrev:

Hva tenker du selv skal til for at du skal komme deg videre da?

 

1 time siden, Mina1 skrev:

... Jeg håpet at han kunne ta et oppgjør med å skrive noen ord til meg om .......

....

...Men han vil ikke si noe som helst, eller gjøre noe som helst for ...

...

...Ville han selv ønsket og satt pris på å være meg og bli behandlet slik i situasjonen? ....

Løsningen ligger hos deg selv og ingen andre, i hvertfall ikke hos ham.

 

Mange av oss som har levdeen stund har ubesvarte spørsmål fra tidligere forhold. Det er bare å lukke døren, lære seg å leve med det og gå videre.

 

Høres veldig bra ut at du omsider har bestemt deg for å søke hjelp. Da må du huske å ikke bagatellisere situasjonen hos fastlegen og si at du hadde håpet å takle dette bedre etc. Fastlegen vet lite om hvordan du har kvernet på dette i lang tid. Du trenger ikke gå inn på detaljer, du må bare få frem at du behøver hjelp for å komme videre. Lykke til!

[Kayia]

14 minutter siden, Mina1 skrev:

Leste gjennom tråden min og ser at jeg hele tiden repeterer og repeterer alt om igjen og om igjen og det hele blir en stor "suppe." (...)

Jeg må forsøke å flytte tankene litt og fokuset  

Hurra, dette var det godt å lese, kjempeviktig at du endelig ser dette selv! Om du tør å være så ærlig til fastlegen at denne får grunnlag til å skrive en god henvisning har jeg trua på at du kan snu dette  

Endret 5. februar 2018 av Kayia

[Gjest Mina1]

1 time siden, Kayia skrev:

1. Ta dette opp med en psykolog. Prøv å tenk så lite på dette som mulig inntil du har vært hos fastlegen, som er den som sender  henvisning til psykolog. Gå tur, strikk, tren, les, møt venninner, drikk kaffe på cafe - whatever - for å tenke mindre på dette. 

2. Vent med dating og menn. vent også med å TENKE på menn til du har vært hos en psykolog

Hjertelig lykke til, håper du ikke bruker nok en dag på dette!  

Takk for råd. Jeg innser at jeg forsøker å flytte fokuset men går hele tiden toøbwle å surrer på alle de vonde følelsene. Altså jeg blir skremt av hvor vondt jeg har det inni meg . 

[Gjest Mina1]

Men er dette den måten dere ville avsluttet et forhold på eller situasjon på dersom dere var den som slår opp? Jeg er bare skremt av tanken på å date igjen om dette er helt normalt. 

[Kayia]

19 minutter siden, Mina1 skrev:

Men er dette den måten dere ville avsluttet et forhold på eller situasjon på dersom dere var den som slår opp? Jeg er bare skremt av tanken på å date igjen om dette er helt normalt. 

Men hallo da, ikke tenk på at du skal på date igjen, ennå!!!

Det er like mange måter å avslutte et forhold på som det er par, og jeg tror virkelig ikke noen liker å bli dumpa. Sier ikke det seg selv da, at en avvisning alltid gjør vondt? Til og med brudd der partene er emosjonelt ferdige med hverandre og avslutter i minnelighet og fredsommelighet gjør det vondt. Man kan kjenne på en lettelse over at en dårlig eller følelsesløs relasjon endelig er avsluttet, ja - men det vil som regel alltid være vondt å avslutte en relasjon også. 

Poenget til alle som kommenterer på trådene dine er at du bare m å komme over det, livet m å gå videre. Det finnes ingen dommer man kan tilkalle som sier at "du fortjener en oppreising, dette bruddet var ikke bra", eller "her må det en ekstra samtale til, det fortjener du", man må bare ta det sånn som det blir. Man er - så kjipt det enn kan føles - prisgitt valget den andre har tatt, og når bruddet er kommet, på den ene eller andre måten, vel så må man bare lære seg å leve med at sånn ble det.

Av og tid tar det kort tid, av og til tar det lang tid, og av og til tar det v e l d i g eller a l t f o r  lang tid. Du er i ferd med å jobbe deg solid inn i den siste kategorien der det tar så lang tid at det påvirker livskvaliteten din på en grunnleggende måte.

For siste gang: La dette ligge til du kommer til - først - fastlegen, dernest psykolog.

Hasta la vista - over og ut om dette herfra  - håper jeg! 

Endret 5. februar 2018 av Kayia

[Gjest Mina1]

15 minutter siden, Kayia skrev:

Men hallo da, ikke tenk på at du skal på date igjen, ennå!!!

Det er like mange måter å avslutte et forhold på som det er par, og jeg tror virkelig ikke noen liker å bli dumpa. Sier ikke det seg selv da, at en avvisning alltid gjør vondt? Til og med brudd der partene er emosjonelt ferdige med hverandre og avslutter i minnelighet og fredsommelighet gjør det vondt. Man kan kjenne på en lettelse over at en dårlig eller følelsesløs relasjon endelig er avsluttet, ja - men det vil som regel alltid være vondt å avslutte en relasjon også. 

Poenget til alle som kommenterer på trådene dine er at du bare m å komme over det, livet m å gå videre. Det finnes ingen dommer man kan tilkalle som sier at "du fortjener en oppreising, dette bruddet var ikke bra", eller "her må det en ekstra samtale til, det fortjener du", man må bare ta det sånn som det blir. Man er - så kjipt det enn kan føles - prisgitt valget den andre har tatt, og når bruddet er kommet, på den ene eller andre måten, vel så må man bare lære seg å leve med at sånn ble det.

Av og tid tar det kort tid, av og til tar det lang tid, og av og til tar det v e l d i g eller a l t f o r  lang tid. Du er i ferd med å jobbe deg solid inn i den siste kategorien der det tar så lang tid at det påvirker livskvaliteten din på en grunnleggende måte.

For siste gang: La dette ligge til du kommer til - først - fastlegen, dernest psykolog.

Hasta la vista - over og ut om dette herfra  - håper jeg! 

Jeg forstår ikke måten han velger å avslutte det på med å ønske meg til helvete. Men så lenge han har det bra med det så er jo det bra. Han følte nok at han gjorde det som var best for meg med å ignorere meg helt på den måten. Så lenge han er lykkelig med det så er det bra

Jeg synes det er synd i han som måtte lide seg gjennom et forhold han ikke ville være i. Han mistet forelskelsen mange måneder før han slo opp sa han. Og det er synd. Ville aldri vært i livet hans hadde jeg visst om det. Sånn er det. Men men kan ikke forandre det nå. Jeg skulle tatt signalene og løpt. 

Endret 5. februar 2018 av Mina1