Når behandlingen ikke gir fremgang. Hva da?

[AnonymBruker]

Jeg blir så motløs av hele greien. Har investert tid og krefter i terapi og prøvd ut antidepressiva. Har til nå hatt lite konstruktive samtaler. Blitt mer at jeg forteller litt hvordan ting går og så avtaler vi en ny time om noen uker. Føler heller ikke at Brintellix har hatt så veldig god effekt på depresjonen og angst. Mindre tankekjør og bedre søvn kanskje. Jeg føler meg fanget i noe jeg ikke klarer å komme ut av på egenhånd. Hatt forventning til terapi og medisiner. Ser ikke ut som om min psykiater har tenkt å forandre behandlingsmetode eller prøve ut andre medisiner. Jeg orker ikke å be om det heller lenger. Prøvde i begynnelsen å si fra.  Har aldri følt meg så alene og desillusjonert som nå. Dessuten er det ikke lett å få en behandler i det hele tatt. Så man må jo bare være takknemmelig. Føler på en måte at jeg fikk denne ene sjansen. Noen som har hatt lignende erfaringer? Gode råd? 

Anonymkode: e1a7f...419

[Fionys]

Hvor lenge har du gått i terapi?

Hvor lenge har du brukt Brintellix?

[AnonymBruker]

Gått i terpi til sammen i over fire år. Hos den siste terapeuten i 1 år. Har brukt antidepressiva i to år. 

Anonymkode: e1a7f...419

[AnonymBruker]

57 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Gått i terpi til sammen i over fire år. Hos den siste terapeuten i 1 år. Har brukt antidepressiva i to år. 

Anonymkode: e1a7f...419

Har du noen gang i denne perioden hatt en lengre pause? Ofte kan det være lurt med en lang pause (kanskje minst ett år) fra terapi, slik at det blir klarere for en selv hvor en står i forhold til de ulike temaene som har vært jobbet med i terapien. 

Anonymkode: 5177c...82d

[AnonymBruker]

Hør om du kan få en innleggelse 💜💜💜💜

Anonymkode: 1d343...09d

[XbellaX]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg blir så motløs av hele greien. Har investert tid og krefter i terapi og prøvd ut antidepressiva. Har til nå hatt lite konstruktive samtaler. Blitt mer at jeg forteller litt hvordan ting går og så avtaler vi en ny time om noen uker. Føler heller ikke at Brintellix har hatt så veldig god effekt på depresjonen og angst. Mindre tankekjør og bedre søvn kanskje. Jeg føler meg fanget i noe jeg ikke klarer å komme ut av på egenhånd. Hatt forventning til terapi og medisiner. Ser ikke ut som om min psykiater har tenkt å forandre behandlingsmetode eller prøve ut andre medisiner. Jeg orker ikke å be om det heller lenger. Prøvde i begynnelsen å si fra.  Har aldri følt meg så alene og desillusjonert som nå. Dessuten er det ikke lett å få en behandler i det hele tatt. Så man må jo bare være takknemmelig. Føler på en måte at jeg fikk denne ene sjansen. Noen som har hatt lignende erfaringer? Gode råd? 

Anonymkode: e1a7f...419

Har du diskutert dette med din behandler? Jeg leser at du prøvde si i fra men i slike tilfeller kan du ikke prøve, du må gjøre det tydelig.  Dessverre er det vanskelig for ham å vite hvor du er og hvordan du opplever behandlingen om du ikke forteller det. 

Endret 10. februar 2018 av XbellaX

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Har du noen gang i denne perioden hatt en lengre pause? Ofte kan det være lurt med en lang pause (kanskje minst ett år) fra terapi, slik at det blir klarere for en selv hvor en står i forhold til de ulike temaene som har vært jobbet med i terapien. 

Anonymkode: 5177c...82d

Har vært mer og mindre kontinuerlig i kontakt med lege, DPS, psykolog og psykiater de siste seks årene. Hadde  et halvt års pause etter ett år med intensiv eksponeringsterapi. Ble i denne pausen betydlig mer deprimert og økte opp antidepressiva. Kanskje jeg skulle hatt en lengre pause. Blir bare litt redd for da å miste plassen min. Samtidig ser jeg at jeg ikke klarer dette alene. 

Anonymkode: e1a7f...419

[AnonymBruker]

50 minutter siden, XbellaX skrev:

Har du diskutert dette med din behandler? Jeg leser at du prøvde si i fra men i slike tilfeller kan du ikke prøve, du må gjøre det tydelig.  Dessverre er det vanskelig for ham å vite hvor du er og hvordan du opplever behandlingen om du ikke forteller det. 

Jeg har nevnt dette med feks kognitiv terapi. Om det kunne være greit å prøve. Jeg har bla PTSD og har spurt om jeg kan snakke om traumene med han. Da har han alltid utsatt det. Som om han er redd for mine reaksjoner. Kanskje han vil at jeg skal bli stabil først?. Jeg er ikke så flink til å spørre hva behandleren vil eller å stille krav. Gjorde det en gang med en annen psykolog for noen år siden og han ble rett og slett sint. Siden har jeg bare vært redd for å ikke være en grei pasient. 

Anonymkode: e1a7f...419

[XbellaX]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jeg har nevnt dette med feks kognitiv terapi. Om det kunne være greit å prøve. Jeg har bla PTSD og har spurt om jeg kan snakke om traumene med han. Da har han alltid utsatt det. Som om han er redd for mine reaksjoner. Kanskje han vil at jeg skal bli stabil først?. Jeg er ikke så flink til å spørre hva behandleren vil eller å stille krav. Gjorde det en gang med en annen psykolog for noen år siden og han ble rett og slett sint. Siden har jeg bare vært redd for å ikke være en grei pasient. 

Anonymkode: e1a7f...419

Skjønner, men på samme tid er du ikke "ugrei" om du foreslår at dere tar en time til å snakke om selve terapien - det burde nesten innføres obligatorisk etter min mening fordi behandlerne "glemmer" og pasientene har som regel mer enn nok med seg selv. Jeg skulle ønske du tok tak, spurte hva han synes om relasjonen, hvordan han opplever det går med deg, hvorfor han ønsker å vente med å snakke om det du har opplevd (årsaken kan jo være svært god, men når han ikke forteller deg hvorfor så hjelper det deg lite), - og hva det gjør med deg når han sier han vil vente med å snakke om det som for deg er vanskelig. Om ikke du gjør det er jeg redd du kommer til å kaste bort fryktelig mye tid. 

[AnonymBruker]

15 minutter siden, XbellaX skrev:

Skjønner, men på samme tid er du ikke "ugrei" om du foreslår at dere tar en time til å snakke om selve terapien - det burde nesten innføres obligatorisk etter min mening fordi behandlerne "glemmer" og pasientene har som regel mer enn nok med seg selv. Jeg skulle ønske du tok tak, spurte hva han synes om relasjonen, hvordan han opplever det går med deg, hvorfor han ønsker å vente med å snakke om det du har opplevd (årsaken kan jo være svært god, men når han ikke forteller deg hvorfor så hjelper det deg lite), - og hva det gjør med deg når han sier han vil vente med å snakke om det som for deg er vanskelig. Om ikke du gjør det er jeg redd du kommer til å kaste bort fryktelig mye tid. 

Du har nok rett. Det er dummt å kaste bort tid. Må nok ta en bestemmelse på forhånd for det er så lett å unngå vanskelige temaer også. Jeg er litt  på vakt når jeg er hos terapauten så derfor blir han kanskje litt for forsiktig. 

Anonymkode: e1a7f...419