Jeg forstår ikke dette

[AnonymBruker]

Jeg forstår ingenting. Jeg er som to ulike personer. Jeg har sosial angst men ovenfor familie må jeg jo møte opp. Vært deprimert en stund og kvidde meg til familiebesøk i dag. Men da jeg først var der kunne jeg prate og tulle og være supersosial. Den som holdt praten i gang. Lo godt noen ganger og kom med oppmuntring og trøst. Etterpå da jeg var vel hjemme igjen føler jeg meg tom , utslitt, trist og føler på håpløshet. Hvordan forklare dette? . 

Anonymkode: eb06c...928

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg forstår ingenting. Jeg er som to ulike personer. Jeg har sosial angst men ovenfor familie må jeg jo møte opp. Vært deprimert en stund og kvidde meg til familiebesøk i dag. Men da jeg først var der kunne jeg prate og tulle og være supersosial. Den som holdt praten i gang. Lo godt noen ganger og kom med oppmuntring og trøst. Etterpå da jeg var vel hjemme igjen føler jeg meg tom , utslitt, trist og føler på håpløshet. Hvordan forklare dette? . 

Anonymkode: eb06c...928

Du er som én person med angst, som tvinger deg selv til å gjøre noe, og opplever at du både overlever og klarer gjennomføre. Du får noe annet å tenke på, noen andre som krever oppmerksomhet. Det kan være sunt uansett om du blir litt sliten og trett i etterkant. Ingen blir bedre i total isolasjon. 

Anonymkode: b85af...fec

[Gjest]

Du hadde angst før du dro. Fokuset var rettet innover mot deg selv. 

Når du kom dit slapp angsten fordi du rettet fokuset utover.

Når du kom hjem rettet du fokuset innover igjen og fikk angst igjen. 

Noe slikt?

[Soletti]

3 timer siden, MxxM skrev:

Du hadde angst før du dro. Fokuset var rettet innover mot deg selv. 

Når du kom dit slapp angsten fordi du rettet fokuset utover.

Når du kom hjem rettet du fokuset innover igjen og fikk angst igjen. 

Noe slikt?

Det er det mest geniale jeg har lest på lenge

 

[kupton]

Her er MxxM inne på det helt sentrale. Kommer tilbake til det.

Det merkelige er at personer med sosial fobi i så liten grad lærer av sine erfaringer. De kan grue seg enormt til 1000 familieselskaper. De går i disse selskapene og opplever at det går helt bra. Det kan til og med være trivelig. Tross dette gruer de like mye til selskap nummer 1001.

Hvor skal en ha sitt fokus er helt sentralt. En må ta et oppgjør med sin egen tenkemåte. Metaperspektiv på tankene. Skal en bruke tiden på å grue seg til noe en likevel ikke kan påvirke før en kommer dit?

[AnonymBruker]

Veldig interessante innspill. Selv om jeg har hatt denne angsten har jeg likevel trosset den og gått.  Da er jeg veldig nysgjerrig på om de som svarer her har hatt erfaring med dette selv?. Angsten har jeg levd med hele livet og er i følge psykiateren kronisk. Den sosiale angsten er bare en del av bildet. For min del handler det mer om at jeg ikke klarer å leve opp til folks forventning lenger fordi det depressive og medisiner har forandret meg .Jeg vet ikke lenger hvem jeg er. Men så klarer jeg å ta meg sammen en stund for så å bli mye mer utslitt og deprimert etterpå. Nå har jeg lagt våken noen timer og følt på dette tunge  , tunge depressive. Tenker da på hvorfor jeg ikke kan styre dette. Hvorfor jeg i går kunne være smilende og glad mens jeg nå ikke ser noen mening i å leve. Hvorfor jeg i dag skal til traumebehandling da jeg i går følte meg helt frisk noen timer. Jeg forstår dette dere sier om fokus og jeg har ofte følt meg som en idiot som ikke klarer å komme ut av dette. Men det er som om følelsene etter så mange år med angst , tvang , Flash back og depresjon lever sitt eget liv. Lurer egentlig på om andre som har psykiske lidelser kan skifte så veldig på denne måten ?. Som om man er to forskjellige personer. 

Anonymkode: eb06c...928

[MMT123]

Skjønner godt hva du mener! I noen omgivelser kan jeg også gå litt i «autopilot» når det gjelder det sosiale, mens i andre sammenhenger må jeg «stappe i meg piller» for ikke å frike helt ut (eller inn om du vil) jeg tror det er depresjonen din først og fremst som fikk deg til å klappe helt sammen når du kom hjem igjen og ikke først og fremst angsten. Utifra slik du beskriver det så var det det som slo meg. Slik jeg ser det så har du to forskjellige problemer som blir utløst i større og mindre grad hver fir seg utifra forskjellige situasjoner, ikke at du er to forskjellige personer.

[AnonymBruker]

Jeg føler meg ofte som to forskjellige personer og det skifter mellom det og hver dag måtte føle på angst og depresjoner til en dag hvor jeg brått føler meg helt frisk uten noen som helst symptomer på verken det ene eller det andre. Det kan også variere i løpet av dagen, så det er veldig frustrerende og slitsomt.

Anonymkode: 73d27...f2f

[Underbar]

Jeg har det akkurat på samme måten. Utrolig tungvint. 

[Gjest]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Veldig interessante innspill. Selv om jeg har hatt denne angsten har jeg likevel trosset den og gått.  Da er jeg veldig nysgjerrig på om de som svarer her har hatt erfaring med dette selv?. Angsten har jeg levd med hele livet og er i følge psykiateren kronisk. Den sosiale angsten er bare en del av bildet. For min del handler det mer om at jeg ikke klarer å leve opp til folks forventning lenger fordi det depressive og medisiner har forandret meg .Jeg vet ikke lenger hvem jeg er. Men så klarer jeg å ta meg sammen en stund for så å bli mye mer utslitt og deprimert etterpå. Nå har jeg lagt våken noen timer og følt på dette tunge  , tunge depressive. Tenker da på hvorfor jeg ikke kan styre dette. Hvorfor jeg i går kunne være smilende og glad mens jeg nå ikke ser noen mening i å leve. Hvorfor jeg i dag skal til traumebehandling da jeg i går følte meg helt frisk noen timer. Jeg forstår dette dere sier om fokus og jeg har ofte følt meg som en idiot som ikke klarer å komme ut av dette. Men det er som om følelsene etter så mange år med angst , tvang , Flash back og depresjon lever sitt eget liv. Lurer egentlig på om andre som har psykiske lidelser kan skifte så veldig på denne måten ?. Som om man er to forskjellige personer. 

Anonymkode: eb06c...928

Jeg kan bare snakke for meg selv: ja, jeg har lang erfaring med dette. 

[AnonymBruker]

Takk for svar. Tror dette med fokus er viktig 

17 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du er som én person med angst, som tvinger deg selv til å gjøre noe, og opplever at du både overlever og klarer gjennomføre. Du får noe annet å tenke på, noen andre som krever oppmerksomhet. Det kan være sunt uansett om du blir litt sliten og trett i etterkant. Ingen blir bedre i total isolasjon. 

Anonymkode: b85af...fec

Enig. Fokus er viktig. Jeg er omgitt av mennesker hele tiden og lever ikke i total isolasjon. Vet at det er sunt å utfordre seg selv. Jeg har utfordret angsten i åresvis .Hver dag på jobb. Tror bare jeg kom til et punkt der jeg ble så utbrent og sliten av det at jeg gav opp. Nå tåler jeg liksom ingenting. Tror dere at jeg vil finne kreftene og viljen til å ta opp kampen igjen? 

Anonymkode: eb06c...928

[AnonymBruker]

17 timer siden, MxxM skrev:

Du hadde angst før du dro. Fokuset var rettet innover mot deg selv. 

Når du kom dit slapp angsten fordi du rettet fokuset utover.

Når du kom hjem rettet du fokuset innover igjen og fikk angst igjen. 

Noe slikt?

Høres rett ut. Jeg er bare ikke bevisst på at jeg retter blikket innover. Som feks at jeg våkner med angst og et forferdelig tungsinn hver morgen. Da mener psykologen at det er fordi jeg tenker negative tanker først. Hvordan spør jeg, jeg våkner jo slik?. Det skjer umiddelbart og automatisk. Jeg syns det er vanskelig å bare snu dette. 

Anonymkode: eb06c...928

[AnonymBruker]

8 timer siden, kupton skrev:

Her er MxxM inne på det helt sentrale. Kommer tilbake til det.

Det merkelige er at personer med sosial fobi i så liten grad lærer av sine erfaringer. De kan grue seg enormt til 1000 familieselskaper. De går i disse selskapene og opplever at det går helt bra. Det kan til og med være trivelig. Tross dette gruer de like mye til selskap nummer 1001.

Hvor skal en ha sitt fokus er helt sentralt. En må ta et oppgjør med sin egen tenkemåte. Metaperspektiv på tankene. Skal en bruke tiden på å grue seg til noe en likevel ikke kan påvirke før en kommer dit?

Hadde intens angst hver eneste arbeidsdag. Gikk likevel på jobbe i mange år. Prøvde alt for å skifte fokus ol. Alle slags metoder for å få kontroll på dette. Ja det høres idiotisk ut. 

Anonymkode: eb06c...928

[AnonymBruker]

7 timer siden, MMT123 skrev:

Skjønner godt hva du mener! I noen omgivelser kan jeg også gå litt i «autopilot» når det gjelder det sosiale, mens i andre sammenhenger må jeg «stappe i meg piller» for ikke å frike helt ut (eller inn om du vil) jeg tror det er depresjonen din først og fremst som fikk deg til å klappe helt sammen når du kom hjem igjen og ikke først og fremst angsten. Utifra slik du beskriver det så var det det som slo meg. Slik jeg ser det så har du to forskjellige problemer som blir utløst i større og mindre grad hver fir seg utifra forskjellige situasjoner, ikke at du er to forskjellige personer.

Takk for forståelse. Hjelper å høre at andre også har det slik. 

Anonymkode: eb06c...928