Har du opplevd å blitt dumpet før?

[AnonymBruker]

Har du opplevd å blitt dumpet før? Hvordan håndterte du det om du har blitt det? Slet du lenge etterpå? Hvordan klarte du å få lysten tilbake til å forelske deg igjen? Noen historier? 

Anonymkode: 12da6...bac

[AnonymBruker]

 

Anonymkode: 12da6...bac

[Gjest Xtra]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har du opplevd å blitt dumpet før? Hvordan håndterte du det om du har blitt det? Slet du lenge etterpå? Hvordan klarte du å få lysten tilbake til å forelske deg igjen? Noen historier? 

Anonymkode: 12da6...bac

De aller fleste voksne mennesker har opplevd å bli dumpet på en eller annen måte. Det føles fryktelig der og da, men det går over. Jo mer bevisst man er på at man skal videre, jo fortere går det. Men lett er det ikke.

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har du opplevd å blitt dumpet før? Hvordan håndterte du det om du har blitt det? Slet du lenge etterpå? Hvordan klarte du å få lysten tilbake til å forelske deg igjen? Noen historier? 

Anonymkode: 12da6...bac

Det går over. Gi det et par måneder.

Anonymkode: 1c214...da0

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Xtra skrev:

De aller fleste voksne mennesker har opplevd å bli dumpet på en eller annen måte. Det føles fryktelig der og da, men det går over. Jo mer bevisst man er på at man skal videre, jo fortere går det. Men lett er det ikke.

Det er vanskelig. Det gjelder å tenke som mannen forklarer i youtube-filmen. Hvorfor tenker man iblant på personen? Jo svaret er nok at man tror at man ville blitt gladere om den personen var fortsatt der. Men ville man blitt det? Man husker de positive øyeblikkene, og glemmer alle gangene man følte seg utrygg, usikker, og det man ikke likte. Selvtilliten ønsker at vedkommende kunne være der for å redde selvtilliten. Men saken er: en annen kan være bedre enn hva den personen var. Var interessante filmer på youtube.  

Jeg tenker ikke på dem som dumpet meg lenger, annet enn i sarte svake øyeblikk. Og da spør jeg meg selv som i youtubefilmen: hvorfor tenker jeg på vedkommende? Og hvorfor når jeg i perioder kan glemme alt sammen, men selvtilliten er dårlig selv når jeg glemmer det, men jeg synes det er deilig i de periodene jeg glemmer det hele.

Anonymkode: 12da6...bac

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det går over. Gi det et par måneder.

Anonymkode: 1c214...da0

Det viktigste for meg ble å innse at det var null håp. Han hadde vist så blandende signaler at jeg ble forvirret av det, pluss situasjoner pluss mer. Men jeg har slått meg til ro med at vedkommende kan aldri like meg. Ingenting kan fikses. Jeg trodde at det var mulig å fikse noe. Men jeg innså tilslutt at det var ingenting å gjøre med det, og at jeg er hans tap, noe han ikke forstår. Jeg er på en måte over han. Men iblant kommer tankene. Selvtilliten er fortsatt nede, selv om jeg er over han.Men interessante linker. Hjelper når tanker kommer. For  den siste jeg ønsker å tenke på er han.  
 

 

Anonymkode: 12da6...bac

[AnonymBruker]

 

Anonymkode: 12da6...bac

[AnonymBruker]

Aldri. 

Anonymkode: 3fe96...a93

[Lillemus]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har du opplevd å blitt dumpet før? Hvordan håndterte du det om du har blitt det? Slet du lenge etterpå? Hvordan klarte du å få lysten tilbake til å forelske deg igjen? Noen historier? 

Anonymkode: 12da6...bac

Ja, etter 19 år og to unger. Jeg hadde forsåvidt sett det komme, som en annen her sier så hadde han sendt blandede signaler i lange tider. Jeg grei i et par dager (ikke i strekk da), før jeg innså at det egentlig var en lettelse at det omsider kom en avklaring, satte i gang papirmølla og så fremover. 

Å trygle og be om å fortsette i forholdet var ikke et alternativ engang, jeg skjønte jo fort at det var en annen kvinne han heller ville ha i huset enn meg og å leve med det var ikke aktuelt. Å grine og be ham ta meg tilbake når jeg visste at han ikke ville ha meg lenger ville vært så nedverdigende at jeg ikke fatter de som tenker i de baner engang.

De 4,5 mnd som gikk før jeg omsider kunne flytte inn i egen leilighet var både grusomme og litt gode på en gang. Fikk etter noen mnd en kar jeg traff fra tid til annen for gjensidig hygge. Sjekket ut en ungdomsflamme og datet 5-6 stykker i løpet av drøye halvannet år. Etter 1 år 9 mnd omtrent traff jeg den store kjærligheten og vi har nå vært i lag i snart 13 år.

Hører med til historien at eksen og barnas bonusmor er blant de jeg kaller "min nærmeste" og vi et veldig godt forhold i dag og har samarbeidet godt om ungene hele veien.

 

[morsan]

Ja, som Xtra skriver har vel de fleste som har levd noen år opplevd å blitt dumpet. For mitt vedkommende er det imidlertid lenge siden jeg hadde kjærlighetssorg, og jeg husker ikke i detalj hva jeg gjorde eller hvor lang tid det tok å komme seg videre. Men klart at det er trist og vondt at man ikke lenger får være sammen med den man selv ønsker å fortsette å være sammen med. Det er lov å gråte og snakke om det, men man må bare prøve å komme seg videre. Leve livet normalt og prøve å ikke hengi seg til grubling.

I vår moderne tidsalder har man også mange flere muligheter for 'stalking' av en tidligere kjæreste, med sosial medier etc, enn det som var tilfellet da jeg var ung. Det å stå og henge utenfor noens bolig eller jobb er heldigvis så ekstremt at folk flest unnlater å gjøre det, og heller ikke jeg, men å snoke på nettet er lett. Jeg får ikke sett de youtube-videoene nå, men jeg ville være overrasket om de ikke inneholder beskjed om å kutte ut snoking i sosiale medier. Herunder det som ikke er 'snoking', men at man bare fortsetter å følge den andre, slik at man får oppdateringer osv. Det er selvsagt helt ok å gjøre dersom man har et avslappet forhold til dette, men dersom man sliter og er redd for ikke å komme seg videre bør man absolutt avfølge og de-friende vedkommende.

(Og i parentes legger jeg til at selv om jeg ble skilt for noen år siden vil jeg ikke betegne skilsmissen som 'dumping', mer som at ekteskapet gikk i total oppløsning. Jeg hadde ikke kjærlighetssorg, men helt andre ting jeg måtte bearbeide.)

[AnonymBruker]

Det viktigste er å finne fornuften. Jeg brukte så mye unødvendig tid og energi på han. Forsto han aldri. Stolte aldri på han. Trodde at han hadde en annen / eller andre itillegg til meg. Følte at han ikke brydde seg. Følte at han brukte meg som tidsfordriv, og midlertidig sex. Jeg så at bruddet ville komme. Men nektet å innse det. Han ga blandede signaler som jeg ikke klarte å tolke. Situasjonene var slik at jeg trodde at han hadde en annen og måtte nødt å gjøre det slutt. Så derfor ventet jeg på at han skulle angre på behandlingen av meg, savne meg, osv.  Han ble bare sur på meg for den minste ting. Ser i en youtube-film at det er vanlig dersom han ikke har de rette følelsene. Han ble full av hat og konfliktfull. Jeg forsøkte å få han i dialog men det var noe jeg aldri skulle forsøkt på, for han hadde sin situasjon og sto på sin side, og så ikke min. Han følte bare på sin situasjon. Mens jeg sto på min kant, og følte mitt. 

Det tyngste er selvtilliten. Jeg tror at ingen kan like meg. Og at han kan ha rett i det. Men jeg har lært meg at mange setter pris på meg ellers i livet. Et forhold er skjørt. Men det er viktig å ikke hate seg selv for tiden man brukte på vedkommende , eller sin reaksjon på måten bruddet skjedde på osv. Og lære av hva man vil unngå. Og at dersom man ser tydelige signaler på at noe er galt så er det bedre å si det, eller gå istedet for å sitte å håpe på at alt er bra. 

Det er såklart vondt å ha ofret tiden sin på en som ikke synes at jeg er bra nok. Men det er viktig å si til seg selv : Jeg er bra nok!. Og ikke ta å vente på at vedkommende skal komme tilbake for å gjøre opp. Vedkommende finner aldri en ny deg igjen. De må finne en annen person. Så det er viktig å tenke:  Jeg er uerstattelig, samme hva vedkommende måtte mene.  

Brudd er vanlig. Men er nok forskjell på brudd og avvisninger. Brudd kalles det etter et forhold. Avvisning etter dating/ - bli kjent fase osv.  

Anonymkode: 12da6...bac

[AnonymBruker]

 

 

Anonymkode: 12da6...bac

[AnonymBruker]

En til bra link: Man tanker så ulikt om alt mulig. Og fra ulike ståsteder i slike situasjoner: Men det viktigste er at man behøver ikke en person som ikke verdsetter deg for den du er i livet ditt  : And better alone, istedet for med feil type igjen   

 

Anonymkode: 12da6...bac

[AnonymBruker]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har du opplevd å blitt dumpet før?

Nei, aldri.

Anonymkode: 1c214...da0

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei, aldri.

Anonymkode: 1c214...da0

Da er du heldig. Det verste er troen på noe nytt. Vil noen kunne like meg? Det er det håpet som ble borte hos meg. Jo jeg vet at folk synes at jeg er snill, og hyggelig. Men jeg vet ikke om jeg er bra nok til et forhold med noen som jeg vil like tilbake. Og redselen for å forsøke å finne noen ble for meg stor. Men jeg nyter tiden alene, og jeg har lært å sette pris på meg selv no matter what. Vil aldri finne meg i hva som helst lenger. 

Anonymkode: 12da6...bac

[AnonymBruker]

Jeg tryglet om å prate ut sammen. Han ignorerte meg. Som i linken over. Jeg trodde at han ignorerte meg fordi han brydde seg og ville straffe meg fordi han ikke kunne fortsette fordi han egentlig hadde et forhold... Men sannheten er at når en mann ignorerer så må man takle det som tegn på at han ikke bryr seg om deg. Og bare gi det opp samme hvor vondt det føles. 

Anonymkode: 12da6...bac

[Gjest Xtra]

25 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Da er du heldig. Det verste er troen på noe nytt. Vil noen kunne like meg? Det er det håpet som ble borte hos meg. Jo jeg vet at folk synes at jeg er snill, og hyggelig. Men jeg vet ikke om jeg er bra nok til et forhold med noen som jeg vil like tilbake. Og redselen for å forsøke å finne noen ble for meg stor. Men jeg nyter tiden alene, og jeg har lært å sette pris på meg selv no matter what. Vil aldri finne meg i hva som helst lenger. 

Anonymkode: 12da6...bac

 

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tryglet om å prate ut sammen. Han ignorerte meg. Som i linken over. Jeg trodde at han ignorerte meg fordi han brydde seg og ville straffe meg fordi han ikke kunne fortsette fordi han egentlig hadde et forhold... Men sannheten er at når en mann ignorerer så må man takle det som tegn på at han ikke bryr seg om deg. Og bare gi det opp samme hvor vondt det føles. 

Anonymkode: 12da6...bac

Som også skrevet i tidligere tråder - tror ikke det kommer noe godt ut av å gruble videre på dette.

[Fionys]

Har vært i to seriøse og langvarige forhold. I det ene forholdet dro jeg og i det andre forholdet dro han, felles for begge forholdene var at det var like trist uavhengig om det var jeg eller han som dro. Husker akkurat ikke hvor lang tid det tok før jeg kom meg over forholdene, men noen måneder tok det. 

Det som var viktig for meg var å ikke dvele med det, men å komme meg videre. Fant på ting som fikk meg til å tenke på noe annet, hadde jeg en dårlig dag så kom vennene mine og hentet meg. Det var tungt en periode, men det går lettere og lettere etter hvert. Man må bare godta at ting ble som det ble.

[laban]

4 minutter siden, Fionys skrev:

Det som var viktig for meg var å ikke dvele ved det, men å komme meg videre. Fant på ting som fikk meg til å tenke på noe annet, hadde jeg en dårlig dag så kom vennene mine og hentet meg. Det var tungt en periode, men det går lettere og lettere etter hvert. Man må bare godta at ting ble som det ble.

Dette håper jeg inderlig trådstarter leser og tar til seg. 

[AnonymBruker]

Ble «dumpet» etter mange års turbulent forhold (det måtte skje en dag) var helt jævlig selv om jeg visste at det var til det beste. Brudd etter mange år selv om forholdet ikke var bra, så var det vel egentlig mest «endringen» som gjorde mest vondt. Var akkurat som noen hadde dødd og livet skulle gå videre, jeg følte meg hvertfall helt lost. Vanskelig å beskrive, men føltes uutholdelig vondt. Var helt avhengig av de rundt meg den perioden for å holde «hodet over vannet», men det skulle ikke vare lenge, 2 mnd etter var jeg på dateren og falt pladask. Slet med angst og klarte ikke slappe av, var litt «skadet» etter forrige forhold, så var nok ikke helt klar. Ble «dumpet» for en annen, men fant ut at denne karen her ikke hadde rent mel i posen, så var ikke den største «sorgen», men vondt nok.

Alt dette hørtes sikkert veldig destruktivt ut, men en ting jeg har lært. Lærer du å elske degselv først, så er det lettere å vurdere hvem som er verdt å bruke tid på og ikke. Sliter man med selvfølelse etc, tiltrekker man seg psychos, ev. så kan det bli en usunn balanse i forholdet. 

Jeg sliter med selvfølelsen og er ikke klar for forhold før den er fixet i såpass stor grad at det er verdt ett forsøk.

Anonymkode: 5c298...0cd