Tanker. Vanskelig innlegg

[florista]

Dette blir et vanskelig innlegg. Skrive i jeg-form. Skrive ærlig. Skrive om behov. Om smerte. Om redsel. Skammen herjer. Dreper meg. 

Men jeg trenger råd. Hjelp. Eller bare at noen leser. Noen av dere kjenner meg. Jeg velger å ikke skrive så mye om fortiden. 

Tårene triller. Det har de gjort lenge nå. Altfor lenge. Behandlerapparatet ble enige til slutt. Innleggelse var rett. Men ikke for lenge, mente en av de. Livet er ute. Hjemme. Men var enig i at det kunne hjelpe meg. 

Innleggelsen ble 14 dager. Forlenget bittelitt, når avdelingen opplevde meg deprimert. Mer enn de noen gang hadde sett meg. Tårer. Dissosiasjon. Slik det hadde vært hjemme en stund. Serumkonsentrasjon av brintellix viste at dosen kunne økes litt, tross jeg allerede gikk på maks dose. Håpet er at det kan hjelpe. En uke siden. Jeg vet jeg må smøre meg med tålmodighet, men jeg gråter like mye. Dissosierer. Klarer ikke ta meg sammen. Det er så ulikt meg. Jeg pleier alltid å klare å ta meg sammen. Men nå drukner jeg i mine egne tårer. 

Det blir ny innleggelse etterhvert. I alle fall om dette fortsetter. Tidsbegrenset. Det er ikke bra å være for lenge innlagt. Jeg er enig. Jeg skjønner det. Jeg ønsker og trenger bare at dette skal gå over. Eller bare bli littegrann bedre enn nå. 

Har vondt av de rundt meg. Spesielt min mann. Han betrygger meg så godt han kan. Han tåler. Men jeg har dårlig samvittighet lell. 

Og det skamfulle? Det er at jeg innimellom kunne ønske jeg hadde et sted hvor jeg kunne dra, være, en egen leilighet med bemanning, hvor jeg kunne "flykte" fra den virkeligheten jeg må forholde meg til som kone, som datter, tante, søster og venninne. Et sted hvor jeg bare kunne være meg, slik jeg egentlig føler meg. Få slippe å delta slik jeg må nå. Et pusterom. Et sted hvor jeg kunne være meg, og hvor jeg kan bli ivaretatt, rett og slett. Det er nok sikkert ikke bra. For det er ikke slik livet er. Jeg er voksen. Må stå i livet. Men det føles bare så uendelig tøft i lengden. 

Jeg har mistet de mestringsstrategier som gjorde at jeg klarte livet. De destruktive. Eller, ikke mistet de, men klart å komme meg unna. Men jeg må ærlig innrømme at innimellom savner jeg det ekstremt. Det å ta noe, som jeg vet vil kunne gjøre at jeg dør, og hvile i det. Roen det ga. Det å vite, at nå er det snart over. Han vil aldri finne meg. Marerittene er over. Redselen er over. Uroen er over. Alt er over. Jeg savner roen det ga. Jeg har ikke klart å erstatte det med noe. 

Jeg har prøvd trening. Det fungerer ikke på meg, slik det fungerer på mange andre. Har trent til blodsmak i munnen. Trent moderat. Prøvd det meste. Der og da hjelper det muligens. En slags avledning. Men det fungerer ikke i øyeblikket jeg stopper treningen. Mennesker snakker om hvor godt det gjør etterpå. Selv blir jeg kvalm. Uvel. Uroen kommer allerede i bilen på vei hjem. Jeg blir redd av hjertebank. Det minner meg om det vonde. Hjertebanken som kom da. Jeg tåler pust dårlig. Det minner meg om for mye vondt. 

Jeg har et fantastisk team rundt meg. Herlighet, så heldig jeg er! Også skuffer jeg. Fremdeles kaver jeg. De sier det er stor fremgang. At de har troen. Jeg forstår ikke det. Hvorfor får jeg så mye hjelp, mens andre ikke får det? Hva gjør at de har så troen på meg? Hva er det jeg ikke ser? Føler? 

Dette er en ny situasjon for meg og jeg vet ikke hvorfor det er kommet. Denne depresjonen. Alvorlige depresjonen som de kaller det. 

Også slites jeg. Jeg forstår ikke reglene. Jeg forstår ikke hvordan jeg skal ordlegge meg for hjelpeapparatet. Er redd for at uansett så blir det feil. For man skal ikke skade seg, og da kan behandlingen settes på pause. Til man er klar igjen. Eller noe. Og hvis jeg prøver å si noe om det,om tankene jeg har om å gjøre det, så er det kanskje barnslige tanker. At jeg må slutte med de tankene. Jeg er redd for å si noe som gjør at de forsvinner. Eller tar en pause. Hva kan jeg si til de? Hvor ærlig? Jeg vil ikke spille på to spillbrett. 

Jeg forstår ikke hvordan jeg skal komme meg utav grepet hans. Jeg drukner i minnebilder. Flashbacks. Jeg forstår ikke hvordan komme meg utav dette. Det vil ta så lang tid å komme gjennom alt. Kanskje derfor jeg gråter sånn. Fordi jeg er så livredd for at jeg aldri vil komme fri.

Tapte hun kampen den første gang han tok i henne? Er det hun som er naiv og som trodde at det gikk an å legge det bak seg? 

Kan noen innimellom ta over for henne? Ta valgene? Helt konkrete valg. La henne slippe den verden som hun er deltaker i. I perioder? 

[stjernestøv]

Dette hørtes vondt ut, sender deg gode tanker. Livet er ikke lett for det er alltid utfordringer med det, sånn er livet. Forstår at du har det vanskelig nå og helst vil slippe denne verden,kan relatere meg til det innimellom. Og har hatt det så tøft opp gjennom årene,det eneste er vel bare å holde ut. Jeg har sluttet å gråte nå, gråt mye før. Syns det er tungt og å ikke kunne gråte, ikke få det ut. Det ligger som en klo noen ganger rundt hjertet,forstår deg. 

[XbellaX]

Nå ble jeg stolt av deg :-) 

2 kommentarer:

"Jeg har et fantastisk team rundt meg. Herlighet, så heldig jeg er! Også skuffer jeg. Fremdeles kaver jeg. " - denne må du parkere. Det å slite på den måten du gjør er normalt for den gruppen diagnose du har. 

"Og hvis jeg prøver å si noe om det, om tankene jeg har om å gjøre det, så er det kanskje barnslige tanker. At jeg må slutte med de tankene." - Det er akkurat det det ikke er, det er ikke barnslig. Det er snarere tvert om. Våg å kjenne det du kjenner og våg å bruke -ord- på følelsene uansett hvor barnslig du mener det høres ut. Å bli bedre eller i det hele tatt oppleve noen form for endring fra det helvete man har levd i kan være fryktelig smertefullt og vil kreve tid å bli vant med. At du gråter mye ser jeg egentlig på som noe svært positivt,- fordi du står midt i gørra uten å rømme bort gjennom selvskading. Flashback og dissosiering kan være utmattende, får du konkret hjelp til å håndtere dette? (om ikke- be om konkrete tiltak).

Det du går igjennom er en prosess florista. Ha tillit til at dette vil bære. Jeg ser også en tydelig endring i deg, men jeg synes ikke det er rart du ikke gjør det. Ofte er pasienten den siste til å oppdage at hun/han er blitt bedre eller er i endring.

Vurder om du skal printe ut innlegget og gi det til teamet ditt. 

[florista]

Tusen takk for svar. 

Behandler ser og på gråten som noe positivt. For meg er det utmattende og uvant. Fortvilende. Alt jeg vil er å bare føle kontroll igjen. "Du har ikke på deg masken" sier hun.

Ene behandler hjelper meg med flashback og dissosiering. Men det tar så lang tid. Så mye å ta hensyn til. Så mange ting å ta tak i. Jeg forstår ikke hvordan komme meg gjennom alt. Prøver EMDR. Men jeg blir fort dårlig. Rent fysisk. Får bortfall. Det blir for mye å takle på en måte. 

Er det fælt og galt å tenke og føle at jeg kunne ønske det kunne være et sted der jeg bare kunne være meg og slippe å ta hensyn? Bare være meg med alt det vonde? Få hjelp, konkret hjelp og slippe "alt"? 

[XbellaX]

6 minutter siden, florista skrev:

Tusen takk for svar. 

Behandler ser og på gråten som noe positivt. For meg er det utmattende og uvant. Fortvilende. Alt jeg vil er å bare føle kontroll igjen. "Du har ikke på deg masken" sier hun.

Ene behandler hjelper meg med flashback og dissosiering. Men det tar så lang tid. Så mye å ta hensyn til. Så mange ting å ta tak i. Jeg forstår ikke hvordan komme meg gjennom alt. Prøver EMDR. Men jeg blir fort dårlig. Rent fysisk. Får bortfall. Det blir for mye å takle på en måte. 

Er det fælt og galt å tenke og føle at jeg kunne ønske det kunne være et sted der jeg bare kunne være meg og slippe å ta hensyn? Bare være meg med alt det vonde? Få hjelp, konkret hjelp og slippe "alt"? 

Nei det er hverken fælt eller galt, for meg fremstår det helt logisk. Det er ikke utenkelig at konkrete og planlagte innleggelser kan være hensiktsmessig for deg. Jeg ser også den andre siden med å klare å venne seg til at sjelen din på en måte "tøyes" for å klare å tåle den smerten du bærer på (men det ene utelukker heller ikke det andre, kanskje det kan være fornuftig å prøve ut en periode). Jeg blir aller mest oppriktig glad for at du våger å sette ord på dette, og jeg håper du klarer å diskutere det like konkret med din behandler/team.

 

 

[AnonymBruker]

7 minutter siden, XbellaX skrev:

Nei det er hverken fælt eller galt, for meg fremstår det helt logisk. Det er ikke utenkelig at konkrete og planlagte innleggelser kan være hensiktsmessig for deg. Jeg ser også den andre siden med å klare å venne seg til at sjelen din på en måte "tøyes" for å klare å tåle den smerten du bærer på (men det ene utelukker heller ikke det andre, kanskje det kan være fornuftig å prøve ut en periode). Jeg blir aller mest oppriktig glad for at du våger å sette ord på dette, og jeg håper du klarer å diskutere det like konkret med din behandler/team.

 

 

Støtter det dere svarer her.og kjære ts,en god varm klem fra meg som vet hva du går igjennom og vet det blir bedre 💜 mist ikke motet💜💜💜

Anonymkode: 4adc3...272

[florista]

Tusen takk for svar. For forståelse og trygging på at det jeg tenker ikke er helt uforståelig. 

Jeg skal prøve å diskutere det litt mer konkret med behandler/teamet. Det har vært snakk om før, planlagte innleggelser, men det blir aldri satt konkrete datoer, og tiden er "knapp". Gjerne 5 dager. Jeg bruker litt tid på å lande og finne ro/få utbytte. 

Jeg håper så veldig at jeg en dag, klarer å kjenne det andre rundt meg sier. At det er fremgang. Kanskje det bare er litt vondt at for de er det kanskje fremgang alt dette synlige, mindre skading, mer kontroll. Mens inni meg, er det like mye redsel på en måte. Like mye flashbacks. Kanskje det er litt vondt?