Tøft

[florista]

Dette er tøft. Puster. Prøver å gjenta ved behov. Men noen ganger holdes pusten. Automatisk. Redselen styrer. Så hives det etter pusten. Igjen og igjen. 

Påsken er vanskelig. Alt som skal være så koselig. Alt det hun ikke klarer men innimellom tvinger seg gjennom. Forstår ikke hvordan mennesker kan nyte dagene. Undrer seg. Og gråter litt - for hun klarer det ikke. 

Dagene føles uendelig lange. Timene går for tregt. Vil og trenger at kveld og natt skal komme. Men så kommer den. Angsten for høy til at medisinene virker. Og natten blir og lang og tung. 

Gråten stilner ikke. Det depressive tar ikke slutt. Depresjon, slik noen sier? Eller bare en virkelighet som slår innover henne? Livet som aldri ble og aldri blir. For man kan vel bli trist av slikt? 

Når man ikke klarer utdannelse, skoleflink som en var. «Du kan jo velge og vrake». Men så innhentes hun. Kunnskap forsvinner. Det er gått sport i å spørre henne om ting de vet hun har glemt. I et øyeblikk aner hun ikke hva hovedstaden i Sverige er. I neste øyeblikk, hvem er egentlig kongen i Norge? Og Lindesnes - er det nord eller sør? Hun skammes. Det meste av kunnskap er borte. Hun kan ikke velge og vrake-slik de trodde. Nå har hun mer enn nok med å holde ut dagene. Nettene. 

Dissosiasjon. Indre stemmer av gråt og sinne. Forvirret og sliten. 

Livet ble ikke slik. Hun kan ikke forstå, hvorfor og hvordan man skal fortsette dagene og nettene, når alt er så vondt? 

Mer det lov å gråte da? Lov å gi opp? 

For hun mener... hvis dette er livet, i 30 nye år... da klarer hun ikke. For hun har mer enn nok med 1 time frem.