Trenger andre meninger!

[Pnik]

Jeg er gift med ett barn på 1 år. Vi hadde hatt det egentlig veldig bra hvis det ikke var for søstera til mannen min. Hun har fra dag 1 ignorert meg og ved flere anledninger fornærmet indirekte.  Når jeg ble innlagt på sykehus med fare å miste baby (logg der i 2 mng), hun hverken ringte eller sendte mld før å høre hvordan det går med oss. Når baby kom, fikk hun det plutselig så travelt å komme på besøk. Når hun kom gratulerte meg ikke en gang, ikke hadde blomster til meg heller. Bare et pledd  til barnet. Jeg reagerte stekt på alt som har foregått over 2 år og har nektet blankt å treffe henne etter at vi kom hjem fra sykehuset.  Jeg følte det var så kynisk av henne å unnå meg i 2 år og plutselig å ville ha kontakt etter fødselen. Mannen min forsvarer henne uansett hva hun gjør og jeg føler meg så forlatt. Når jeg spør han hvorfor hun ikke tok kontakt når jeg lå på sykehuset viste han ikke og 9 mnd etterpå fant de ut at de kunne fortelle meg at mora hadde sagt til henne å ikke ta kontakt. Jeg sitter med en følelse at jeg blir lyget til men jeg kan ikke bevise det. 

Ellers fra begynnelsen av forholdet har hun oppført seg som om jeg har stølet broren henne, gått for å besøke han på jobb for å unng meg. Ved han å komme på besøk til henne alene. Dette altså hele tiden bare han. Jeg eksisterte ikke for HENNE. 

Er det noen andre som har opplevd noe så sykt og hvordan klarte dere dere?

[Lillemus]

3 timer siden, Pnik skrev:

Ellers fra begynnelsen av forholdet har hun oppført seg som om jeg har stølet broren henne, gått for å besøke han på jobb for å unng meg. Ved han å komme på besøk til henne alene. Dette altså hele tiden bare han. Jeg eksisterte ikke for HENNE. 

Er det noen andre som har opplevd noe så sykt og hvordan klarte dere dere?

For å snu på flisa - hvordan er du mot henne? Har du vært blid og hyggelig, tatt kontakt uten at det har vært noe bare for å høre hvordan det går og prøvd å inkludere henne litt?

Å bli fornærmet over at barsel-besøk har med "bare" en gave til barnet og ikke blomster til mor er forøvrig noe tull. Jeg trodde nesten ikke det var lov med blomster på barsel lenger heller? Ærlig talt! Babyen fikk en fin gave, er ikke det bra nok?

Bror og søster har antagelig hatt et veldig nært forhold og det har tydeligvis ikke vært lett for henne at en annen kvinne har tatt hennes plass i hans liv. Hva med å møte henne med litt positivitet og raushet? Kanskje hun ikke har hatt det så lett heller? Jeg ser du sier det er mora som har bedt henne holde seg unna deg, jeg hadde heller prøvd å finne ut hvorfor svigermor har så mye imot deg...

[cilie]

4 timer siden, Pnik skrev:

Jeg er gift med ett barn på 1 år. Vi hadde hatt det egentlig veldig bra hvis det ikke var for søstera til mannen min. Hun har fra dag 1 ignorert meg og ved flere anledninger fornærmet indirekte.  Når jeg ble innlagt på sykehus med fare å miste baby (logg der i 2 mng), hun hverken ringte eller sendte mld før å høre hvordan det går med oss. Når baby kom, fikk hun det plutselig så travelt å komme på besøk. Når hun kom gratulerte meg ikke en gang, ikke hadde blomster til meg heller. Bare et pledd  til barnet. Jeg reagerte stekt på alt som har foregått over 2 år og har nektet blankt å treffe henne etter at vi kom hjem fra sykehuset.  Jeg følte det var så kynisk av henne å unnå meg i 2 år og plutselig å ville ha kontakt etter fødselen. Mannen min forsvarer henne uansett hva hun gjør og jeg føler meg så forlatt. Når jeg spør han hvorfor hun ikke tok kontakt når jeg lå på sykehuset viste han ikke og 9 mnd etterpå fant de ut at de kunne fortelle meg at mora hadde sagt til henne å ikke ta kontakt. Jeg sitter med en følelse at jeg blir lyget til men jeg kan ikke bevise det. 

Ellers fra begynnelsen av forholdet har hun oppført seg som om jeg har stølet broren henne, gått for å besøke han på jobb for å unng meg. Ved han å komme på besøk til henne alene. Dette altså hele tiden bare han. Jeg eksisterte ikke for HENNE. 

Er det noen andre som har opplevd noe så sykt og hvordan klarte dere dere?

Jeg synes du skal konsentrere deg om mann og barn. Ja vel, så har du ikke et godt forhold til svigerinnen din. Ikke la henne bli noe tema i forholdet ditt. 

Jeg synes et teppe til barnet er en fin gave. Jeg kjøpte heller ikke gave til svigerinnen min, men til barna. 

[Nicklusheletida]

6 timer siden, Pnik skrev:

Jeg er gift med ett barn på 1 år. Vi hadde hatt det egentlig veldig bra hvis det ikke var for søstera til mannen min. Hun har fra dag 1 ignorert meg og ved flere anledninger fornærmet indirekte.  Når jeg ble innlagt på sykehus med fare å miste baby (logg der i 2 mng), hun hverken ringte eller sendte mld før å høre hvordan det går med oss. Når baby kom, fikk hun det plutselig så travelt å komme på besøk. Når hun kom gratulerte meg ikke en gang, ikke hadde blomster til meg heller. Bare et pledd  til barnet. Jeg reagerte stekt på alt som har foregått over 2 år og har nektet blankt å treffe henne etter at vi kom hjem fra sykehuset.  Jeg følte det var så kynisk av henne å unnå meg i 2 år og plutselig å ville ha kontakt etter fødselen. Mannen min forsvarer henne uansett hva hun gjør og jeg føler meg så forlatt. Når jeg spør han hvorfor hun ikke tok kontakt når jeg lå på sykehuset viste han ikke og 9 mnd etterpå fant de ut at de kunne fortelle meg at mora hadde sagt til henne å ikke ta kontakt. Jeg sitter med en følelse at jeg blir lyget til men jeg kan ikke bevise det. 

Ellers fra begynnelsen av forholdet har hun oppført seg som om jeg har stølet broren henne, gått for å besøke han på jobb for å unng meg. Ved han å komme på besøk til henne alene. Dette altså hele tiden bare han. Jeg eksisterte ikke for HENNE. 

Er det noen andre som har opplevd noe så sykt og hvordan klarte dere dere?

Når du har fått litt mer livserfaring vil du sannsynligvis forstå at livet har nok av utfordringer om en ikke også skulle begynne å plage hodet sitt med slike små uvesentligheter. 

Kos deg med babyen du. Bruk energien din på det. 

 

[Pnik]

4 timer siden, Lillemus skrev:

For å snu på flisa - hvordan er du mot henne? Har du vært blid og hyggelig, tatt kontakt uten at det har vært noe bare for å høre hvordan det går og prøvd å inkludere henne litt?

Å bli fornærmet over at barsel-besøk har med "bare" en gave til barnet og ikke blomster til mor er forøvrig noe tull. Jeg trodde nesten ikke det var lov med blomster på barsel lenger heller? Ærlig talt! Babyen fikk en fin gave, er ikke det bra nok?

Bror og søster har antagelig hatt et veldig nært forhold og det har tydeligvis ikke vært lett for henne at en annen kvinne har tatt hennes plass i hans liv. Hva med å møte henne med litt positivitet og raushet? Kanskje hun ikke har hatt det så lett heller? Jeg ser du sier det er mora som har bedt henne holde seg unna deg, jeg hadde heller prøvd å finne ut hvorfor svigermor har så mye imot deg...

Hi. Når jeg har kommet dit til å skrive på forum, så har jeg selvfølgelig prøvd alt annet. Jeg ar vært veldig imøtekommende i begynnelsen helt til jeg så at hun unnår meg hele tiden og aldri tok kontakt selv.

Synes du også at det er helt greit at hun ikke bryr seg i 2 mnd hvordan det går med på sykehuset altså før baby kom? Venninnne mine har holdt kontakt hele tiden. Trodde det var det som var normalt jeg når ens liv er truet...

[Kayia]

1 time siden, Pnik skrev:

Hi. Når jeg har kommet dit til å skrive på forum, så har jeg selvfølgelig prøvd alt annet. Jeg ar vært veldig imøtekommende i begynnelsen helt til jeg så at hun unnår meg hele tiden og aldri tok kontakt selv.

Synes du også at det er helt greit at hun ikke bryr seg i 2 mnd hvordan det går med på sykehuset altså før baby kom? Venninnne mine har holdt kontakt hele tiden. Trodde det var det som var normalt jeg når ens liv er truet...

Seriøst? Jeg syns du høres veldig selvsentrert og barnslig ut. Som de andre syns jeg du skal bruke mindre energi på deg og alle følelsene om at andre ikke gjør nok for deg, og heller konsentrere deg om å være god mor for babyen. Vær dessuten glad for at barnet ditt har en ivrig tante som har lyst til å bli kjent med henne, og dropp all ego oppførsel som kan ødelegget forholdet mellom tante/niese og bror/søster. 

[Kayia]

9 timer siden, Pnik skrev:

Jeg er gift med ett barn på 1 år. Vi hadde hatt det egentlig veldig bra hvis det ikke var for søstera til mannen min. Hun har fra dag 1 ignorert meg og ved flere anledninger fornærmet indirekte.  Når jeg ble innlagt på sykehus med fare å miste baby (logg der i 2 mng), hun hverken ringte eller sendte mld før å høre hvordan det går med oss. Når baby kom, fikk hun det plutselig så travelt å komme på besøk. Når hun kom gratulerte meg ikke en gang, ikke hadde blomster til meg heller. Bare et pledd  til barnet. Jeg reagerte stekt på alt som har foregått over 2 år og har nektet blankt å treffe henne etter at vi kom hjem fra sykehuset.  Jeg følte det var så kynisk av henne å unnå meg i 2 år og plutselig å ville ha kontakt etter fødselen. Mannen min forsvarer henne uansett hva hun gjør og jeg føler meg så forlatt. Når jeg spør han hvorfor hun ikke tok kontakt når jeg lå på sykehuset viste han ikke og 9 mnd etterpå fant de ut at de kunne fortelle meg at mora hadde sagt til henne å ikke ta kontakt. Jeg sitter med en følelse at jeg blir lyget til men jeg kan ikke bevise det. 

Ellers fra begynnelsen av forholdet har hun oppført seg som om jeg har stølet broren henne, gått for å besøke han på jobb for å unng meg. Ved han å komme på besøk til henne alene. Dette altså hele tiden bare han. Jeg eksisterte ikke for HENNE. 

Er det noen andre som har opplevd noe så sykt og hvordan klarte dere dere?

Må bare svare på åpningsinnlegget også. Fortsetter du å oppføre deg som du gjør nå kommer du snart til å støte fra deg mannen din også, ikke bare svigerinnen og svigermoren din som du tydeligvis allerede har støtt fra deg. De færreste gidder å forholde seg til drama, lettkrenkethet og selvsentrerte følelser i hverdagen, sorry. Ta deg sammen og snakk med mannen din om det er mulig å restarte forholdet til familien hans. 

Endret 5. april 2018 av Kayia

[laban]

9 timer siden, Pnik skrev:

Jeg følte det var så kynisk av henne å unngå meg i 2 år og plutselig å ville ha kontakt etter fødselen.

Jeg har heller ikke noe venninneforhold til min manns søstre.  Det er helt naturlig at hun tar mer kontakt når hun har blitt tante.  Hadde det ikke blitt like "feil" hvis hun ikke hadde besøkt deg og babyen på sykehuset?  Kan du ikke utnytte denne muligheten for at kontakten blir hyppigere og mer naturlig heretter - nå som datteren din kan være "fellesobjektet", ikke mannen din?

9 timer siden, Pnik skrev:

Når hun kom gratulerte meg ikke en gang, ikke hadde blomster til meg heller. Bare et pledd til barnet.

Det er helt vanlig å ha med noe til babyen ved slike anledninger - det blir jo en gave til foreldrene også?  Bruk energien til noe annet enn å overvåke hvem som sier hva, så lenge det som foregår, er omtrent normalt. 

Du skal forhåpentligvis omgås svigerfamilien din i mange år.  Det blir mange "pliktløp" som f.eks. julemiddager, men dere kan også ha glede og nytte av hverandre i både småbarnsperioden og senere.  Forsøk å tenke på at de er din manns foreldre og søster som har vært med på å gjøre ham til den han er, ikke som potensielle fiender.   

[Kayia]

Jeg ser at mine innlegg kan virke noe skarpe, og jeg vil derfor gjerne gi en ekstra kommentar. Når jeg svarer på nettet er jeg veldig direkte, og svarer mye ærligere enn jeg gjør i RL eller til venninner. Dette er styrken med å kunne lufte problem eller utfordringer på nett syns jeg, for tilbakemeldingene man får av de som er "sine" i RL er ofte er så støttende at man bare kan fortsette og dyrke ens egen oppfatning, og ikke korrigeres når man har gått seg litt vill... Slik du beskriver dette syns jeg det høres ut som du har gått deg litt vill, og jeg tror du gjør lurt i å tenke annerledes enn du gjør nå.

Akkurat nå er du nok ekstra emosjonell og sensitiv, det er jo helt vanlig når man nettopp har fått barn, og kanskje føles alt ekstra vondt akkurat nå. Samtidig beskriver du at forholdet mellom deg og familien hans har vært vrient lenge, ettersom din svigermor har bedt søsteren om å holde seg unna deg. Dette bør bekymre deg, og som Laban så klokt sier bør du heller fokusere på hvordan du kan bidra til at barnet binder dere tettere sammen, ikke motsatt. Vær konstruktiv, ikke kritisk, og jobb med å fokuser mindre på deg selv og dine følelser, så går det seg nok til dette. 

Lykke til, og gratulerer med baby forresten Det artigste jeg selv har gjort i livet er å være mamma - nyt det!  

Endret 5. april 2018 av Kayia

[AnonymBruker]

Du virker selvopptatt.

Anonymkode: 3c55f...b51

[Lillemus]

9 timer siden, Pnik skrev:

Synes du også at det er helt greit at hun ikke bryr seg i 2 mnd hvordan det går med på sykehuset altså før baby kom? Venninnne mine har holdt kontakt hele tiden. Trodde det var det som var normalt jeg når ens liv er truet...

Jeg har definitivt ikke et så tett forhold til mine svigerinner at jeg hadde hengt rundt på sykehuset om de hadde vært innlagt. Hun har kanskje holdt seg oppdatert på hvordan det gikk med babyen og deg via sin bror? Hun ville kanskje ikke forstyrre deg når du var i en slik situasjon?