17de mai.

[Gjest Maggie55]

På grunn av streik blir det jo mindre i de tradisjonelle kanalene ettersom jeg har sett i VG. Mange savner kanskje dette. Har selv kjøpt små flagg og blomster og iskrem men kutter i kostnader så har ikke TV. Når det gjelder de røde dagene tror jeg mange er mye indifferente og mange har vent seg til alternative nyhetskilder tror jeg. Mange eier ingen DAB radio har jeg hørt især i nord.Man har så fullt opp i dag synes jeg så noe savn er det ikke med feiringer. Det er ikke mye der for  svake grupper nei. Har vel aldri vært.😊

[Gjest Maggie55]

Jeg tror det blir bra. Håper også dere får en vellykket dag.😊

[Gjest Maggie55]

Det føles bare som om " toget er gått" for så mange av oss at det kan være det samme med hatter og bunadsstæsj og alt. Kostnadene er bare så altfor høye ved alt i dag hvordan man snur og vender på det. Kanskje blir det bedre når man har man har sovet på saken og familie og venner betyr jo det meste for de som er i den situasjon.

[Madelenemie]

På 10.5.2018 den 21.55, kupton skrev:

17. mai er en viktig dag. Alt for få tenker på hvor priviligerte vi er med ytringsfrihet, religionsfrihet, stemmerett, likestilling, offentlig helsevesen, velferdsstaten etc

Hei!

 

Ja 17 mai er en viktig dag! I hvertfall for oss nordmenn. Vi er priviligerte som lever i et land, der vi har yttringsfrihet, religionsfrihet, fred og mye mer. Dessverre kan man lett ta slikt som en selvfølge om man ikke kanskje selv har stått i kampen for dette, eller stått på barikadene.

Selv er jeg for ung for å ha kjempet slik det synges om i vers 7 av nasjonalsangen, "alt hva fedrene har kjempet..", jeg er speislt glad for det vers, men resultatet, landet vårt, Norge slik det har tatt form, er det all grunn til å feire og være stolt av.

Og det er spesielt flott og se alle våre nye landsmenn, som er like stolte av å få bli norske, enten de bærer, bunad, en festdrakt, eller tradisjonelle klær fra sitt hjemland. Jeg tenkte nettopp på det da jeg så 17 mai togene nå sist, hvor flott det var å se gleden, stoltheten til også, de som ikke er etnisk norske..for gleden deler vi, ved å bo, jobbe, få til at landet vårt fortsetter å være inkluderende og et solid sosialdemokrati.

Jeg liker synge nasjonalsangen, hvert år, får alltid gåsehud, jeg tenker på Wergeland, og heiser flagg, og lager god mat, og feire den dagen kunne jeg aldri ikke gjort.

Nå er jo 17 mai for i år forbi, men neste års dag er under planlegging, dvs vi skal gjøre noe nytt så måtte bestille bord og opplegg tidlig:-)

 

[AnonymBruker]

14 minutter siden, Madelenemie skrev:

Hei!

 

Ja 17 mai er en viktig dag! I hvertfall for oss nordmenn. Vi er priviligerte som lever i et land, der vi har yttringsfrihet, religionsfrihet, fred og mye mer. Dessverre kan man lett ta slikt som en selvfølge om man ikke kanskje selv har stått i kampen for dette, eller stått på barikadene.

Selv er jeg for ung for å ha kjempet slik det synges om i vers 7 av nasjonalsangen, "alt hva fedrene har kjempet..", jeg er speislt glad for det vers, men resultatet, landet vårt, Norge slik det har tatt form, er det all grunn til å feire og være stolt av.

Og det er spesielt flott og se alle våre nye landsmenn, som er like stolte av å få bli norske, enten de bærer, bunad, en festdrakt, eller tradisjonelle klær fra sitt hjemland. Jeg tenkte nettopp på det da jeg så 17 mai togene nå sist, hvor flott det var å se gleden, stoltheten til også, de som ikke er etnisk norske..for gleden deler vi, ved å bo, jobbe, få til at landet vårt fortsetter å være inkluderende og et solid sosialdemokrati.

Jeg liker synge nasjonalsangen, hvert år, får alltid gåsehud, jeg tenker på Wergeland, og heiser flagg, og lager god mat, og feire den dagen kunne jeg aldri ikke gjort.

Nå er jo 17 mai for i år forbi, men neste års dag er under planlegging, dvs vi skal gjøre noe nytt så måtte bestille bord og opplegg tidlig:-)

 

Hmm, jeg trodde ikke vi med asperger var så glad i fest og oppstyr, selskap med bordbestilling, og masse folk og mas? Jeg hater sånt, jo mindre folk og stillere det er, desto bedre er det!

Anonymkode: c3db9...699

[stjernestøv]

30 minutter siden, Madelenemie skrev:

Hei!

 

Ja 17 mai er en viktig dag! I hvertfall for oss nordmenn. Vi er priviligerte som lever i et land, der vi har yttringsfrihet, religionsfrihet, fred og mye mer. Dessverre kan man lett ta slikt som en selvfølge om man ikke kanskje selv har stått i kampen for dette, eller stått på barikadene.

Selv er jeg for ung for å ha kjempet slik det synges om i vers 7 av nasjonalsangen, "alt hva fedrene har kjempet..", jeg er speislt glad for det vers, men resultatet, landet vårt, Norge slik det har tatt form, er det all grunn til å feire og være stolt av.

Og det er spesielt flott og se alle våre nye landsmenn, som er like stolte av å få bli norske, enten de bærer, bunad, en festdrakt, eller tradisjonelle klær fra sitt hjemland. Jeg tenkte nettopp på det da jeg så 17 mai togene nå sist, hvor flott det var å se gleden, stoltheten til også, de som ikke er etnisk norske..for gleden deler vi, ved å bo, jobbe, få til at landet vårt fortsetter å være inkluderende og et solid sosialdemokrati.

Jeg liker synge nasjonalsangen, hvert år, får alltid gåsehud, jeg tenker på Wergeland, og heiser flagg, og lager god mat, og feire den dagen kunne jeg aldri ikke gjort.

Nå er jo 17 mai for i år forbi, men neste års dag er under planlegging, dvs vi skal gjøre noe nytt så måtte bestille bord og opplegg tidlig:-)

 

Nei så kjekt å se deg her inne igjen, det var lenge siden  

[Madelenemie]

25 minutter siden, stjernestøv skrev:

Nei så kjekt å se deg her inne igjen, det var lenge siden  

Jeg følger med på dere😈

Kjekt "se" deg også 🙂

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Madelenemie skrev:

Jeg følger med på dere😈

Kjekt "se" deg også 🙂

Savner deg her inne. Hvorfor skriver du nesten ikke lenger?

Anonymkode: 7b6bc...8e7

[stjernestøv]

52 minutter siden, Madelenemie skrev:

Jeg følger med på dere😈

Kjekt "se" deg også 🙂

Okay  Du er savnet her inne ❤️ 

[Madelenemie]

På 9.6.2018 den 19.32, AnonymBruker skrev:

Hmm, jeg trodde ikke vi med asperger var så glad i fest og oppstyr, selskap med bordbestilling, og masse folk og mas? Jeg hater sånt, jo mindre folk og stillere det er, desto bedre er det!

Anonymkode: c3db9...699

Det er jo riktig.

Det er slitsomt og ikke asperger vennlig med fester...

Jeg oftest overlever dem, går inn for dem, som om jeg skal løpe maraton og vinne, og skjønner ikke hvordan jeg orket tanken når jeg er i mål.

Men nasjonaldagen gir mer mening, selv om jeg er like utmattet etter hver 17 mai feiring:-(

[Madelenemie]

På 9.6.2018 den 20.19, AnonymBruker skrev:

Savner deg her inne. Hvorfor skriver du nesten ikke lenger?

Anonymkode: 7b6bc...8e7

Egentlig bare fordi jeg har hatt alt for mye i livet mitt.

De få kreftene jeg har hatt, har jeg måttet bruke på å greie leve, overleve eller hvordan man best skal beskrive det...

Det er hyggelig at noen savner meg:-) Jeg har faktisk mistet alle de jeg en gang funderte på om var mine venner, til og med den ene vennen jeg hadde som jeg kalte barndomsvenn, samt hele min biologiske familie, med unntak av mine barn.

Alle har jeg mistet, da de har tatt avstand fra det jeg har gjort.

Dette har vært og er svært tungt for meg. Likevel det valg jeg tok, ville jeg tatt igjen, jeg måtte bare være ærlig, greide ikke late som mer, og resultatet av det må jeg bare tåle.

[Gjest Gargamel]

23 minutter siden, Madelenemie skrev:

Egentlig bare fordi jeg har hatt alt for mye i livet mitt.

De få kreftene jeg har hatt, har jeg måttet bruke på å greie leve, overleve eller hvordan man best skal beskrive det...

Det er hyggelig at noen savner meg:-) Jeg har faktisk mistet alle de jeg en gang funderte på om var mine venner, til og med den ene vennen jeg hadde som jeg kalte barndomsvenn, samt hele min biologiske familie, med unntak av mine barn.

Alle har jeg mistet, da de har tatt avstand fra det jeg har gjort.

Dette har vært og er svært tungt for meg. Likevel det valg jeg tok, ville jeg tatt igjen, jeg måtte bare være ærlig, greide ikke late som mer, og resultatet av det må jeg bare tåle.

Håper du har fått noen nye venner da, og at du har det bra. 

[AnonymBruker]

24 minutter siden, Madelenemie skrev:

Egentlig bare fordi jeg har hatt alt for mye i livet mitt.

De få kreftene jeg har hatt, har jeg måttet bruke på å greie leve, overleve eller hvordan man best skal beskrive det...

Det er hyggelig at noen savner meg:-) Jeg har faktisk mistet alle de jeg en gang funderte på om var mine venner, til og med den ene vennen jeg hadde som jeg kalte barndomsvenn, samt hele min biologiske familie, med unntak av mine barn.

Alle har jeg mistet, da de har tatt avstand fra det jeg har gjort.

Dette har vært og er svært tungt for meg. Likevel det valg jeg tok, ville jeg tatt igjen, jeg måtte bare være ærlig, greide ikke late som mer, og resultatet av det må jeg bare tåle.

Så trist at du føler du har mistet alle de som du tenkte kanskje var dine venner. Men er du sikker på at det virkelig er slik, at de alle har tatt avstand fra noe du har gjort?

Men uansett godt å høre at du har det godt med barna dine. 

Anonymkode: 7b6bc...8e7

[Madelenemie]

På 12.6.2018 den 23.18, Gargamel skrev:

Håper du har fått noen nye venner da, og at du har det bra. 

Jeg har ikke fått noen nye venner.

Men jeg har det bedre enn jeg hadde det. Det betyr ikke lettere, bare at jeg lever mer ærlig, og for meg er nok det svært viktig.

Jeg har det vanskeligere på mange viktige områder: økonomisk, hva angår forutsigbarhet, trygghet, fremtiden osv.. Men jeg orket ikke all løgnen mer...så jeg angrer ikke på valget mitt. Ikke minst oppdaget jeg nye styrker jeg har.

Jeg har jo mennesker i livet mitt, men ingen som vil ofre særlig mye av sin egen komfort om jeg skulle trenge deres hjelp...om du skjønner...

Ikke noe anklagende i det, mer bare sånn jeg ser mennesker er mot hverandre. Men så lenge man har det ok og kjenner at dette er et system man både fungerer med og liker, så er det ikke noe jeg har innvendinger mot. Men personlig savner jeg ikke venner på den måten jeg gjorde. 

Likevel om noen av de som var og fortsatt regner meg som venn, skulle trenge noe praktisk hjelp eller psykisk støtte og hjelp generelt, så vil jeg alltid være der for dem. Jeg har en annen form for tilnærming til andre mennesker, enn det som er helt A 4.

Så kanskje har det blitt mer tydelig, hvem jeg er, forskjellene, og enten dette har med asperger å gjøre eller ikke, så har min annerledeshet, blitt mer tydelig, særlig for meg selv. Og viktigst for meg, er å kunne være helt ærlig med de mest grunnleggende ting.

Så jeg har det vanskelig for tiden, men jeg har det også bedre enn noen gang.

Hvordan går det med deg?

 

[Madelenemie]

På 12.6.2018 den 23.21, AnonymBruker skrev:

Så trist at du føler du har mistet alle de som du tenkte kanskje var dine venner. Men er du sikker på at det virkelig er slik, at de alle har tatt avstand fra noe du har gjort?

Men uansett godt å høre at du har det godt med barna dine. 

Anonymkode: 7b6bc...8e7

Tja...

Jeg kunne nyansert det litt. De fleste har tatt tydelig avstand fra meg, men det er grunner til det. Feks i familien, har jeg ikke forsvart meg selv, for de falske anklagene, løgn, min tidligere ektemann har fremsatt om meg. Jeg har ikke tatt til motmæle mot løgnene han har presentert, jeg har ikke gått i noe særlig forsvar på egne vegne. Det handler både om at jeg ikke er så flink til det, og at min eksmann har ordet i sin makt, at min eksmann er sjarmerende, og at alle liker han. Jeg har andre ting å bruke tiden på, enn å prøve vinne en sånn skittentøysvask/kamp. Jeg orker ikke.

Jeg har mer tenkt, at de som virkelig kjenner meg, de vet at jeg ikke kan skade noen, at å lyve er vanskelig for meg, og at jeg foruten om at jeg bryter fartsgrensene, ikke har så mange lovbrudd jeg har begått.

Min eksmann driver med innsidehandel, og faktisk så mange ulovigheter...at det har vært et sjokk for meg, få tallene på bordet, alt fra falske underskrifter...:-( til ren svindel...og jeg har vært lettlurt.

Jeg får fort en form for dårlig samvittighet som jeg kjenner fysisk, om jeg sårer eller volder andre mennesker smerte og sorg.

Men altså, jeg sårer andre, jeg snakker om tilfeller jeg vet om, da blir jeg ofte så plaget med indre smerter at jeg av den grunn unngår, i størst grad, såre, krenke andre, samt sier lett unnskyld, samt forsøker så godt jeg kan, men jeg er langt fra perfekt, å justere meg, innenfor det jeg greier. Men fokuset mitt er altså at jeg verken vil skade dyr eller mennesker.

Noen har sagt, jeg må nå ta til motmæle å fortelle min versjon. Men jeg vil ikke, det kjennes fremmed, og det vil gjøre meg trist. Jeg trenger bare de som vet jeg ikke av natur, kan skade andre ved løgn og intriger.

Om det er en klok avgjørelse på sikt...det vet jeg ikke, men den er min, og det er det valg jeg har tatt.

Jeg kan aldri vinne ved ytre sjarm, slik min eksmann kan. Han kan gråte, le, spøke og være alvorlig, som om en hver følelse bare er en bryter han slår på, akkurat når han trenger eller ønsker det...for meg går ting langsommere, når jeg er glad, er jeg glad, da gråter jeg ikke. Når jeg er lei meg er jeg lei meg, da ler jeg ikke før jeg er ferdig med å være lei meg. Følelsene mine skrus ikke lett på eller opp eller av eller ned, de er der, til jeg kjenner i magen at noe er endret, og det tar alltid sin tid.

 

[Gjest Gargamel]

2 timer siden, Madelenemie skrev:

Tja...

Jeg kunne nyansert det litt. De fleste har tatt tydelig avstand fra meg, men det er grunner til det. Feks i familien, har jeg ikke forsvart meg selv, for de falske anklagene, løgn, min tidligere ektemann har fremsatt om meg. Jeg har ikke tatt til motmæle mot løgnene han har presentert, jeg har ikke gått i noe særlig forsvar på egne vegne. Det handler både om at jeg ikke er så flink til det, og at min eksmann har ordet i sin makt, at min eksmann er sjarmerende, og at alle liker han. Jeg har andre ting å bruke tiden på, enn å prøve vinne en sånn skittentøysvask/kamp. Jeg orker ikke.

Jeg har mer tenkt, at de som virkelig kjenner meg, de vet at jeg ikke kan skade noen, at å lyve er vanskelig for meg, og at jeg foruten om at jeg bryter fartsgrensene, ikke har så mange lovbrudd jeg har begått.

Min eksmann driver med innsidehandel, og faktisk så mange ulovigheter...at det har vært et sjokk for meg, få tallene på bordet, alt fra falske underskrifter...:-( til ren svindel...og jeg har vært lettlurt.

Jeg får fort en form for dårlig samvittighet som jeg kjenner fysisk, om jeg sårer eller volder andre mennesker smerte og sorg.

Men altså, jeg sårer andre, jeg snakker om tilfeller jeg vet om, da blir jeg ofte så plaget med indre smerter at jeg av den grunn unngår, i størst grad, såre, krenke andre, samt sier lett unnskyld, samt forsøker så godt jeg kan, men jeg er langt fra perfekt, å justere meg, innenfor det jeg greier. Men fokuset mitt er altså at jeg verken vil skade dyr eller mennesker.

Noen har sagt, jeg må nå ta til motmæle å fortelle min versjon. Men jeg vil ikke, det kjennes fremmed, og det vil gjøre meg trist. Jeg trenger bare de som vet jeg ikke av natur, kan skade andre ved løgn og intriger.

Om det er en klok avgjørelse på sikt...det vet jeg ikke, men den er min, og det er det valg jeg har tatt.

Jeg kan aldri vinne ved ytre sjarm, slik min eksmann kan. Han kan gråte, le, spøke og være alvorlig, som om en hver følelse bare er en bryter han slår på, akkurat når han trenger eller ønsker det...for meg går ting langsommere, når jeg er glad, er jeg glad, da gråter jeg ikke. Når jeg er lei meg er jeg lei meg, da ler jeg ikke før jeg er ferdig med å være lei meg. Følelsene mine skrus ikke lett på eller opp eller av eller ned, de er der, til jeg kjenner i magen at noe er endret, og det tar alltid sin tid.

 

Det virker som du har en del å stri med. 

Jeg synes det er like greit at du ikke bruker mye tid på å forsvare deg, men hvis noe eksmannen din sier er udiskutabel løgn bør du nesten si noe.

Jeg håper du har noen rundt deg som kan snakke din sak. 

2 timer siden, Madelenemie skrev:

 

Hvordan går det med deg?

Jeg har aldri hatt det bedre, og det kan du ta helt bokstavelig 🙂 

[Madelenemie]

3 timer siden, Gargamel skrev:

Det virker som du har en del å stri med. 

Jeg synes det er like greit at du ikke bruker mye tid på å forsvare deg, men hvis noe eksmannen din sier er udiskutabel løgn bør du nesten si noe.

Jeg håper du har noen rundt deg som kan snakke din sak. 

Jeg har aldri hatt det bedre, og det kan du ta helt bokstavelig 🙂 

Nja jeg tror ikke jeg har noen til å snakke min sak. Jeg har 5 barn å ta vare på, og de gjør jeg alt for å skjerme, men godt blir det ikke for dem heller, de merker jo ting på sin måte.

Så har jeg min biologiske familie, som jeg ikke har kontakt med mer, jeg tror like greit, de kjenner meg jo ikke, om de tror alt det min eksmann har fremsatt av rykter om meg, nei jeg vil ikke gå i forsvar eller diskusjon.

Jeg tror dette handler om noe dypere, jeg ødela, noe som for andre fremstod som en drøm eller et bevis på at, "den perfekte familielykke finnes"....så ødela jeg alt, jeg rev idyllen i stykker over natten, og det for mange, og det straffes jeg for... Ikke nødvendigvis er straffen de andre gir meg bevisst, men for meg er den like vond, uansett deres motiver.

Men jeg skal klare overleve og leve, først og fremst for barna mine. Det er ikke lett, men jeg greier det, dag for dag, uke for uke, måned etter måned, og nå snart år etter år:-)

Jeg har begynt å lage hjemmesider og tjener og bygger meg opp litt etter litt på det.

Hyggelig høre du har det bra:-)

Jeg har en nabo som i dag endelig etter lang tid selv fikk en bedring i livet sitt, og da ble jeg glad, for når livet er som tyngst er det ofte bare et tidsspørsmål før det snur, i hvert fall litt, til det bedre.

Jeg har mange gode ting i livet mitt, hver dag nok å være glad for, likevel har jeg det tøft, så jeg venter vel på at livet skal kjennes mindre tungt, enn jeg kjenner det nå for tiden.

Og jeg tror den tid kommer, jeg må bare holde ut motgangen jeg opplever nå.

🙂

 

[påskelilje]

6 timer siden, Madelenemie skrev:

Tja...

Jeg kunne nyansert det litt. De fleste har tatt tydelig avstand fra meg, men det er grunner til det. Feks i familien, har jeg ikke forsvart meg selv, for de falske anklagene, løgn, min tidligere ektemann har fremsatt om meg. Jeg har ikke tatt til motmæle mot løgnene han har presentert, jeg har ikke gått i noe særlig forsvar på egne vegne. Det handler både om at jeg ikke er så flink til det, og at min eksmann har ordet i sin makt, at min eksmann er sjarmerende, og at alle liker han. Jeg har andre ting å bruke tiden på, enn å prøve vinne en sånn skittentøysvask/kamp. Jeg orker ikke.

Jeg har mer tenkt, at de som virkelig kjenner meg, de vet at jeg ikke kan skade noen, at å lyve er vanskelig for meg, og at jeg foruten om at jeg bryter fartsgrensene, ikke har så mange lovbrudd jeg har begått.

(...)

Jeg kan aldri vinne ved ytre sjarm, slik min eksmann kan. Han kan gråte, le, spøke og være alvorlig, som om en hver følelse bare er en bryter han slår på, akkurat når han trenger eller ønsker det...for meg går ting langsommere, når jeg er glad, er jeg glad, da gråter jeg ikke. Når jeg er lei meg er jeg lei meg, da ler jeg ikke før jeg er ferdig med å være lei meg. Følelsene mine skrus ikke lett på eller opp eller av eller ned, de er der, til jeg kjenner i magen at noe er endret, og det tar alltid sin tid.

 

Jeg forstår at det er vanskelig for deg å forsvare deg selv, og si i mot det eksmannen din forteller.

Tror likevel, som Gargamel sier, at du kanskje kan velge noen få ting der du ikke lar løgn stå uimotsagt, spesielt hvis dette sies blant dine slektninger.

[påskelilje]

3 timer siden, Gargamel skrev:

Jeg har aldri hatt det bedre, og det kan du ta helt bokstavelig 🙂 

Det er så godt å se at venner (ja, du er jo på en måte blitt en venn, selv om vi ikke har treftes ) som har hatt det tungt, opplever at det av og til finnes måter å snu ting på, og kjenner at livet igjen blir godt å leve!

[Madelenemie]

1 minutt siden, påskelilje skrev:

Jeg forstår at det er vanskelig for deg å forsvare deg selv, og si i mot det eksmannen din forteller.

Tror likevel, som Gargamel sier, at du kanskje kan velge noen få ting der du ikke lar løgn stå uimotsagt, spesielt hvis dette sies blant dine slektninger.

takk for råd.

Jeg skulle ville gjort det, men jeg orker ikke.

Jeg virkelig har det bedre, med at noen kjenner meg uten at jeg må si ord, og gjenta ord, til eget forsvar.

Jeg kan tåle å miste min familie, jeg har jo mine barn, 

Faktisk at min biologiske familie kjenner meg så dårlig, har vært en tankevekker for meg, og en ting som har fått meg til å ta det viktige steget, etter å ha tenkt, det egne steget, basert på egne tanker, om at, "Jeg trenger ingen som ikke kjenner den jeg er".

Å kjenne den jeg er, er ikke noe jeg har høye ambisjoner til...det holder bare at man skjønner at jeg ikke vil andre vondt og at jeg ikke lyver. Så i forsvar for meg selv fordi andre mennesker ikke kjenner meg på den måten, det går jeg ikke.

Takk for at du svarte.