Tanker rundt døden...

[AnonymBruker]

Jeg har dødsangst i perioder. Fikk det nå igjen, etter å ha lest om flere dødsfall i medier i det siste.

Hva tenker dere om døden? Og hvordan er forholdet deres til døden? Er dere redde?

Jeg er ikke redd for smerte, og slikt. Men jeg er redd for ensomheten. Tenker liksom at døden er ensom. Både det å dø, og kanskje etterpå. Liker ikke tanken på at MIN kropp skal råtne i en kiste under jorda, og bli spist av mark. Liker heller ikke ideen om at kroppen eventuelt kan brennes. Jeg synes døden er skummel, trist og mørk.

Kanskje noen kan hjelpe meg å endre tankesett?

Anonymkode: d7f5c...677

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har dødsangst i perioder. Fikk det nå igjen, etter å ha lest om flere dødsfall i medier i det siste.

Hva tenker dere om døden? Og hvordan er forholdet deres til døden? Er dere redde?

Nei, det er ikke verre enn å sovne og ikke våkne igjen. Skal bli deilig å få sove, evig.

Anonymkode: d2913...27e

[Gjest]

I mange år ville jeg dø. Jeg ble også til slutt alvorlig syk og det tok meg mange år å bli frisk igjen. Ville dø, orket ikke livet.  Gradvis ble tankene mer og mer borte. Nå har jeg sjelden slike tanker lenger. Har jobba hardt for å få til en endring i livet, og det har gitt resultater. 

Døden er det samme som før vi ble født tror jeg - husker du noe fra den tiden? 

Med mindre jeg brått mister livet osv tenker jeg at jeg kommer til å akspetere det når tiden er inne for å dø. 

Bare noen tanker.. 

[cilie]

Skjønner tankene dine, ts. Psykiater Irwin D Yalom har skrevet en bok om dette: https://arnebergforlag.no/products/a-stirre-pa-solen

 

[Nicklusheletida]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har dødsangst i perioder. Fikk det nå igjen, etter å ha lest om flere dødsfall i medier i det siste.

Hva tenker dere om døden? Og hvordan er forholdet deres til døden? Er dere redde?

Jeg er ikke redd for smerte, og slikt. Men jeg er redd for ensomheten. Tenker liksom at døden er ensom. Både det å dø, og kanskje etterpå. Liker ikke tanken på at MIN kropp skal råtne i en kiste under jorda, og bli spist av mark. Liker heller ikke ideen om at kroppen eventuelt kan brennes. Jeg synes døden er skummel, trist og mørk.

Kanskje noen kan hjelpe meg å endre tankesett?

Anonymkode: d7f5c...677

Alle tenker på det. Jeg også. Når det skjer slike ting som skjedde med VS, så gjør jeg meg tanker om hvor raskt ting kan endre seg. 

Jeg tenkte på det i trafikken i dag, at jeg må være oppmerksom. Er så lett å bli litt sløvere i varmen. 

[AnonymBruker]

De fleste blir " tatt på senga" har jeg hørt.

Ellers er jo kroppen en del av naturen egentlig. Vi har kanskje bare glemt det?

Spøk til side. Ingenting er væærre enn å føle seg dødssyk. Men da bør man ta en tur til legen og kanskje ta noen prøver og se om de gir utslag som gir grunn til engstelse eller tiltak.

En annen ting er å kanskje se de andre løper forbi og " lever livet" Vi vet jo at man ser ofte bare fasaden. ( Hvitt over og svært under.)

Anonymkode: 71aa9...b1b

[påskelilje]

Jeg tenker ikke så ofte på at jeg selv skal dø. Men jeg tenker innimellom på hvordan jeg ville reagert dersom et av barna mine døde, eller mannen min døde - og hvordan jeg kommer til å reagere når foreldrene mine dør (de er rundt 80 år).

Jeg har engang vært i en fryktelig nesten-ulykke (trailer mot bil, men klarte så vidt å svinge unna), og i de sekundene før, tenkte jeg "Det er altså slik det er rett før en skal dø - og er det altså slik livet mitt og datteras skal slutte..." - men det var jo reelt da, ikke generell dødsangst, det har jeg aldri hatt.